Har vi mestret den intetsigende overskriftens edle kunst, eller?

Om det ikke var tydelig nok fra før, så inneholder denne saken definitivt spoilere for den sjuende sesongfinalen av «Game of Thrones», samtidig som den potensielt også spoiler bittelitt av sesong åtte via intrikate spekulasjoner.

Vi nevner visst «Westworld»-finalen også.

For sikkerhets skyld:

SPOILERE HER, ALTSÅ

Med høflighetsfrasene overstått kan vi nå si at den høyst spekulative spekulasjons-sagaen om Tormund Giantsbane, spilt av Kristofer Hivju, fortsetter.

Da vi så rødtoppen sist sto han på den store isveggen idet en udød drage blåste den i biter med det som nå har blitt bekreftet i Huffington Post av regissør Jeremy Podeswa som magisk blå ild (altså ikke frostpust).

Det var (og er) uvisst om han strøk med i angrepet, og resultatet ute i den virkelige verden var dermed at den store snakkisen etter sesongfinalen til verdens største tv-serie var om hvorvidt en norsk birolle hadde overlevd.

Som om ikke Ingrid Bolsø Berdals glansnummer i fjorårets «Westworld»-finale var nok, altså.

I etterkant av sesongfinalen har spekulasjoner og teorier rundt Tormunds skjebne gått frem og tilbake, blant annet fordi biter av veggen sto igjen etter angrepet.

Nå har veldig veldig årvåkne og analytiske fans ifølge The Telegraph finkjemmet bildene ytterligere, og funnet ytterligere bevis som taler for at Hivju vil kunne fortsette å stemple inn til arbeid også i seriens åttende sesong.

Det siste glimtet vårt av Tormund er nemlig ved en bebygget del av veggen, og med lupe (evt. ved å blåse opp bildet digitalt) kan man se små sorte prikker som indikerer byggverk på delen som står igjen.

Med andre ord et stort plusspoeng for teorien om at Tormund har overlevd.

Nok et bonuspoeng kommer i form av en dyptgående analyse av Entertainment Weekly-journalist James Hibberd‘s gjøren og laden.

Ifølge nettstedet Joe har nemlig Hibberd gla’jobben med å alltid være den første som intervjuer skuespillere som har blitt drept i serien.

Dermed er det påfallende at Hibberd ikke har intervjuet Hivju etter sesongfinalen.

Hivju selv later imidlertid ikke til å vite hvor i verden han befinner seg, men slapp følgende melding på Instagram sammen med Richard Dormer som spiller Beric (også muligens død/overlevd oppe på veggen):

Ifølge den franske avisen La Depeche åpnet Tommy Wirkolas sci-fi-thriller «What Happened to Monday» med knallsterke tall på franske kinoer sist onsdag.

Filmen, som har fått tittelen «Seven Sisters» i Frankrike, hadde hele 121 394 besøkende på åpningsdagen.

Dette er et sterkere tall enn førstefilmene fra både «The Hunger Games», «Divergent» og «The Maze Runner».

Filmbesøk i Frankrike måles på ukebasis fra onsdag til tirsdag, og Wirkola ligger nå godt an til å høste særdeles gode besøkstall før filmen tas av plakaten, skal man dømme fra hvordan det gikk med de ovennevnte filmene.

Kan indikere millionbesøk

Ifølge tall fra JP’s Box-Office åpnet «The Hunger Games» med 80 138 besøkende, og endte uka si på 509 426 besøkende, før den endte på 1 704 853 besøkende noen måneder senere.

«Divergent» åpnet med 75 927 besøkende og tok totalt inn 475 291 besøkende i åpningsuka, før den endte på 1 451 274  besøkende.

Og så har vi «The Maze Runner», som åpnet med hele 113 303 besøkende – som fortsatt er 8091 under Wirkola.

Den endte uka si på hele 887 190 besøkende, og dro totalt inn 3 110 600 betalende kinogjengere i løpet av sin levetid på lerretet.

Til sammenligning hentet Wirkolas forrige film, «Hansel and Gretel: Witch Hunters», inn 826 295 besøkende i Frankrike i 2013, med premieretall på 59 512.

Suksess på lavt budsjett

Filmen har Noomi Rapace i hovedrollen som syv tvillingsøstre som må holde seg skjult i en overbefolket fremtid hvor stram ettbarnspolitikk råder grunnen.

Filmen, som også er ute på Netflix i USA og England, har fått blandet respons, men etter en rekke positive anmeldelser har den i skrivende stund en Rotten Tomatoes-score på 60%.

Wirkola hadde et budsjett på 20 millioner dollar, og har tidligere fortalt Filter Film og TV hvordan han måtte tenke nytt rundt hvordan han skulle skape det skittenrealistiske sci-fi-universet.

– De er nyere filmer som har klart å gjøre store ting med et lite budsjett. Spesielt «Children of Men» er en stor favoritt hos meg, sa regissøren i juni.

Ifølge Wirkola handlet mye om å være smart med når man åpnet verdenen opp og når man holdt tilbake, samt at innspillingen ble lagt til Romania.

– Vi brukte en liten by utenfor Bucuresti hvor vi fikk en hel gate for oss selv, som var forlatt. Av en eller annen grunn passet det vi fant der nede til vår verden, vi fant plasser som ikke er sett på film før. Det er mange byer som har blitt skutt mange ganger, men Bucuresti er bare brukt et par ganger i B-filmer med Steven Seagal. Og det som skytes da er mye middelalderfilmer med slott og sverd.

At han spilte inn i Europa gjorde det samtidig lettere for Wirkola å få med norske skuespillere.

– Både med denne og «Hansel & Gretel: Witch Hunters» ble spilt inn i Europa, og da vil de ha europeiske skuespillere, og aller helst lokale på grunn av kostnadene til reise og overnatting. Jeg har jeg klart å presse gjennom å ha med folk fra Norge på begge filmene.

Mens filmens har Willem Dafoe og Glenn Close i viktige roller, er nemlig nordmenn som Christian Rubeck og Pål Sverre Hagen også sentrale.

Norsk premiere er lagt til fredag 8. september.

Og så var det plutselig sesongfinale.

Den sjuende episoden i den sjuende sesongen i de sju kongedømmene er dessuten den sju(kt) lengste i seriens historie – så ingen sjokkbombe at dette samtidig blir Filter-historiens aller lengste recap.

Hadde undertegnede fått betalt per ord kunne jeg ha førtidspensjonert meg etter dette. Men det får jeg ikke, så det kan jeg ikke og jeg har bare meg selv å skylde på.

Det skjer sannelig saker denne gangen; som det ville være lumpent å si noe om før vi har klistret en stor spoiler-advarsel i panna og skrudd på spoiler-sirenene. For nå er det tid for åtti minutter med fredsforhandlinger, søskensvik, rettsak, slektstreff, slagsmål, strupekutting, zombieinvasjon og skipslugarsex. Blir det bare kuk til slutt? Heng med. It’s showtime!

HOUSE HELE HURVEN

Det er unntakstilstand i King’s Landing, som står på randen til både krig og fredsforhandlinger. Utenfor murene venter Grey Worm (Jacob Anderson), sammen med flere tusen Unsullied-soldater.

Innenfor er Lannister-hæren i forsvarsmodus, i tilfelle møtet mellom dragedronningen og dronningdragen ender opp med å bli et katteslagsmål.

Bronn (Jerome Flynn) beordrer soldatene til å varme opp til sammen tusen tønner med bek. Jaime Lannister (Nikolaj Coster-Waldau) stirrer melankolsk utover den enorme mengden soldater, trygt plassert oppe på muren. Bronn skjønner ikke helt dealen med The Unsullied: «Men without cocks. You wouldn’t find me fighting in an army if I had no cock. What’s left to fight for?».

Gull er jo null verdt hvis det ikke er null hull å bruke det på. Hva med å bruke pengene på familie, spør Jaime – som sikkert har tankene på babyen han tror søsteren Cersei har i magen.

Men ingen kukk, ingen familie, mener Bronn.

Kanskje han har rett, funderer Jaime: «Maybe it really is all cocks in the end».

Allikevel har Jaimes lillebror Tyrion valgt å stille seg på side med de kukkløse, og det krever jo baller. Eller, du skjønner hva jeg mener.

Jaime har fortsatt respekt for Tyrion: «He’s always been a champion of the downtrodden».

Tut, sier hornet. En horde Dothraki-barbarer stormer skrikende over sletten, gjennom Unsullied-skvadronene og frem til muren. Klare for kamp, plyndring og sikkert litt seksuell trakassering til dessert. «I think we’re about to be the downtrodden», mener Bronn.

Ingen av dem er optimistiske, og denne maktdemonstrasjonen gjør det klart at House Lannister trolig vil falle fort hvis de går til krig med disse oddsene.

På sjøen utenfor King’s Landing venter krigsskipene til Euron Greyjoy, og i horisonten kommer dragedronningens båt. Ombord er Tyrion (Peter Dinklage), Varys (Conleth Hill) og av en eller annen grunn Theon Greyjoy (Alfie Allen) – som trolig mest har fått være med sånn at han kan se noe forferdelig skje med søsteren Yara.

Også på dekk: Titt tei Missandei (Nathalie Emmanuel), Jorah (Iain Glen), Davos (Liam Cunningham) og Jon Snow (Kit Harington) – som ser ut til å ha kviknet fort helt uten dobbeltsidig lungebetennelse. Der har du muligens en av fordelene med å ha kommet tilbake fra døden en gang, antar jeg: mye sterkere immunforsvar.

Jon skjønner ikke hvordan King’s Landing kan romme en million innbyggere, eller hvorfor noen orker å bo så tett innpå hverandre. Tyrion påminner ham om at det er lettere å få jobb i storbyen, og bordellene er av mye høyere klasse. Under dekk holder Sandor «The Hound» Clegane (Rory McCann) et øye med frostzombien de skal levere. Den høres ut til å være i frisk, freidig frokostform.

I The Red Keep lurer den gale dronningen Cersei (Lena Headey) på hvor dragetøsen har gjort av seg, men Qyburn (Anton Lesser) aner ikke. Resten av reisefølget har ankommet The Dragonpit, så fredsforhandlingene er i ferd med å begynne. 

Cersei beordrer Gregor «The Franken-Mountain» Clegane (Hafpor Julius Björnsson) om å stå klar hvis forhandlingene bryter sammen: «Kill the silver-haired bitch first, then our brother, then the bastard who calls himself king. The rest of them you can kill in any order you see fit».

Tipper The Mountain kommer til å bli kjempeglad over å se sin kjære lillebror The Hound igjen, og kanskje denne familiegjenforeningen vil virkeliggjøre drømmene våre om å endelig få se en real Cleganebowl.

Jaime virker urolig, ikke minst over hva søsteren hans kan komme til å finne på. Alt som har utspilt seg disse sesongene koker ned til hva som skjer den neste timen.

Tyrion og gjengen ankommer The Dragonpit, som i sin tid ble bygget for å romme Aegon Targaryens drage Balerion the Black Dread. Tyrion ser for seg at hele stedet endte opp som en trist vits mens dragene var i ferd med å dø ut: «An entire arena for a few sickly creatures smaller than dogs». Men i sin storhetstid var dette Westeros farligste sted å befinne seg.

 «Maybe it still is» svarer Davos, i det et tyvetall soldater tropper opp med Brienne (Gwendoline Christie) og Podrick (Daniel Portman). De utsendte fra Winterfell: Lady Sansa Starks stedfortredere.

Bronn ønsker sin gamle venn Tyrion velkommen, og eskorterer dem til møtet.

Podrick er glad for å se at Tyrion fortsatt er i live, mens Brienne er forbauset over at The Hound fortsatt ikke er død. «Not yet» forteller bikkja uten nevneverdig sinne, «you came pretty close».

Begge prøvde bare å beskytte Arya, og Brienne kan opplyse ham om at den lille kruttønna er levende og trygt tilbake i Winterfell. Han lurer på hvem som beskytter Arya nå som Brienne er her, men ingen grunn til å uroe seg over henne: «The only one that needs protecting is the one that gets in her way».

«It won’t be me», svarer The Hound mens Brienne smiler.

Morsomt å se at det ikke er noe ondt blod mellom Brienne og The Hound, men isteden bare en gjensidig respekt og en antydning til affeksjon.

Noe som selvfølgelig ikke utelukker at de kommer til å gå i strupen på hverandre så fort sjansen byr seg. Eller eventuelt kline med tunge mens Tormund gråter sårt i skjegget sitt og drar ut for å finne en bjørn han kan trøste seg med.

Tyrion påminner Bronn om at han fortsatt har en åpen invitasjon til å tre over på Dragedronningens side, med dobbel betaling. Bronn forsikrer sin gamle kompis om at han klarer seg fint, men den lojalitetsfleksible rabagasten ser ikke ut til å være særlig optimistisk over vinnersjansene.

Det er en risiko for Bronn bare å være til stede på dette møtet, men han påminner Tyrion om at det ikke er hans hode dronning Cersei vil ha på et fat. Nå som Varys er her har Bronn levert to «forrædere» på ett fat, og så er det opp til Cersei om hvorvidt hodene deres ender opp på det.

Varys smuglet jo som kjent Tyrion ut av King’s Landing, rett under nesa på Cersei – så han er plassert høyt på drittlisten hennes. Betryggende å se at Cersei ikke tvang Jaime til å straffe Bronn for å ha arrangert møtet med mellom brødrene.

Så er de i ruinene av The Dragonpit, som for anledningen ser ut som et amfiteater.

Bronn tar med seg Podrick for en drink mens «the fancy folks talk», og The Hound lurer på om han kommer til å dø i denne drittbyen. Tyrion mener at muligheten absolutt er til stede.

Og så kommer dronning Cersei inn i manesjen, flankert av The Mountain, Qyburn, Euron Greyjoy (Pilou Asbæk) og Jaime.

Brienne flakker med blikket så fort hun ser ham, som en sjenert skolepike. Sorry, Tormund. Briennes hjerte banker for en umulig kjærlighet, men det er jo derfor Gud skapte fanfiction.

Mye ondt blod i denne forsamlingen: mange fiender som står ansikt til ansikt for første gang på lang tid. En liten gnist og hele dette stedet kan eksplodere på sekunder.

Tyrion ser olmt på søsteren Cersei, Theon sender skråblikk til onkel Euron, og The Hound er ikke kjempehappy over at The Mountain er på plass. Han strener rett bort til storebroren: «Remember me? Yeah, you do. You’re even fucking uglier than I am now».

Han skulle sett fyren uten hjelm. «What did they do to you? Doesn’t matter. That’s not how it ends for you, brother. You know who’s coming for you. You’ve always known».

Og så går han sin vei, som en boss. Jeg antar at det dessverre betyr at Cleganebowl-turneringen er utsatt til neste sesong.

Den eneste som mangler nå er dragedronningen, som vet å gjøre en skikkelig entre. Hun stormer naturligvis ned på ryggen til Drogon: et så mektig syn at selv Cersei må trekke pusten, uansett hvor iherdig hun prøver å virke uberørt.

Daenerys (Emilia Clarke) spaserer sakte bort til setet sitt, og setter seg kokett ned. Forhandlingene kan begynne. Cersei liker ikke å måtte vente: «We’ve been here for some time». Dany beklager, men ikke så veldig.

Innen Tyrion får begynt talen sin blir han avbrutt av psykopaten Euron: «Theon, I have your sister. If you don’t submit to me here, now, I’ll kill her!».

Tyrion sender et raskt blikk mot Jaime, som trekker oppgitt på skuldrene. Tyrion føler at de kanskje bør starte med litt større ting, men blir nok en gang avbrutt av Euron: «Then why are you talking? You’re the smallest concern here». Flott, dvergvitser.

Euron forteller at de ikke engang lar folk som Theon få leve på Jernøyene: «We kill you at birth. An act of mercy for the parents».

Jaime foreslår at Euron setter seg ned, og holder kjeft. Han får støtte av Cersei. Enten setter Euron seg ned som en flink gutt, eller så blir han dratt ut etter ørene av The Mountain. Så han setter seg, som en trassig niendeklassing som får kjeft av læreren.

Tyrion prøver igjen: «We are a group of people who do not like one another, as this recent demonstration has shown. We have suffered at each other’s hands. We have lost people we loved at each other’s hands. If all we wanted was more of the same, there would be no need for this gathering. We are entirely capable of waging war against each other without meeting face to face».

Cersei har ikke den store troen på at de alle kommer til å holde hender, synge Kumbaya og leve i fredelig harmoni resten av livet. Jon tar over podiet: «This isn’t about living in harmony. It’s just about living».

Han gjentar sin gamle tale om at De dødes hær kommer for å utslette dem alle, og yada yada yada. «Lord Tyrion tells me a million people live in this city. They’re about to become a million more soldiers in the Army of the Dead». Cersei er ikke akkurat en dronning av folket:«I imagine for most of them it would be an improvement».

Jon betviler at Cersei skjønner alvoret i situasjonen, og han har helt rett. Hun bare fnyser: «I don’t think it’s serious at all. I think it’s another bad joke». 

Cersei har forstått det sånn at dragedronningen vil ha en våpenhvile. Enten fordi hun vil dra ut på jakt etter monstre, eller eventuelt prøver å forsterke sin krigsposisjon. Dany garanterer at Cersei vil være trygg helt til trusselen i Nord er overvunnet. Tyrion understreker at ingen samtale kan hviske bort det som har skjedd de siste femti årene, men han har noe å vise søsteren sin.

The Hound bærer opp en kasse med jaktbyttet fra forrige episode, åpner lokket – og ut stormer en rasende zombie rett mot Cersei.

Wights er enda iltrere i varmt klima, tydeligvis. Selv hun skvetter skikkelig.

Kjettingen rundt halsen forhindrer at iszombien jafser opp fjeset til Cersei. The Hound hugger wighten i midten med sverdet sitt, men den fortsetter å krype rundt etter armene.

The Hound hugger av zombiens venstrehånd, og den fortsetter å dra seg rund med høyrearmen. Alle er i sjokk, bortsett fra Qyburn. Han studerer fascinert den avhugde hånden, som fortsatt spreller.

Jon brenner opp hånden, og stikker i hjel den skrikende iszombien med en dolk, for å bevise at de kan overvinnes med ild og Dragonglass. Endelig litt fred. «If we don’t win this fight, then that is the fate of every person in the world». 

Selv Cersei virker rystet over denne demonstrasjonen. Jon understreker at dette er den eneste krigen som betyr noe nå, og den har allerede startet. Dany forteller at hun heller ikke trodde på Jon, før hun så de levende døde med egne øyne: «I saw them all». Over hundre tusen frostzombier, på vei mot Veggen.

Euron lurer på om disse skapningene kan svømme, noe Jon kan avkrefte. Bra, mener Euron – som bestemmer seg for å ta hele skipsflåten og pelle seg tilbake til Jernøyene frem til dette kaoset er over. «I’ve been around the world. I’ve seen everything, things you couldn’t imagine. And this… this is the only thing I’ve ever seen that terrifies me». Damn.

Han takker for seg, og anbefaler Dany å gjøre det samme. «When winter’s over, we’ll be the only ones left alive». En uventet vending, får man si.

Cersei står plutselig mye svakere, men er ikke særlig overrasket av sviket: «He’s right to be afraid, and a coward to run. If those things come for us, there will be no kingdoms to rule. Everything we suffered would have been for nothing. Everything we’ve lost would have been for nothing».

Hun ser bort mot Dany. «The crown accepts your truce. Until the dead are defeated, they are the true enemy».

Huh. Uventet. Jon puster lettet ut.

Men selvfølgelig må Cersei benytte muligheten til å skape baluba: «In return, the King in the North will extend this truce. He will remain in the North where he belongs. He will not take up arms against the Lannisters. He will not choose sides».

Dany, derimot, må ikke akseptere de samme betingelsene: «I would never ask it of you. You would never agree to it. And if you did I would trust you even less than I do now. I ask it only of Ned Stark’s son. I know Ned Stark’s son will be true to his word».

Jon ser bort på Dany, og nøler. Han er naturligvis altfor naivt ærlig til å sverge en ed han ikke kan holde. Han har allerede sverget troskap til dragedronningen, og må dessverre takke nei til den gale dronningens sjenerøse tilbud.

Cersei føler at det i så tilfelle ikke er noe mer å diskutere, så takk for i dag: «The dead will come North first. Enjoy dealing with them. We will deal with whatever is left of you». Da er vel møtet ferdig, da. Kaffe og rullekake i lobbyen.

Brienne prøver å snakke fornuft med Jaime, som åpenbart ikke likte denne vendingen noe mer enn henne. Men han forblir lojal til sin dronning, mens Brienne er lojal til Sansa og den teite broren hennes.

«Oh, fuck loyalty!», mener Brienne. «This goes beyond houses and honor and oaths. Talk to the queen!».

Men Jaime har allerede valgt sin seng, og han akter å fortsatt ligge i den sammen med søsteren sin. Synd for Brienne, og resten av Westeros. Alt styret med å fange en zombie var forgjeves, så Viserion døde uten annen hensikt enn å gi The Night King et masseødeleggelsesvåpen.

Alt i alt hadde det nok vært bittelitt smartere om Jon hadde løyet til Cersei, men han følger i fotsporene til adoptivfaren Ned og broren Robb – som begge ble drept takket være sin rigide ærbarhet. Man skulle trodd at Jon lærte leksen sin da han ble dolket i hjel, men kanskje han må dø et par ganger til før han kunnskapen fester seg.

Dany er heller ikke særlig fornøyd, uansett hvor stor pris hun setter på Jons lojalitet. Tyrion er glad for at Jon endelig bøyde kneet for dragedronningen: «But have you ever considered learning how to lie every now and again? Just a bit?!».

Jon er klar over av denne typen prinsippfasthet kostet Ned Stark livet, men akter ikke å fire på staheten: «When enough people make false promises words stop meaning anything. Then there are no more answers, only better and better lies. And lies won’t help us win this fight». 

Tyrion er mer opptatt av et mer umiddelbart problem: «That we’re fucked». Han har en nødløsning som kanskje kan redde dem inn med et nødskrik, og det innebærer at han tar en prat med søsteren sin alene.

Så igjen får Tyrion en sjanse til å motbevise Danys påstand om at han ikke er en helt. Han eskorteres inn i The Red Keep, og møter Jaime. 

Han har heller ikke hatt noe hell i få Cersei på bedre tanker: «She thinks I was an idiot to trust you. A lot of people seem to think that, actually».

Tyrion tror ikke at han har særlig bedre odds: «I’m about to step into a room with the most murderous woman in the world. Who’s already tried to kill me twice, that I know of. Who’s an idiot?».

Jaime føler at det kanskje er på sin plass at de sier farvel til hverandre, en idiotbror til en annen, men noe sier meg at Tyrion vil overleve dette.

Han går inn til søsteren, tett etterfulgt av The Mountain. Cersei har allerede skrevet noen saftige spydigheter bare i tilfelle hun skulle få bruk for dem. Hun er ikke forbauset over at Tyrion snudde ryggen til sin egen familie for å støtte Dany: «She’s your kind of woman: A foreign whore who doesn’t know her place».

Et stygt spark rettet mot hans store kjærlighet Shae, som Tyrion endte opp med å drepe selv. En lang historie. I motsetning til Shae er i det minste Dany er utenlandsk tøsepike Cersei ikke har muligheten til å bortføre, torturere og true. «That must be difficult for you». Cersei raser mot Dany og tøytas «kjæledyr» fra Nord, som nå har dannet allianse med hverandre for å overvinne henne.

Cersei velger å tro at alt dette er Tyrions feil, i likhet med absolutt alt annet vondt som noensinne har skjedd familien deres. Tyrion hevder at han prøver akkurat det motsatte: å redde Lannister-huset fra å bli brent ned.

Dany var jo egentlig ikke interessert i å forhandle med Cersei: «She wanted to bring you fire and blood until I advised her otherwise. I don’t want to destroy our family. I never have».

I motsetning til Jon er Tyrion veldig flink til å lyve. Cersei påminner lillebroren om at han drepte deres far Tywin, men Tyrion forsvarer seg med at det først skjedde etter at pappa dømte ham til døden for en forbrytelse han ikke begikk.

«Yes, I killed him. Hate me for it if you want. I hate myself for it, in spite of what he was. In spite of what he did to me». Cersei fråder av forakt: «Oh, poor little man. Your papa was mean to you».

Hun mener at drapet på faren rammet hele familien. «You laid us bare for the vultures, and the vultures came and tore us apart». Cersei har akseptert at Tyrion ikke sto bak giftmordet på Joffrey, men gir ham skylda for at Tommen og Myrcella døde. Ingen hadde våget å røre dem hvis pappa Tywin fortsatt var i live.

Tyrion hevder at han er knust over ungenes død, men Cersei har giret seg opp nå. Hun brøler hysterisk: «I will not hear it!».

Så greit. Hvis Cersei mener at Tyrion virkelig drepte hele familien gjenstår det jo bare en ting å gjøre: «I will always be a threat. So put an end to me».

The Mountain står klar til å drepe Tyrion sekundet Cersei gir ham et lite nikk. Lillebroren utfordrer Cersei til å drepe ham nå med det samme: «I’ve thought about killing you more times than I can count. Do it! Say the word».

Cersei nikker, og The Mountain deler lillebroren på langs mens tarmene hans sklir ned på marmorgulvet. Neida. Hun bare ser på ham med raseritårer i øynene, og snur ansiktet vekk. Sjansespillet fungerte. Tyrion heller seg et velfortjent glass vin, og styrter det i en slurk.

Han heller et glass til, og gir det til søsteren som en slags fredsgave. «I am more sorry about the children than you could ever know. I loved them. You know I did. You know it in your heart, if there’s anything left of it». Kanskje, men det spiller ingen rolle for Cersei.

Hva lillebroren føler er irrelevant: «Your love doesn’t matter. Your feelings doesn’t matter. I don’t care why you did what you did. I only care what it cost us. It cost us our future».

Hvis Lannister-huset uansett ikke har noen fremtid, hvorfor gadd hun å delta i fredsforhandlingene? Noe må hun jo ha håpet på å oppnå med dette møtet. Selv håper Tyrion at Dany vil ende opp på jerntronen, fordi han tror hun vil gjøre verden til et bedre sted. Ok, hun truet med å brenne hjembyen hans til grunnen, men kjenner i det minste sine egne svakheter. «She chose an advisor who would check her worst impulses instead of feeding them. That’s the difference between you».

Cersei er ikke interessert i å opparbeide bedre impulskontroll, og driter langt i å gjøre verden til et bedre sted. «Hang the world», alt hun bryr seg om er familien.

Hun vet hva De dødes hær innebærer for dem alle: «That thing you dragged here. I know what it is, I know what it means. And when it came at me I didn’t think about the world. Not at all. As soon as it opened its mouth the world disappeared for me, right down its black throat. All I could think about was keeping those gnashing teeth away from the ones that matter the most, away from my family. Maybe Euron Greyjoy had the right idea. Get on a boat, take those who matter…»

Og det er i det øyeblikket Tyrion fersker at søsteren er gravid. Eller i det minste tror det selv.

Tilbake i The Dragonpit depper Jon over at han spente ben på seg selv med sin utagerende ærlighet. Dany respekterer Jon for det han gjorde, selv om hun hadde foretrukket at han ikke gjorde det.

Denne arenaen representerer begynnelsen på slutten for familien hennes. Hun gjentar det valyrianske visdomsordet: «A dragon is not a slave». I gamle dager var dragene skremmende, imponerende og fylte folk med ærefrykt. Og de døde ut da menneskene låste dem inn der de står nå. «They wasted away. They grew small. And we grew small as well. We weren’t extraordinary without them. We were just like everyone else».

Men Dany er ikke som alle andre, føler Jon. Han føler noe annet, også. Både i hjertet og tissen.

Dany påminner ham om at hun ikke kan få barn, som en diskret advarsel om at han burde finne seg en mer fruktbar dame. Men Jon bryr seg ikke, og tror uansett ikke noe på at Dany er steril.

Hun ble fortalt dette av Mirri Maz Duur, heksa som drepte hennes første ektemann Drogo, men det er jo ikke akkurat et håndfast bevis.

Jon påpeker at hun muligens ikke var en pålitelig kilde når det gjelder generell fruktbarhetsinformasjon. Det er håp i øynene til Dany. Håp om at han kanskje har rett, og håp om at noe kanskje vil skje mellom dem. «You were right from the beginning. If I had trusted you, everything would be different».

Vel, hun ville i alle fall hatt en ekstra drage. Så hva skjer nå? De kan ikke overse White Walker-horden, men Cersei vil gjenerobre alt hun kan det øyeblikket de marsjerer mot Nord.

Jon mener at Tyrions vurdering av situasjonen stemte temmelig bra: «We’re fucked». Men så kommer Tyrion tilbake. Håper noen kjørte ham til porten, lang vei å gå med de små bena. Han er i alle fall fortsatt i live, og har dessuten klart å få Cersei tilbake til forhandlingsbordet! Vi kan regne med at han fikk sitte på med henne, da.

Så dette er dealen, ifølge Cersei: «My armies will not stand down. I will not pull them back to the capital. I will march them North to fight alongside you in the Great War. The darkness is coming for us all. We’ll face it together. And when the Great War is over, perhaps you’ll remember I chose to help with no promises or assurances from any of you. I expect not».

Huh. Tyrion fortjener sannelig et ekstra stykke med rullekake. Bra jobba!

I Winterfell furter Sansa (Sophie Turner) over at Jon ikke gidder å ta seg bryet med å holde henne oppdatert: «This is the way he is, the way he’s always been. He never asked for my opinion, why would he start now?».

Lillefinger (Aidan Gillen) kan ikke forstå at Jon ville bøye kneet til dragedronningen uten å engang diskutere det med lady Stark, men jubler sikkert inni seg som et sukkergira barn over at alt går i henhold til de sleske planene hans.

Han har hørt rykter om at dragedronningen er litt av en skjønnhet. Både Jon og Daenerys er unge og ugifte, så en allianse virker logisk. Sammen vil de være vanskelig å overvinne så lenge Jon er kongen i Nord. Men det er han jo ikke nødt til å være for evig. «He was named king in the North. He can be unnamed».

Og der er den. Lillefingers lumske plan i fullt dagslys.

Med Sansa som dronning i Nord vil Fitteskjegg lettere kunne klatre opp de siste stigtrinnene mot Jerntronen. Mange tanker ser ut til å gå gjennom skolten til Sansa på en gang. Men selv hvis hun gikk med på å styrte halvbroren ville Arya stikke skarpe kjepper i hjulene. «She always loved Jon far more than she ever loved me, and she’d kill anyone who betrayed her family».

Lillefinger vet ikke hva Arya pønsker på, men har en teori: «Sometimes when I try to understand a person’s motives, I play a little game. I assume the worst. What’s the worst reason they could possible have for saying what they say, and doing what they do? Then I ask myself: How well does that reason explain what they say, and what they do?».

Så hva er det aller verste Arya kan være ute etter? Å drepe Sansa for å ha forrådet familien. Og hvorfor gravde Arya opp brevet Sansa skrev som naiv ungjente? For å finne bevis på Sansas bedrag, som kan legges frem etter at Arya har drept henne.

For hva blir Arya etter å ha drept storesøsteren sin? Lady Stark av Winterfell. Pow.

Med dette har Lillefinger sådd et stygt, lite frø i hodet på Sanda, og stadfestet at han har gullmedalje i manipulasjon. Vel, med mindre Sansa endelig har lært av sine feil, og vet akkurat hva han prøver på nå: Å få Sansa til å kvitte seg med den brysomme lillesøsteren sin, og deretter ta tronen fra bastardbroren Jon.

Dany og gjengen har allerede dratt hjem til Dragonstone, der de planlegger strategien før de går inn i Den store krigen.

Jorah foreslår at Dany flyr Drogon til Winterfell for å minimalisere risikoen for snikmord. Familien hennes er jo ikke superpopulær i Nord.

Jon mener at det vil være fordelaktig at folket hans ser at de er allierte, så han ville foretrekke om de seilte til White Harbor sammen. Dany blir gjerne med på en romantisk båttur. «We sail together».

Jorah ser ut til å skjønne hva dette betyr: hankipanki på sjøen. Han som skrev kjærlighetsbrev, risikerte livet og skrapte av seg all Greyscale – bare for å bli dyttet tilbake i vennesonen så fort han vendte tilbake. Han kunne jo like gjerne ha joinet The Unsullied. Pinlig stillhet rundt bordet. Stakkars Jorah.

Litt senere vil gjerne Theon slå av en prat med Jon før de reiser. Han er forundret over at Jon risikerte hele oppdraget i King’s Landing bare fordi han insisterte på å fortelle fienden sannheten. Theon beundrer Jons moralske kompass mer enn jeg personlig gjør: «You’ve always known what was right. Even when we were all young and stupid, you always knew. Every step you take, it’s always the right step».

Jon forsikrer ham om at det ikke stemmer: han har gjort nok av ting han angrer på. Ikke i forhold til Theon, som betalte en veldig høy pris for den bedritne oppførselen sin. Inklusive penisen. «I always wanted to do the right thing. Be the right kind of person. But I never knew what that meant. It always seemed like there… was an impossible choice I had to make. Stark or Greyjoy».

Ned Stark var mer av en far for Theon enn den biologiske faren Balon noensinne var, men han bedro Ned likevel. Jon kan gi litt trøst: «But you never lost him. He’s a part of you. Just like he’s a part of me».

Det er ikke Jons oppgave å tilgi Theon for alt det bedritne han har gjort, men han tilgir det han kan. «You don’t need to choose. You’re a Greyjoy, and you’re a Stark». Theon blir rørt til tårer, men er fortsatt full av skam over sin egen svakhet. Da han ble torturert og kastrert av Ramsay Bolton var søsteren Yara den eneste som prøvde å redde ham. Og da Yara ble fanget av Euron sviktet han totalt. «She needs me now».

Theon tar mot til seg, og nærmer seg de få overlevende fra House Greyjoy. De mener at Yara garantert er død, selv om Euron ikke har tatt seg bryet med å kutte strupen hennes. Så deres plan er å finne seg en fin øy, drepe alle mennene der og ta damene deres mens de venter på våren.

Men Theon akter å dra ut på redningsaksjon, selv om det blir en selvmordsaksjon. «We’re going to find her, and we’re going to set her free!».

Svaret han får er en slimete spytteklyse i trynet og mye juling. Theon bankes til blods, men nekter å bli liggende. Han kjemper for sjelen sin nå, og for siste rest av selvrespekten. Selv ikke flere harde ballespark feller på en mann som for lengst har mistet utstyret sitt, og har ingenting igjen å tape. Han denger løs på motstanderen så blodet skvulper, og vinner kampen – sammen med respekten til resten av Greyjoy-karene.

Så selv om Theon knapt klarer å stå på bena er det duket for redningsaksjon. «Not for me. For Yara!». Lykke til med det prosjektet. Onkel Euron har tusen krigsskip til rådighet, mens dere har et par robåter. Dette kommer sikkert til å gå bra.

Tilbake i Winterfell innkaller Sansa søsteren sin til møte i storhallen. Bran (Isaac Hempstead Wright) er til stede, sammen med rundt femti soldater i rustninger. Arya (Maisie Williams) måler motstanderne, og ser ut til å like oddsene. «Are you sure you want to do this?».

Nei, men Sansa føler det er hva æren krever: «That I defend my family from those who will harm us. That I defend the North from those who would betray us».

Lillefinger flirer selvtilfreds i fi**eskjegget. Greit, mener Arya. «Get on with it». Tiltalen er klar: «You stand accused of murder. You stand accused of treason. How do you answer these charges… lord Baelish?». Ha ha, akkurat det vi håpet på. Sansa har gjennomskuet ham!

Denne rettsaken er naturligvis myntet på ham. Lillefinger ser seg perpleks rundt i rommet før han skjønner hva som er i ferd med å skje. Dette var et av de uendelige utfallene han slett ikke så for seg i hodet sitt.

Arya er også med på dette spillet, og forventer at Lillefinger svarer på spørsmålet. Første tiltalepunkt: han dyttet psykotante Lysa Arryn ut av Måneporten.

Lillefinger hevder at han drepte henne for å beskytte Sansa. Bullshit, mener Sansa. Før den tid hadde Lillefinger konspirert for å drepe hennes ektemann Jon Arryn, og sendte deretter brevet som la skylda på Lannister-familien. «The conflict between the Starks and the Lannisters, it was you who started it».

Noe sier meg at mye av denne informasjonen kommer fra Brans tredje øye.

Lillefinger hevder at han ikke vet noen verdens ting om dette brevet, men fyren virker oppriktig urolig nå. Et sjeldent syn. La oss nyte det.

Sansa forsetter å ramser opp neste tiltalepunkt: han konspirerte med Cersei og Joffrey for å bedra deres far Ned Stark, som senere ble henrettet på basis av falske anklager. Lillefinger benekter alt, og dessuten var ingen av dem til stede da han begikk disse forbrytelsene, så. Men Bran var der, i sinn om ikke i legeme. Og han har sett alt sammen: «You held a knife to his throat. You said: I warned you not to trust me».

Arya har dessuten noe å legge til: At Lillefinger også sviktet kvinnen han hele tiden har hevdet å elske, Catelyn Stark. «You told our mother this knife belonged to Tyrion Lannister. But that was another one of your lies. It was yours».

Hun tar frem dolken Lillefinger var dum nok til å gi til Bran.

Taskenspilleren begynner å få panikk nå: han sverger at han har prøvd å beskytte Sansa hele livet. Hun vet at det også er en løgn, fyren solgte henne tross alt til House Bolton. Lillefinger påstår at han kan forklare alt sammen på tomannshånd, sånn at han kan prøve å manipulere henne igjen.

Men Sansa har spilt det samme spillet Lillefinger spiller. Hun har fundert på hva den verste motivasjonen Lillefinger kan ha for å ødelegge forholdet hennes til Arya. Splitt-og-hersk-teknikken er jo en av hans gamle favoritter; han splittet søstrene Catelyn og Lysa, akkurat som han prøvde å gjøre Sansa og Arya til fiender. Sansa innrømmer at hun lot seg lure en stund: «I’m a slow learner, it’s true. But I learn».

Mikrofonen faller i gulvet.

Lillefinger forlanger en mulighet til å forsvare seg selv, og da det ikke fungerer beordrer han Yohn Royce (Rupert Vansittart) til å eskortere ham trygt tilbake til the Eyrie. Og da det mislykkes faller han på kne og ber sippende om lady Starks tilgivelse som en ynkrygg.

Slingrefitte bedyrer sin kjærlighet til Sansa og den avdøde moren hennes, men han bedro dem begge – og det er for sent nå. Lillefingers spill er over. Stigen har deiset rett i hodet hans. Sansa reiser seg: “When you brought me back to Winterfell, you told me there’s no justice in the world. Not unless we make it. Thank you for all your many lessons, lord Baelish. I will never forget them».

Arya spaserer bort med dolken som felte Lillefinger – og kutter strupen hans!

Milde Molly i majones!

Lord Baelish dør gurglende i en fontene av blod, akkurat som hans elskede Catelyn Stark gjorde under det røde bryllupet. Retten er hevet. Vel, det var sannelig et tilfredsstillende øyeblikk, selv om jeg gladelig innrømmer at det er litt trist å se den sleske luringen forsvinne ut av serien på en såpass patetisk, stakkarslig måte. Farvel, Lillefinger. Du er nå offisielt sesongens store taper både i stige- og tronespillet.

The playa got played!

Akkurat når han ble played er mer usikkert. Jeg lurer litt på hvilket tidspunkt Sansa og Arya fersket hva Lillefinger pønsket på.

Var all kranglingen mellom dem bare et spill for galleriet, eller ble søstrene plutselig venner igjen en scene vi ikke fikk se? Jeg har uansett følelsen av at noen sentrale øyeblikk ble snauset bort på veien her, trolig for å opprettholde overraskelsesmomentet.

I The Red Keep beordrer Jaime soldatene om å marsjere mot Nord om tre dager, og han virker veldig lettet over at alt ordnet seg til slutt. Søsteren ønsker en liten prat med ham på tomannshånd, og flirer hånlig av det lettlurte fjolset: «I always knew you were the stupidest Lannister. The Starks and Targaryens have united against us, and you want to fight alongside them? Are you a traitor or an idiot?».

Øh, vent. Hva? Cersei har selvsagt ingen intensjoner om å gjøre det eneste rette, og er den eneste i Westeros som lyver bedre enn Tyrion. «I’ll say whatever I need to say to ensure the survival of our house».

Der er den Cersei vi alle har lært å hate, ja. «You expect me to trust the man who murdered our father? You expect me to command our troops to fight beside foreign scum, to fight for the dragon queen?».

Jaime virker oppriktig fortvilet over å ha blitt sveket av søsteren. Hun så jo med egne øyne hva de har i vente. Cersei er mer opptatt av makt enn hun er av å redde verden. Det sa hun jo selv til Tyrion. Disse beistene tåler dessuten ikke ild, så Danys drager blir sikkert kvitt dem.

Hvis ikke dragedronningens allianse klarer å bekjempe De dødes hær på egen hånd vil ikke Lannister-styrkene gjøre noen forskjell. «Let the Stark boy and his new queen defend the North. We stay here where we’ve always been».

Jaime understreker at han ga et løfte han slett ikke akter å bryte. Han prøver tross alt å være en mann av ære, som lever i en verden der løfter fortsatt betyr noe. Akkurat som Jon Snow.

Cersei drar umiddelbart frem babykortet: «Our child will rule Westeros».

La oss trykke på pauseknappen noen sekunder. Hvis vi går ut ifra at Cersei virkelig er gravid (og jeg har fortsatt mine tvil), så vil hun ifølge heksas spådommer aldri føde barnet. Hun ville jo kun få tre barn, som alle ville dø før henne, og de er alle døde nå.

Cersei bryr seg uansett ikke et døyt hva som skjer med noen andre enn henne selv: «The Monsters are real. The White Walkers, the dragons, the Dothraki screamers. All the frightening stories we heard when we were young, they’re all real. So be it. Let the monsters kill each other. And while they battle in the North, we take back the land that belong to us. And then we rule».

Jaime prøver å forklare søsteren hva som vil skje. Enten vinner de levende døde krigen, marsjerer sør og dreper dem alle. Eller så vinner de levende, marsjerer sør og dreper dem alle for å ha forrådet dem. Jaime har allerede møtt Daenerys på slagmarken, og vet at de ikke kan overvinne drager, barbarer og balleløse soldater.

Cersei er overbevist om at en av dragene allerede er død, noe som betyr at de er sårbare. Hun har dessuten Jernbanken på sin side: «You should have listened more when father spoke of the importance of gold. Oh, I know it is boring for you. You just wanted to hunt and ride and fight. But I listened, I learned».

Gullet fra Highgarden har betalt for den mektigste hæren i Essos: The Golden Company. 20.000 menn, hester og muligens noen elefanter.

For esset Cersei har gjemt i jakkeermet er Euron Greyjoy.

Han flyktet nemlig ikke til Jernøyene med halen mellom bena, alt det var bare skuespill. Han dro rett til Essos for å hente soldatene. «No one walks away from me». Damn. Lurer forresten på om elefantene får plass på båtene til Euron, eller om de må bli værende i Essos.

Cersei pønsket ut hele denne planen uten å fortelle Jaime, og han har aldri vært mer såret. Hun anser det som en straff for å ha konspirert med Tyrion. Kan dette være øyeblikket han endelig våkner opp, og snur ryggen til søsteren?

Jaime gjør det klart at han akter å oppfylle løftet om å dra Nord, og kjempe mot de levende døde. Søsteren advarer ham om at dronningen vil anse det som høyforræderi. The Mountain står klar til å stoppe Jaime fra å forlate The Reed Keep. «I told you no one walks away from me».

Jaime lurer på hvor langt søsteren er villig til å gå: «Are you going to order him to kill me? I’m the only one you have left. Our children are gone, our father is gone. It’s just me and you now».

Cersei tror uansett at hun har en bolle i ovnen: «There’s one more yet to come».

Jaime vil heller dø enn å være med på dette. Hun nikker til The Mountain, som hever sverdet. Jaime tror ikke på henne, hun har løyet en gang for mye. Så Jaime går sin vei for å google «innbilt svangerskap».

Cersei stopper ham ikke, og The Mountain dreper ham ikke. Omtrent det samme skjedde akkurat med Tyrion, så jeg tipper at The Mountain føler seg skikkelig snytt.

Cersei står uansett igjen mutters alene. Hennes eneste støttespillere består nå av en gal vitenskapsmann, hans Frankenstein-monster og en rabiat, tungekuttende psykopat som vil gifte seg med henne. Fin gjeng.

Alt Cersei har igjen nå er troen på at hun vil få et nytt barn. Fra nå av vil hun trolig bare bli enda farligere, galere og enda mer uberegnelig. Bare gudene (og eventuelt Bran) vet hva Cersei kan finne på etter at hun spontanaborterter.

Jaime forlater King’s Landing og rir mot Winterfell mens de første snøflakene faller.

Yup, vinteren er definitivt her. Frem med julepyntesken. Snøen daler over King’s Landing, og Cersei har ingen som varmer sengen hennes nå. Kanskje The Mountain stiller opp som lilleskje?

Hei, Samwell (John Bradley) og Gilly (Hannah Murray) har endelig ankommet Winterfell. Sam banker på hos Bran, som husker ham godt. Men han husker jo alt som noensinne har skjedd nå. «You helped us get beyond the Wall. You’re a good man».

Sam skjønner at noe har skjedd med Bran siden sist de så hverandre. Han er litt rar nå. Bran forklarer at han er Den treøyde ravnen, og alt hva det innebærer.

Høres ikke så mye rarere ut enn alt annet som har skjedd den siste tiden, mener Sam. Han har kommet til Winterfell for å hjelpe Jon i den kommende krigen, og Bran vet allerede at Jon er på vei hit sammen med dragedronningen. Ikke fordi han så det med sitt tredje øye, men fordi han har fått en ravn-melding.

«He needs to know the truth». Ingen andre en Bran vet sannheten om Jon Snows egentlige opphav, rent bortsett fra absolutt alle som ser på «Game of Thrones».

Bran sier uansett endelig høyt det som lenge har ligget mellom linjene ganske lenge nå: «Jon isn’t really my father’s son. He’s the son of Rhaegar Targaryen and my aunt Lyanna Stark. He was born in a tower in Dorne. His last name isn’t really Snow, it’s Sand. Dornish bastards are named Sand».

Sam påpeker det Gilly oppdaget for noen episoder siden: at Rhaegars første ekteskap ble annullert, sånn at han i all hemmelighet kunne gifte seg med Lyanna Stark. Noe som dermed betyr at Jon slett ikke er en Sand-bastard. Han er en vaskekte Targaryen. Så vi får håpet at han ikke gjør noe dumt, som å ligge med tanten sin eller noe sånt. Det hadde tatt seg ut.

Selv ikke Bran visste dette, men han tar en Greenseer-tur rett tilbake til bryllupet. Han ser øyeblikket Rhaegar (Wilf Scolding) og Lyanna (Aisling Franciosi) giftet seg.

«Robert’s Rebellion was built on a lie. Rhaegar didn’t kidnap my aunt, or rape her. He loved her. And she loved him».

Et helt annet sted, mye senere, er historien i ferd med å gjenta seg. Jon banker på døren til Danys lugar, uten å ane at de er i ferd med å gjøre noe som man i de fleste områder utenfor Alabama rynker litt på nesen over.

Utenfor blir dette stevnemøtet observert av en skikkelse, som overraskende ikke nok er Jorah med tårer i øynene. Det er Tyrion, som ser bekymret ut. Kanskje han enser at dette kjærlighetsforholdet kan forandre alt. Dany og Jon elsker med en lidenskap, intensitet og sensuell ømhet som bare en tante kan ha for nevøen sin.

I mellomtiden stadfester Bran at Jon Snows fødenavn er Aegon Targaryen «He’s never been a bastard. He’s the heir to the Iron Throne. He needs to know. We need to tell him».

Skal bli spennende å se hvordan Dany vil reagere på dette. Ikke bare er de i slekt, og ikke bare er Jon/Aegon den rettmessige arvtageren av Jerntronen Dany er så gira på. Han har dessuten samme navn som bestefaren hennes (og sin egen, avdøde halvbror!), og det må jo føles litt kleint.

Arya og Sansa står på toppen av Winterfell-muren, mens de puster ut etter rettsaken mot Lillefinger. Som oss har Sansa litt blandede følelser over taskenspillerens død: «It’s strange. In his own horrible way, I believe he loved me».

For å ikke se ut som en dverg i forhold til søsteren sin har Arya tatt på seg høyhælede støvler. Hun ser ikke på seg selv som noe mer enn bøddelen i rettssaken, mens Sansa var dommeren. Hun har ingen problemer med at Sansa er ladyen av Winterfell: «I was never going to be as good a lady as you. So I had to be something else. I never could have survived what you survived».

Et ekko av det Sansa sa til henne i forrige episode, men nå mener hun noe annet: «You would have. You’re the strongest person I know».

Arya tror det er det snilleste Sansa noen gang har sagt til henne. «Well, don’t get used to it. You’re still very strange and annoying». De siterer pappa og stirrer ut i horisonten. «The lone wolf dies, but the pack survives». De er sterkere sammen. Bra prat.

Bran flyr med ravnene mot Eastwatch, der Tormund (Kristofer Hivju) og Beric Dondarrion (Richard Dormer) forbereder det store basketaket mot de levende døde. På toppen av veggen kan de skimte skikkelser som kommer ut av skogen. Flere White Walkers på ryggen til sine råtne wight-springere, pluss titusenvis av frostzombier og minst to wight-kjemper.

Vinterkrigen har offisielt startet!

Dette avkrefter teorien om at De dødes hær ville spasere rett over isen på Østsiden. For hele hurven er på vei rett mot The Wall, der de stanser og venter på The Night King (Vladimir Furdik) – som sitter på ryggen til wight-Viserion. I likhet med Dany kan han sannelig gjøre en entre.

Tormund skjønner hva som er i ferd med å skje, og skriker til mennene sine at alle må løpe så fort bena bærer dem.

Viserion spruter det som ser ut til å være en blanding av is og ild mot Veggen, som rystes med bulder og brak.

Inni faller wildlinger til sin død i alle retninger. Vel, mest nedover.

Tilstanden ser ikke bra ut for Tormund og Beric, som er fanget på toppen av muren da den begynner å kollapse. Kjedereaksjonen jevner en betydelig del av The Wall, men siden vi ikke ser Tormund og/eller Beric dø er det en betydelig sjanse for at de begge kom seg i sikkerhet.

Ser uansett ut til at Danys estimat på antallet wights var veldig konservativt. Det må være flere hundre tusen av dem nå, alle på taktfast marsj rett inn i Westeros for første gang på åtte tusen år. The Night King flakser over dem på Viserion, og ovenfra ser de ut som en maurkoloni.

Zombieinvasjonen har startet, og finale-episoden er slutt! Wow.

Jaime hadde i alle fall litt rett: for Danys del ble det i alle fall kuk til slutt, og wildlingene ble grundig rumpekjørt. Nå kan vi bare vente på finalesesongen, som har mange spørsmål å svare på. 

Ikke minst: vil den siste sesongen bli døpt om til «The Walking Dead: Westeros», «Dawn of the Thrones» eller «Long Winter Night of the Living Dead»?

Skal vi summere opp denne sjuende sesongen kan vi vel slå fast at serien har forandret seg en del etter at den freste forbi bøkene til George R.R. Martin. Uten ham har fortellertempoet blitt mye kjappere, hendelsene mye mer kondensert, kanskje litt mer konvensjonelle – og til tider ikke helt logiske.

Formatet har dessuten blitt betydelig større, ikke bare enn tidligere sesonger – men også i forhold til alt annet på TV. Kanskje ikke så rart at serieskaperne David Benioff og D.B. Weiss har vært nødt til å kutte ned på antallet episoder for å holde budsjettet i sjakk, selv om det til tider sikkert har bydd på sine dramaturgiske utfordringer.

Det hadde teknisk sett ikke vært så fryktelig vanskelig å kutte opp denne finalepisoden i to separate deler, og utøke spilletiden med noen forklarende scener. En rekke scener ble angivelig klippet bort fra denne sesongen, men flere av dem vil garantert gjenoppstå på blu-ray-utgivelsen som slippes før jul.

En betydelig del av denne sesongen var viet til å flytte alle brikkene på brettet i forberedelse til Den store krigen, men Westeros er likevel ikke særlig godt forberedt på White Walker-invasjonen. Skal jeg råtippe hva som skjer i sesong åtte er min spådom at Dany blir gravid, mens Cersei spontan-aborterer og endelig dør. At Jon Snow taper Vinterkrigen, før Bran drar tilbake til fortiden og warg-forandrer tidens gang – og at wight-horden blir overvunnet ved å drepe The Night King på omtrent samme måte som Skogsbarna skapte ham.

For all del, kan jo hende at jeg tar feil – men alle har uansett glemt dette lenge før sesongen kommer. Så jeg kan spå akkurat hva jeg vil. Siste episode ender med at George R.R. Martin kommer ridende kliss naken på en drage for å fortelle oss at «The Winds of Winter» endelig er ferdig, men kun vil bestå av en serie erotiske selvportretter han har tegnet med fargeblyanter. #Tormundpåjerntronen.

Vi kan i alle fall gå ut ifra at sesong åtte vil ha en veldig høy bodycount, og at mange av våre favorittfigurer vil stryke med. Det ryktes at de totalt seks episodene vil være i spillefilmlengde, så det vil jo gjøre jobben med å recappe episodene mye raskere. Det kan i midlertid ta sin søte tid før vi får se dem. I følge enkelte kilder helt til langt ut i 2019. Kanskje vi snakkes igjen da. Vår watch har uansett endt for denne gang; valar dohaeris og vaya con Dios!

BESTE REPLIKK: «Maybe it really is all cocks in the end». Kanskje det, Jamie. Kanskje det. Vi har også stor sans for Sansas badass-replikk: «I’m a slow learner, it’s true. But I learn».

KRISTOFER HIVJU-WATCH: Tormund viste seg bare noen minutter mot slutten, men vi velger å tro at han overlevde katastrofen på muren – og garantert er tilbake i finalesesongen, med mye is i skjegget.

FERSKE FOLK: ikke noe poeng i å introdusere nye personer så sent i spillet, så de eneste nye tilskuddene denne gangen var rundt hundre tusen flere wights. La gå at de ikke kan beskrives som direkte ferske. Snarere overmodne.

R.I.P: Lillefinger triller ned fra stigen, det samme gjør en masse wildlings. Men Tormund og Beric gjorde det nok neppe.

MISSING IN ACTION: Så godt som alle dukket opp i denne episoden! Lordene i Winterfell var av ukjente årsaker ikke til stede under rettssaken mot Lillefinger, Yara må vente til neste sesong for hun eventuelt blir reddet av broren sin – mens Melisandre forhåpentligvis pønsker på en deus ex machina som kan bidra at til at De dødes hær overvinnes.

SEX: Jon og Dany gjør sex til et familieanliggende, mens Emilia Clarke dekker til nippler og dusk med kontraktklausulen som understreker at hun ikke akter å delta i flere nakenscener.

GØRR: Theon deltar i en brutal slåsskamp, mens Lillefinger dør i en fontene av blod.

FORHOLDSVIS FUN FACTS:

Her er en interessant gjennomgang av hva som skjedde sist gang White Walker-horden invaderte Westeros.

Scenene i The Dragonpit er spilt inn i ruinene av det romerske Italica-amfiteateret ved Sevilla i Spania.

Ja, nå kan du kjøpe «Game of Thrones»-joggesko inspirert av den avkuttede hånden til Jaime. For en tid å være levende!

Mens vi er innom årsakene til at HBO burde vurdere å sparke merchandise-avdelingen sin: har du en tante eller nevø du er skikkelig sugen på? Vis hva du føler med denne finfine, incest-relaterte T-skjorten som er i salg nå.

Man kan nesten mistenke at George R.R. Martin formet Jon Snow etter seg selv.

Undertegnede har liten tålmodighet med tabloidsladder, men dette er litt interessant. Det ryktes at Lena Headey og Jerome Flynn har et så stormfullt forhold bak seg at de nekter å være på settet samtidig. Noe som langt på vei forklarer hvorfor Bronn plutselig stakk av for å drikke sekunder før Cersei entret The Dragonpit.

Enkelte fans hevder at oversiktsbildet av White Walker-horden viste at de vandret i formasjonen til House Stark-seglet.

Ukens «Inside the Episode»:

Og til slutt: første episode av dokumentarserien «Game Revealed»:

KARAKTER: 9 av 10 barn født i Westeros har foreldre som er i slekt med hverandre.

Det hører med i oppsummeringen av fjorårets mer oppsiktsvekkende nyheter fra norsk film at landets fremste kunstfilmskaper, kjent for sine kritikerroste, melankolske dramaer, var i gang med en skrekkfilm.

Eller, ok, en overnaturlig thriller, som var hvordan filmen ble solgt på filmfestivalen i Cannes i fjor. Uansett noe av et sprang fra såvel «Oslo, 31. august» som «Louder than Bombs».

Likevel var det ikke med intensjon om å finte ut fansen med en filmatisk Cruyff-vending at Trier og hans faste samarbeidspartner Eskil Vogt satte seg ned for å skrive sin fjerde film.

– Det var ikke sånn, «nå skal vi bryter med alle forventinger», sier Vogt til Filter Film og TV.

– Vi følte at vi stadig havnet på de samme historiene om mellom-menneskelige relasjoner; det intime og det dramatiske. Og da blir det vanskelig å få brukt alt det andre vi elsker med film: De store, visuelle tablåene. Det ordløse. Det spennende og mystiske og stemningsfulle, sier manusforfatteren.

– Altså, dette er jo ting vi håper er med i de andre filmene våre også, men nå ville vi virkelig rendyrke det, sier han.

Får godt betalt for rettigheter

Sluttresultatet blir likevel omtalt som en hybrid – joda, kanskje en sjangerfilm, men like fullt med trekk som er gjenkjennelige fra resten av Trier/Vogt-duoens produksjon.

– Det er blant annet fordi Joachim er så flink til å caste skuespillere, både erfarne og uerfarne, og i samarbeid med dem skape noe sterkt og troverdig, sier Vogt.

– Mye av det folk vil legge merke til i denne filmen er skuespillerprestasjonene. Og så er vi jo dem vi er! Vi bringer våre personligheter og vår interesse for det mellom-menneskelige og det dramatiske inn i prosjektet. Vi trekkes i den retningen, og da blir det jo ikke noen typisk sjangerfilm likevel, sier han.

Det synes ikke å ha lagt noen demper på mottakelsen av filmen, som handler om, nettopp, Thelma (Eili Harboe) som kommer fra en kristenkonservativ bakgrunn, forelsker seg etter å ha flyttet til Oslo for å studere på universitetet, og opplever voldsomme «anfall» som vitenskapen ikke kan forklare.

Riktignok ble det ikke plass til «Thelma» på noen av de offisielle programmene ved årets Cannes-festival, men filmen utløste nær unison kritikerjubel etter førpremieren i Haugesund, har vært i Toronto og vises i oktober på London Film Festival og den prestisjetunge og tradisjonsrike New York Film Festival, side om side med nye filmer fra blant andre Woody Allen, Todd Haynes og Richard Linklater.

Denne uka ble den dessuten utpekt som årets norske kandidat til Oscar-pris for beste fremmedspråklige film.

Og: Den er solgt. Til utlandet. For reale pengesummer. I tillegg til salg til 30 territorier så langt, med kanskje det samme antallet i kjømda, har noen betalt 4 millioner kroner for retten til å sette opp en film med norsk tale på kino i USA.

Til sammenlikning var den totale eksportverdien av norske kinofilmer fra 2014, det siste året Norsk Filminstitutt har offentliggjort tall for, 69,2 millioner. Summen tyder på at filmen faktisk blir satset på av distribusjonsselskapet The Orchard, og ikke nødvendigvis forsvinner så fort fra kinoprogrammet.

Tydelig hovedkarakter

– Der går den opp på minst 100 kinoer fra midten av november. De tar det litt etappevis, slik de alltid gjør i USA: Først New York, Los Angeles og andre større byer, og så vokser det utover, sier produsent Thomas Robsahm i Motlys.

Han synes det har vært lettere å piske opp interessen for denne filmen enn for Triers forrige, på tross av at «Louder…» hadde internasjonale filmstjerner som Gabriel Byrne, Isabelle Huppert og Jesse Eisenberg på plakaten. Også her hjemme.

– Det skyldes delvis at filmen har sjangerelementer og en tydelig hovedkarakter, og en tematikk som er lettere å formilde enn den var på «Louder Then Bombs». Det er jo sånn at folk ikke går på kino like ofte som før, og da må du stå ut tydeligere, folk må ha lyst på din film som førstevalg, sier han.

– Det betyr ikke at vi når alle. Det er andre filmer i den norske filmhøsten som antakelig får et større publikum. Men jeg tror at vi kommer til å finne vår plass på en annen måte enn sist, sier Robsahm.

Kunne ikke crawle

For hovedrolleinnehaver Eili Harboe (22), som tidligere har gjort seg bemerka med biroller i blant annet «Kompani Orheim» og «Bølgen», bør filminnspillinga på store utfordringer.

– Det er ikke bare store, følelsesmessig uttrykk, men fysiske utfordringer som ikke likner noe av det jeg har vært borti før. Jeg var under vann, for eksempel, og jeg kunne ikke crawle, sier hun.

– Og så er det å forholde seg til et overnaturlig element som jeg selv aldri har opplevd, og forhåpentlig aldri kommer til å oppleve. Jeg måtte sette seg inn i hvordan karakteren min forholder seg til det, og det var spennende, men også utfordrende, sier hun.

– Hva gjør dere etter dette?

– Nå skal jeg og Joachim skrive litt igjen, når han er ferdig med denne lanseringa, avslører Eskil Vogt.

– Og så har jeg skrevet en film til, som jeg skal regissere selv og håper å gå i gang med innspilling av neste år. Det er også i retning av det overnaturlige og det skumle, men denne gangen i barnas verden. Det er også en var og poetisk film, og handler om oppvekst og barnas hemmelige rom som vi voksne ikke har innblikk i, sier han.

• «Thelma» har ordinær kinopremiere 15. september.

BONUSMATERIALE:

Eskil Vogt analyserer en av scenene i sin debutfilm som regissør, «Blind», i fjor:

SPOILERE (SELVSAGT)

Et velkjent hus med en fremmed beboer. Et nervøst spørsmål. Og et sjelevrengende skrik.

Så var «Twin Peaks» over. Igjen. Og kanskje for godt denne gangen. Som er helt okei, om vi skal være ærlige.

Ikke fordi det har vært dårlig. Snarere fordi det har vært sabla bra.

Og i motsetning til sist gang, da det hele rundet av med en cliffhanger, føles dette mer som en åpen slutt.

Som er en subtil forskjell, men den gjør at det føles riktigere å forlate FBI-agent Dale Cooper denne gangen, etter at 90-tallets mest særpregede tv-serie (som inspirerte mange norske film- og serieskapere) gjorde comeback og ga oss 18 timer av 2010-tallets mest særpregede tv-serie.

Å si at den nye sesongen har vært peak Lynch er mer enn et hysterisk gøyalt ordspill.

Den er som en sjekkliste over (og feiring av) alle teknikkene og ideene Lynch har utviklet og raffinert gjennom årenes løp – og et fint springbrett til å ta en ny titt på noen av de små og store grepene i regissørens verktøykasse:

1. Ekstreme kontraster mellom lyst og mørkt

I Lynch-universet kommer naive og uskyldsrene rollefigurer og idylliske småbyer ansikt til ansikt med folk og steder som demonstrerer at verdenen man tror er så trygg egentlig er skitten og vond og farlig rett under overflaten.

Disse motsetningene trekker så ekstremt i hver sin retning at de ofte kan virke karikerte, men når de tvinges sammen oppstår en helt annen energi enn vi ofte opplever i mer ordinært kvalitetsdrama hvor gråsoner og ideer om at «ingen er god eller ond» råder grunnen.

Kyle MacLachlan, som spiller hovedrollen i både «Dune», «Blue Velvet» og «Twin Peaks» har blitt beskrevet som en speidergutt som forviller seg ned i Lynch underverden.

Som Dale Cooper er han oppvakt, vennlig og optimistisk, selv i møte med døde skolejenter og uforklarlig overnaturlig ondskap.

Rundt rollefigurer som Cooper, som vi bare vil vel, maner Lynch frem mareritt som bunner i et ubarmhjertig og tilfeldig univers.

Det kan være tungt å befinne seg der, men når han endelig slipper seeren opp av mørket og forvirringen er det desto mer tilfredsstillende.

Ta for eksempel sluttscenen i «Blue Velvet»:

Den er lett å sammenligne med scenen hvor Cooper endelig blir seg selv i episode 16.

I begge tilfeller er det som å våkne fra en mørk og vond drøm og puste frisk luft en solfylt morgen som er så perfekt at man med en indre uro må konstatere at den kanskje ikke er virkelig.

2. Brutte forventninger

Så mye av det som gjorde «Twin Peaks» så besnærende å se på var måten Lynch bevisst undergraver forventningene man har som seer.

Grunnmuren i dette kan være noe velkjent, som såpesjangeren, gitte konvensjoner i filmspråket eller – i tilfellet med den tredje sesongen – hva «Twin Peaks» pleide å være.

«Fire Walk With Me»-fans var kanskje litt forberedt på hva som var i vente, men for dem som kun hadde sett tv-serien må den ha vært som å få teppet revet bort under føttene.

For så å lande mykt på teppet.

Og så bli rullet inn i teppet.

Og så bli brent i en ovn sammen med teppet.

Det finnes en trygghet i det lett gjenkjennelige, som så vris akkurat nok til at tryggheten erstattes med uro.

Det er litt som den psykologiske effekten kjent som «uncanny valley», ubehaget man kan oppleve ved å se et litt for livaktig dataanimert menneskeansikt eller en praterobot:

Det er ikke bare uro Lynch maner frem på denne måten, selvsagt.

YouTube-kanalen Nerdwriter har produsert en temmelig innsiktsfull ni minutter lang analyse av «Mulholland Drive» som er verdt å ta en titt på for dem som vil undersøke dette nærmere:

3. Dobbeltgjengere

Fra «Blue Velvet» og «Mulholland Drive» til «Twin Peaks» er Lynchs universer stappet med dobbeltgjengere, både i form av mennesker som bytter identitet eller hanskes med kopier av seg selv – og det er dypt forstyrrende.

Vi ser det i alt fra Coopers onde dobbeltgjenger…:

…til Laura Palmer som ikke lenger er Laura Palmer når Cooper finner henne i det vi kan anta er en alternativ tidslinje eller parallelt univers i siste episode:

Som Popmatters skriver i en analyse av dobbeltgjengere i Lynch-filmer (de inkluderer også gjentagende objekter og hendelser, som det også var flust av i tredje sesong) at regissøren bruker dem for å understreke hvor komplekst spørsmålet om identitet er i det noir-inspirerte universet han ofte maler frem – med marerittaktig effekt:

«I motsetning til klassisk noir, hvor det som tilhører den mørke siden av den menneskelige psyken kan stenges bort og endelig få forløsning eller straffes, er mørket i Lynchs noir noe man ikke kan rømme fra, og mørke dobbeltgjengere kan ikke fortrenges.»

Slutten av serien bruker dobbeltgjengere aktivt for å understreke at Cooper og Diane har forvillet seg inn i et mareritt.

Før Laura Palmers skrik er få scener mer ubehagelige enn da Diane får øye på seg selv, luskende bak en søyle ved motellet hvor hun og Cooper er i ferd med å sjekke inn.

Med dette ene glimtet setter Lynch så mange ideer i sving.

En følelse av fare. Et hint om at dette er en parallell dimensjon hvor man ikke kan stole på noe og bør stille spørsmålstegn ved alt man ser.

En mistanke om at den Cooper som kommer ut av resepsjonen kanskje ikke er den samme som gikk døra.

4. Malerier i bevegelse

Lynchs opprinnelige ambisjon var å bli kunstmaler, og han driver ennå med dette i tillegg til film.

I dokumentaren «David Lynch: The Art Life» utforskes kunstnerskapet hans med dette utgangspunktet, og han deler blant annet en liten nøkkelfortelling om da han tittet på et maleri og syntes å se det bevege seg og produsere lyd:

– Jeg tenkte «å, et maleri i bevegelse, men med lyd», sier han i dokumentaren.

– Og den ideen fulgte meg videre.

I blant blir denne ideen særdeles uttalt, som i merkelige men billedskjønne «Rabbits» – både et segment i spillefilmen «Inland Empire» og en frittstående situasjonskomedie-mareritt hvor replikker som «do not forget that today is Friday» blir møtt med bokslatter.

Den tredje sesongen har som så mye annet av Lynch vært fylt med slike drømmeaktige steder, vakre og fremmede, som for eksempel metallbygget under det røde rommet hvor Cooper faller ned i tredje episode.

Og så var det dette, så klart:

5. Lynch selv

I offentligheten er David Lynch sjelden inderlig og personlig, men han gjennomsyrer likevel alt han er involvert i.

Da medskaper Mark Frost ble intervjuet av BBC om «Twin Peaks» i 1990 fortalte han hvordan han hadde basert mye av Dale Cooper på Lynchs personlighet.

– Med den rollefiguren kom mye av hans særhet og detaljfokus, ting David har i overflod, opp til overflaten. Interessen hans i folks besettelser er en fellesnevner med andre ting han har gjort.

I tillegg har vi selvsagt Gordon Cole, Lynchs egne tunghørte rollefigur (døpt etter en karakter i «Sunset Boulevard», en av regissørens filmfavoritter), som i den nye sesongen fikk en langt mer sentral rolle og fylte mye av rommet Cooper etterlot ved å splitte i to frusterende u-Cooperske alternative identiteter.

6. Nattkjøring

En nattmørk vei kun lyst opp av frontlyktene på en bil er et gjentagende motiv for Lynch som dukker opp i alt fra til plakaten for «Lost Highway».

Lynch og musiker Chrysta Bell (som spiller i tredje sesong av «Twin Peaks») har til og med skrevet en sang om nattkjøring:

Tredje sesong av «Twin Peaks» la også flust med mørke landeveier under hjulene sine:

Kjøreturene om natten er gjerne mer enn bare fysiske forflytninger, de er ofte overganger til andre tilstander for rollefigurene til Lynch.

Samtidig er de for mange en velkjent følelse, et sanseminne fra barndommen preget av den ettertenksomme stillheten som oppstår i krysningspunktet av mørkekjøringens monotoni, fremdrift og forventning til endestasjonen.

Som også gjør at den siste kjøreturen, minuttene før Laura Palmer omsider kommer hjem, brenner seg inn i hukommelsen i nesten like stor grad som skriket den forbereder oss på.

7. «Hæ?!»-faktoren

Patricia Arquette oppsummerte nok mange Lynch-skuespilleres erfaringer med regissøren da hun ble intervjuet rundt «Lost Highway»-slippet i 1997:

– Denne filmen… jeg har gått fra det hemmelighetsfulle til det absurde i forsøk på å forstå den, men jeg føler at jeg er i gode hender med ham.

Lynch er en krytpisk mann. Han forklarer aldri. Og med god grunn. Bare se på regissørkollega Richard Kelly.

Uten at Kelly skal beskyldes for å være av samme kaliber som Lynch må det likevel sies at han lykkes i å frembringe noen av den samme formen for mystisk fascinasjon i sin debut «Donnie Darko».

Vel og merke bare med den studio-godkjente klippen av filmen.

Da Kelly senere fikk gi ut sin egen klipp av filmen gikk han inn for å forklare mye mer av filmens uforklarligheter, og saboterte mye av mysteriet som hadde gjort den så besnærende i utgangspunktet.

Det understreker hvordan Lynch forstår bedre enn de fleste andre hvordan filmmediets styrke heller ligger i å frembringe en følelse enn å formulere en logisk sammenhengende fortelling hvor alle trådene nøstes opp.

Og han forlater gjerne seeren med flere spørsmål enn svar, slik tilfellet også er med «Twin Peaks»-avslutningen.

Selv ikke Kyle MacLachlan aner hva som skjedde i den siste episoden, selv om han var tilstede med kropp og sjel for å spørre hvilket år han egentlig befant seg i.

Som MacLachlan sa til The Hollywood Reporter da det hele var over:

– God kunst stiller spørsmål. Den byr ikke alltid på svar. Jeg tror det er det vi opplever akkurat nå. Det er ikke alltid den mest komfortable eller tilfredsstillende følelsen. Det oppfordrer oss også til å tenke over det vi nettopp har sett. Det er sånn jeg ser på det.

En uke er gått siden Kim Jung-Un sjokkerte verden ved å test-detonere det som etter all sannsynlighet var en hydrogenbombe. Det skjedde bare noen dager etter avfyringen av et missil som fløy over Japan og midt i den kanskje mest alvorlige tillitskrisa mellom Nord-Korea og omverdenen siden Korea-krigen.

Oppe i dette har den norske dokumentarfilmskaperen Tommy Gulliksen (36) vært på jobb.

Han ankom Pyongyang et par dager før missilskytingen for å utføre hovedbolken av arbeidet på det som skal bli «War of Art», en film om Morten Traavik og andre kunstneres forsøk på å gjennomføre et samarbeid med statsansatte, nordkoreanske kunstnere. Ideen var å utfordre den patriotiske og propaganda-pregede nordkoreanske kunst- og kulturforståelsen ved å la dem jobbe sammen med kunstnere som jobber med alternative og subversive uttrykk.

Besøket var Gulliksens tredje i det lukkede diktaturet, og allerede ved ankomst merket han at stemningen var annerledes.

– Vi var en gruppe på 12-13 personer som reiste, og merket at klimaet var tøffere og kaldere enn det har vært på de andre turene våre. Det var mer hissig propaganda i gatene, med skilt som oppfordret til drap på imperialistene og «la oss bombe Washington tilbake til steinalderen», og bilder av raketter og atomvåpen, sier han.

Også nordkoreanerne de samarbeidet med, hadde forandret seg.

– Det gjorde det vanskelig for kunstnerne å få til noe som helst. Motparten var preget av å være stressa, engstelige, mistroiske og skeptiske. Utvekslingssamarbeidet, som i utgangspunktet var vanskelig og slitsomt, ble i enda større grad preget av konflikter og sensur, og det ble mindre og mindre igjen av planene om å lage en felles kunstutstilling. Det var sier han.

Spiste lunsj da det smalt

Etter at missiloppskytingen fant sted begynte det å spre seg uro, og stemningen ble enda mer trykkende. At informasjonstilgangen er knapp, gjorde Gulliksen ekstra urolig.

– Man føler seg ekstra utrygg fordi man vet så lite mens man er der. Regimets strategi er å bare informere om det som skjer i verden når det selv passer dem, og de unngår å spre informasjon de mener kan oppfattes negativt eller skremme befolkningen. Derfor går folk i Pyongyang går øyensynlig bare rundt og plystrer, uansett hva som skjer, sier han.

Filmskaperen og kunstnerdelegasjonen satt ved lunsjbordet forrige søndag da atombombedetonasjonen fikk bestikket til å klirre på bordet foran dem. Det til tross for at testfeltet ligger 60 mil nord for hovedstaden.

– Umiddelbart var tanken at rystelsene skyldtes en sprengning i forbindelse med anleggsarbeid. Men ganske snart begynte det å svirre rykter om at det hadde vært en atombombesprengning. Folk ble tydelig stressa. Vi insisterte å få se en varslet kunngjøring på TV i lobbyen på hotellet der vi bodde, sier Gulliksen.

– Og så skjer det: Mens vi står der med klump i halsen og kjenner på at en nordkoreansk atombombesprengning er utrolig dårlige nyheter for verden, bryter alle rundt oss ut i spontan applaus. De feirer høylydt og er genuint glade, forteller han.

Fikk autentiske reaksjoner

– For dem betyr dette at de har sikret freden og uavhengigheten. Det var svært ubehagelig å være omringet av mennesker som ser verden på en helt annen måte enn oss i en slik stund. Mennesker som tyr til våpen for fred. Det vi ser på som en trussel ser de på som trygghet, sier han.

Men det var i denne situasjonen at dokumentaristen følte han fikk noen av sine mest verdifulle opptak til filmen, som er finansiert av Norsk Filminstitutt, Fritt ord og TV 2 i tillegg til utenlandske tv-kanaler og filmfond og skal være klar for visning neste år.

– Reaksjonene og diskusjonene som oppsto rundt tv-en i denne hotell-lobbyen, opplevde jeg som ekte og autentiske på et helt annet nivå enn mye annet man møter i Nord-Korea. Utfordringen der er at alt man møter er veldig forberedt, for de vil helst presentere deg for en forestilling de har full kontroll på. Det er som å komme til et dekket bord, få lov til å filme det bordet, og så gå igjen, forteller han.

– Men jeg mener vi fikk se og forstå hvorfor det er så vanskelig å få til løsninger med landet, og hvorfor menneskene der ikke er mer i opprør mot regimet. De lever mer harmonisk enn man tror, og når man reiser dit skjønner man på hvilken måte de er indoktrinert til å finne glede og trygghet i det som vekker avsky hos oss, sier han.

Det var likevel dagen etter prøvesprengningen som var den mest ubehagelige.

– Vi hadde fått høre at amerikanske og sør-koreanske jagerfly var i luften og trente på å bombe strategiske mål, og så går plutselig flyalarmen. Men vi visste ikke hva vi skulle gjøre, og det visste ikke nordkoreanerne heller, så alle gikk bare og kikket opp mot himmelen og lurte på hva som ville skje.Vi var livredde for at flyplassen i Pyongyang kunne bli stengt, og det kjente jeg skikkelig i magen. Fra det tidspunktet tenkte jeg bare på å komme meg ut, sier han.

Planene om en felles kunstutstilling med nordkoreanerne var gradvis skrumpet inn til det han oppfattet som verdiløst. Alle kompromissene begynte å gå på integriteten løs. Det var ikke klima for konflikt og kontroverser, og det føltes ut som en stadig dårligere ide å utfordre vertene. 

Også Morten Traavik – som har blitt svært kontroversiell her hjemme for sitt langvarige samarbeid med Nord-Korea – har fortalt hvordan han under dette oppholdet til slutt møtte veggen.

Men film, det blir det.

Iram Haqs «Hva vil folk si» er en av flere norske filmer som markerer seg sterkt under årets internasjonale filmfestival i Toronto (TIFF).

Dramaet, som har «What Will People Say» som internasjonal tittel, følger en 16 år gammel pakistansk-norsk jente som blir kidnappet til Pakistan av familien etter at hun blir ferska med en jevnaldrende gutt.

Fortellingen er inspirert av Haqs egne erfaringer, uten at det er snakk om noen direkte skildring av livet hennes.

Nå er de første anmeldelsene ute, og de er knallbra – i den grad at filmen akkurat nå har en score på 100 prosent hos Rotten Tomatoes (basert på fem anmeldelser, men likevel).

Så får det være at en ny studie fra Entertainment Technology Center ved USC avviser at Rotten Tomatoes-poengsummer nødvendigvis fører til mer (eller mindre) kinobesøk.

«Et stort steg opp»

I en lang og utfyllende anmeldelse skriver Variety at Haq tar et stort og selvsikkert steg opp fra debuten fra «Jeg er din».

De roser både av hvordan filmen pensler ut forholdet mellom far og datter visuelt, foto-jobben og måten Haq fanger opp små nyanser og fakter i birollenes væremåter:

«Like her feature debut «I Am Yours», Haq’s sophomore work smartly probes the problems of a character caught between cultures, while the nuanced screenplay once again draws on her own harrowing life experience. Audiences and critics alike should say good things about «What Will People Say». The kinetically shot film brims with authenticity and immediacy and benefits from a deeply sympathetic turn from sublime discovery Maria Mozhdah as the lead.»

The Globe and Mail trekker i likhet med Variety frem sterke skuespillerprestasjoner som en viktig faktor og gir filmen fire av fire stjerner i en kort anmeldelse:

«Mozhdah empathetically charts Nisha’s despairing acquiescence and fitful rebellions, but it’s Adil Hussain’s work making her father not entirely unsympathetic that really stands out.»

Now Toronto har også en kort men særs positiv anmeldelse hvor de gir filmen fire N’er (som ser ut som det maksimale antallet N’er, tror vi?) og sammenligner med en annen festivalslager fra 2015:

«This could be TIFF 2017’s «Mustang», a brilliant, nuanced movie about female oppression.»

Gjør inntrykk

Filmen ser ut til å ha gjort et sterkt inntrykk på anmelderen i The Film Stage, som leverer en lang drøfting om hva det filmen sier om kjærlighet og plikt kan bety for unge jenter i lignende situasjoner som ser den, før han ender på en B:

«Haq pulls no punches in depicting just how devastatingly bad things can get when a child’s mind is torn between a community built on archaic ideals and another entrenched in a present where such stringent rules prove impossible to uphold.»

Screen Daily mener filmen alltid er nyansert, selv når den er på sitt mest melodramatiske (de er imidlertid ikke så glade i selve tittelen):

«The second feature from writer/director Iram Haq, following «I Am Yours» (2013), is an assured piece of storytelling made all the more gripping by the knowledge that it is autobiographical. Provocative, emotionally charged material is handled with a maturity and confidence that makes it accessible to a broad international audience. The slightly unimaginative title may be a minor hindrance in drawing viewers to this powerful story of family conflict, and a young woman’s struggle for independence.»

«Hva vil folk si» slippes på kino her hjemme fredag 6. oktober.

Få ting er bedre enn å sikre seg et sete midt i kinosalen. Under 17.45-visningen av «mother!» på Colosseum sist fredag så det ut til at nær hundre prosent av publikum hadde oppnådd denne luksusen, der en smal og småkrokete stripe av som snirklet seg nedover stolrader som ellers sto tomme.

Det var ikke noe unikt tilfelle. Totalt hadde regissør Darren Aronofskys nye film bare 3.666 besøkende i sin norske åpningshelg. Og det er heller ikke snakk om et lokalt særfenomen.

Hjemme i USA åpnet filmselskapet Paramount den bredt på 2368 kinoer, noe som i forkant ble ansett som en modig avgjørelse for en såpass sær skrekkfilm, ifølge Deadline, spesielt med tanke på konkurransen fra «It».

Da helgen var over hadde den bare dratt inn 7.5 millioner dollar.

Det er oppsiktsvekkende dårlig, og den verste åpningshelgen noensinne for en film som kan skilte med Hollywood-toppnavnet Jennifer Lawrence i hovedrollen.

Globalt tok den ifølge Box Office Mojo inn bare 13.534.673 dollar, mot et produksjonsbudsjett på 30 millioner dollar som ikke inkluderer markedsføring.

Fikk bunnkarakter av publikum

For sikkerhets skyld har filmen også fått en F hos firmaet Cinemascore, som måler filmers publikumsappell og fremtidige inntjeningsmuligheter ved å be kinogjengere gi dem en karakter etter visninger i premierehelgen.

Sistnevnte bunnkarakter er veldig sjelden, spesielt med tanke på at totalslaktede saker som f.eks. «The Emoji Movie» har en B hos Cinemascore – noe som indikerer at den har nådd publikummet den var ment for.

Til sammenligning er «mother!» bare den tolvte filmen som får F siden 2004 – en karakter som kan indikere én av to ting, ifølge Cinemascore-grunnlegger Ed Mintz:

– Enten burde de ikke laget filmen, sier han til Las Vegas Review Journal.

– Eller så har de promotert den på en merkelig måte og fått helt feil publikum til å gå og se den.

Ifølge The Hollywood Reporter er det i sistnevnte kategori «mother!» synes å befinne seg.

Riktignok er det en splittende film, med nok av kritikere som hater den (inkludert å kalle den århundrets verste film), men langt flere elsker den.

Alt i alt filmen har til slutt oppnådd en temmelig solid score på 68 prosent hos Rotten Tomatoes, og den har oppnådd en snakkis-status i etterkant blant dem som ønsker å grave dypere i symbolikken bak det som på overflaten er en film om et forhold som går veldig, veldig galt.

Feil forventninger

Problemet ser dermed ut til å være at mange som så den rett og slett ikke ønsket å se den typen dypt forstyrrende og utfordrende eksperiment som «mother!» etter hvert viser seg å være.

Én særskilt sjokkerende scene mot slutten er spesielt tung å svelge, selv for enkelte av dem som faktisk liker filmen.

Et viktig element kan også ha vært Jennifer Lawrence.

Hennes fanbase alene skal ha utgjort 25 prosent av nedslagsfeltet for promoteringen i sosiale medier, og forventningene som følger med typen filmroller hun typisk dukker opp i.

Lawrence gir her rollefiguren sin noe nær en dørmatte-kvalitet i den maktesløse måten hun lar folk tråkke på seg gjennom fortellingen, og Aronofskys forkjærlighet for sjokkartede angrep på sansene er noe annet enn de mer tradisjonelle prøvelsene hun gjennomgår i filmer som «Winter’s Bone» og «The Hunger Games».

Kryptisk innsalg

Promoteringen av filmen kan også ha vært litt vel kreativ og villedende.

Trailerne ga få svar.

Riktignok hintet de om et skrekk-element, men avslørte på ingen måte hva som faktisk var i gjære.

Av andre tiltak forsøkte en Wired-journalist seg på filmens skattejakt, hvor hun måtte snakke med ymse hemmelige agenter for å få se filmen, mens et 20 år gammelt veggmaleri i Australia ble malt over med «mother!»-reklame (til Aronofskys store forbannelse).

Og Aronofsky selv fikk noen kreative sjeler til å kjøre rundt og projisere filmens logo på ulike steder i USA, for så å poste det til regissørens Instagram-konto.

Uten at folk ble så mye klokere av noen av delene.

Aronofsky var også særdeles sparsom i intervjuer da han ble spurt om hva han faktisk hadde laget en film om.

Nå, i etterkant av filmslippet, har han gjort helomvending og gått i ekstrem detalj rundt hva smått og stort i filmen symboliserer – les for eksempel Entertainment Weekly-intervjuet med Lawrence og Aronofsky om du vil ha fasiten.

Eller se denne Anatomy of a Scene-episoden fra New York Times:

Med andre ord går Aronofsky nå for det motsatte av David Lynchs «det viktige er hva filmen betyr for deg»-tankegang. Det er uvant, men kanskje et nødvendig grep for å redde stumpene av kinobesøket.

– Skulle være modig

Snakkis-faktoren og den relativt gode kritiske mottagelsen gjør likevel at filmen ser ut til å unngå kalkun-statusen til for eksempel «The Book of Henry», som muligens kostet Colin Trevorrow regijobben på den niende Star Wars-filmen.

Da Paramounts markedsførings- og distribusjonssjef Megan Colligan kommenterte de dårlige tallene overfor The Hollywood Reporter uttrykte hun at det var helt okei at ikke alle likte filmen.

– Dette var en film som skulle være modig. Alle ønsker seg nyskapende filmer, og alle feirer Netflix når de forteller en historie andre ikke ønsker å fortelle. Dette er vår versjon. Vi vil ikke bare ha trygge filmer.

Traileren for Roar Uthaugs «Tomb Raider»-filmatisering med Alicia Vikander i hovedrollen har nettopp landet, og den ser temmelig hesblesende ut:

Men som med alle filmatiseringer av spill er selvsagt et at de mest presserende og umiddelbare spørsmålene dette:

Hvor mye ligner filmen egentlig på kildematerialet?

Vel. La oss først ta litt kjapp «Tomb Raider»-historikk.

Spillserien følger Lara Croft, som etter hvert er blitt en av verdens mest ikoniske spillfigurer.

Lara er, kort oppsummert, en akrobatisk britisk rikmannsdatter som reiser ut på Indiana Jones-aktige skattejakter og må hanskes med alt fra ulveangrep til leiesoldater og overnaturlige beist.

Og, i det første spillet fra 1996, en Tyrannosaurus rex:

90-tallsikon

På 90-tallet ble Lara kjapt allemannseie, også utenfor spillindustrien, i den grad at hun prydet forsiden av magasiner som Time og The Face.

Hvorvidt hun er en god kvinnerolle eller først og fremst en gutteromsfantasi har vært heftig debattert opp gjennom årene, og grunnverdiene i «Tomb Raider»-universet har ikke vært så veldig dyptpløyende.

Inntil nylig kunne de oppsummeres i noe karikert form via disse to klippene fra den første filmatiseringen av serien, «Lara Croft: Tomb Raider» fra 2001, med Angelina Jolie i hovedrollen:

Friskt pust

Etter å ha humpet og gått i noen år med minskende suksess ble derfor rebooten «Tomb Raider» fra 2013 ble et friskt pust for spillserien.

Det introduserte en mer relaterbar og menneskelig Lara og fokuserte i større grad på karakterutvikling, samtidig som hun ikke lenger var designet som en Barbie-dukke i kort-korte shorts med kurvene blåst opp til 11.

Det var også mer fokus på å plassere henne inn i en god og mer jordnær fortelling i samme liga som spillserien som på det tidspunktet for lengst hadde overtatt actioneventyr-tronen, «Uncharted».

Det er dette spillet som utgjør grunnlaget for Roar Uthaugs filmatisering og Alicia Vikanders rolletolkning.

Fortellingen er en opprinnelseshistorie (ført i pennen av Rhianna Pratchett, en av spillindustriens mest anerkjente manusforfattere) hvor den uerfarne eventyreren Lara  skyller i land på en mystisk øy etter at skipet hennes går ned.

Her må hun hanskes med utallige farer, redde vennene sine fra en mannevond kult og gradvis herdes til actionhelten man forventer at hun skal være.

Pratchetts fortelling lykkes langt på vei å skape en hel person ut av en spillfigur som inntil da hadde vært en ganske overfladisk actionhelt.

Mange noterte seg riktignok at tiden fra Lara reagerer med forskrekkelse etter å ha drept én overfallsmann til hun slakter horder av leiesoldater uten å blunke forløper vel kjapt, men for at actioneventyr som «Tomb Raider» og «Uncharted» faktisk skal kunne inneholde action må spillere gjerne bli vant til en dose sosiopat-oppførsel først som sist.

Action-kavalkade

Når den første traileren nå er ute ser den ut til å være rettet særlig mot dem som har fulgt spillserien og som nå lurer på hvor tett filmen egentlig legger seg opp mot spillene.

Vel, la oss overanalysere to kjappklipte minutter:

1. Utseendet til Lara er, som vi allerede visste utifra de tidlige bildene, lagt veldig tett opp til rebooten. Med andre ord ser hun ut som hun har vært en stund i jungelen, i stedet for å komme rett fra spa med egen khakishorts-butikk. 
2. Fortellingen ser ut til å ha fått et lite forspill hvor Lara får marsjordre av sin døde far om å stoppe noen kjipe folk fra å få tak i noen kjipe ting. Gjengen hun jager, Trinity, er forøvrig ikke fra 2013-rebooten men derimot oppfølgeren «Rise of the Tomb Raider» fra 2015. Om vi tolker alt dette riktig signaliserer det en ganske viktig forskjell, siden farene og konfliktene nå blir noe Lara aktivt oppsøker i stedet for at hun uventet blir kastet inn i dem – det gjør henne rett og slett til en ganske annen rollefigur. Selve skipbruddet er likevel mer eller mindre direkte løfta fra rebootens introduksjonssekvens (videoen over her). Som dette hoppet:
3. Hoppet etterfølges av falling i vann. Og mer falling i vann. Hun faller generelt mye ned i vann i denne traileren. Som i spillet. 
4. Veldig mange menn skyter. Veldig mange menn blir skutt, eventuelt økset. Også som i spillet. 
5. Øksehopp mot vegg, med ønske om å feste seg til og/eller klatre på nevnte vegg. Som i spillet. Vi begynner her å ane at noen er veldig opptatt av å kommunisere at de mer mekaniske actiondelene av spillet har kommet helskinnet gjennom filmkverna.  
6. Løping i skog med pil og bue: Kan også krysses av på lista. 
7. Klatring på flyvrak med ustabile vinger. Muligens det bildet i traileren som ligner mest visuelt på rebooten, annet enn båtsekvensen. 
8. To pistoler i stedet for bare én. Et ikonisk våpenvalg helt siden det første spillet, men nedtonet i rebooten hvor Lara ikke fikk lov til å skyte dobbelt før helt mot slutten. Noe som var et klokt valg, siden målet var å menneskeliggjøre henne, ikke servere en ferdig kokt superhelt. Dette lille klippet i enden av traileren signaliserer derimot veldig hardt det samme som de foregående to minuttene også gjorde: «Hei fans, vi vet hva dere vil ha. To pistoler, sant? Dere vil ha to pistoler? Vel, dere får to pistoler!» Og den «I’ll take two»-replikken hun deretter leverer høres ut som den er hentet rett ut av en av Angelina Jolie-filmene. 

Om første trailer er representativ for tonen i filmen ser den ut til å by på en mer lettbent fortelling enn man kanskje kunne forvente etter å ha spilt seg gjennom kildematerialet.

Samtidig, etter Uthaugs solide karakterarbeid i «Bølgen» og uttalelser som denne:

«I think we’ll want to make people relate to Lara as a character. I’m hoping to bring some of my Norwegian sensibilities to the franchise.»

og denne fra Vikander:

«I’ve read a lot of scripts, and ideas of women in these big films just make me fucking — excuse my language — snore and go, ‘Come on, aren’t we past this?’ This actually has relationships and stories.»

kan vi jo likevel krysse fingrene for at det er en god del som ikke kommuniseres om filmen i en to minutter lang action-kavalkade.

Klar for litt vill Han Solo-spekulering?

Regissøren på den kommende Star Wars-filmen om Han Solos unge år, Ron Howard, tvitret akkurat et bilde av en gruve-inngang. Sammen med ordet «spicey».

Spicey? pic.twitter.com/dLhop8S60T

— Ron Howard (@RealRonHoward) September 20, 2017

Det gir fansen (inkl. oss) tro på at filmen vil inneholde en dramatisering av en av de mest omtalte, men aldri fullt ut forklarte, bittesmå detaljene fra originalfilmen «Star Wars: A New Hope» (1977).

Nemlig «the Kessel run», som vår alles favoritt-romsmugler skryter av å ha gjennomført «på bare 12 parsecs».

På et helt annet tidspunkt i filmen – i jawaenes fangenskap på sandcrawleren – nevner nemlig C3PO at hvis R2-D2 ikke oppfører seg, vil de begge bli sendt «til krydder-gruvene på Kessel».

Ahaaa!

Forvirringen om enheten

Skru tiden tilbake til nittitallet, da folk flest ble sluppet løs på internett, og dette var et av de mest omdiskuterte temaene i alskens Star Wars-forum:

Hva mener Solo med at han har gjennomført «the Kessel run» på 12 parsecs?

En parsec er nemlig ikke en tidsenhet, men en lengde-enhet (noe vi mistenker at George Lucas var fullstendig uvitende om da han skrev manuset, og først og fremst var ute etter fint-klingende begreper).

Konsensus ble etterhvert at det ikke dreier seg om et race, men en rute, som Solo i sitt skip Millennium Falcon – muligens på grunn av dets avanserte navigasjonssystemer – klarte å forsere mer effektivt enn noen annen.

Verifisert av Lucas

Teorien ble endelig verifisert av Lucas i 2011, på kommentarsporet til bluray-utgivelsen av «A New Hope».

De tolv parsec-ene ble også nevnt som en gammel vandrehistorie ovenfor Solo i «The Force Awakens» (2015):

Og kryddergruvene som Solo antakelig smuglet kontraband fra, ble nevnt igjen i animasjonsserien «Star Wars Rebels» (og før det i flere bøker som ikke lenger regnes som kanon).

Hva slags krydder det dreier seg om, som er verdt å smugle gjennom hyperrommet, er ikke godt å si. Men det bør smake godt, for å si det sånn.

Trøblete

Han Solo-filmen, som kommer i 2019, blir for øvrig den andre, moderne spin-off-filmen fra «Star Wars»-universet etter «Rogue One» (2016). Den har hatt en trøblete tilblivelse, etter at de opprinnelige regissørene – Phil Lord og Christopher Miller, paret bak «The Lego Movie» (2014), ble uenige med Lucasfilm om den kreative prosessen og tok sine hatter og gikk.

Det er Alden Ehrenreich («Hail, Caesar!») som spiller hovedrollen. Woody Harrelson har rollen som Solos eldre mentor i kryddersmuglings-gamet, Donald Glover fra «Atlanta» spiller kompisen Lando Calrissian, en annen kjent figur fra originaltrilogien, og Chewbacca er selvsagt med, med finske Joonas Suotamo inne i pelsdrakta.

Emilia Clarke, dragedronninga fra «Game of Thrones», har også en rolle.

I de siste dagene har «Dunkirk» figurert helt i toppen over de mest leide og nedlastede filmene fra iTunes-butikken i Norge. Den har vært profilert på startskjermen til Apple TV og ligger også ute til nedlasting på Get– og Canal Digital-boksene.

Kanskje ikke så rart, siden Christopher Nolans kritikerroste krigs-epos er en stor suksess på kino tidligere i år, er en av årets mest omtalte filmer og en åpenbar kandidat i Oscar-kappløpet.

Det er bare det at Christopher Nolans «Dunkirk» ikke er lansert på video, nedlasting eller streamingtjenester ennå.

Filmen som tusenvis av nordmenn antakelig har betalt for, er en film som egentlig heter «Operation Dunkirk», men som taktisk nok har droppet den første delen av tittelen på iTunes og utleietjenestene til Get og Canal Digital.

Det dreier seg om en såkalt «mockbuster», en billig samlebåndsproduksjon som lanseres samtidig med mer populære og anerkjente filmer, og spekulerer i å bli forvekslet med dem.

Ofte ligger både tittel og cover-utførelsen tett opp mot «inspirasjonskilden».

Lar seg lure

Og såvel kommentarfeltet på iTunes som flere poster i sosiale medier levner liten tvil om at mange har latt seg forlede til å tro at det var Nolan-filmen de punget ut for:

«Ikke verdt en krone, og jeg har brukt 90 minutter av livet mitt jeg ikke får igjen…», skriver en av brukerne om filmen, som fristet kundene fra startskjermen på Apple TV tidligere denne uka.

Innholdssjef Peter Öhman i SF Anytime, som distribuerer filmen til Get og Canal Digital, synes likevel ikke «Operation Dunkirk» er et spesielt oppsiktsvekkende «mockbuster»-tilfelle.

«Mockbusters är ju inget nytt fenomen på filmmarknaden, de har funnits så länge det funnits en videomarknad.

Så jag tror inte att de ödelägger tilliten till Vod-marknaden.

De har dessutom en egen publik, som väljer dem med avsikt.

Men man måste vara noga att markera att det inte är den  biovisade filmen man säljer.

På SF Anytime skriver vi i metadatan; «OBS: Ej en film av Christopher Nolan».

Jag tycker inte att «Operation Dunkirk» är det värsta exemplet; värre en film som heter «American Battleship», som släpptes i samband med att «Battleship» hade premiär 2012. Där hade Mockbustern ett nästa identiskt omslag med originalet, och lurade många människor.

Vi kommer att fortsatt vara noga att markera att det inte är «orginalfilmen» om det kommer liknande exempel framöver.»

«Sharknado»-folkene står bak

«Operation Dunkirk» er laget av Los Angeles-selskapet Asylum, som trolig er verdens fremste på slike «mockbuster»-produksjoner.

De har tidligere laget «Transmorphers» (da «Transformers»-feberen var på topp), «Battle of Los Angeles» (som kom ut en dag etter «Battle: Los Angeles») og «The Day the Earth Stopped» (i motsetning til «The Day the Earth Stood Still»).

På et tidspunkt lagde de til og med en hobbit-film – som ble stoppet.

Den største suksessen deres er likevel «Sharknado»-filmene, som de har produsert for tv-kanalen Syfy.

Vi intervjuet grunnlegger og studiosjef David Michael Latt i 2011, og han la ikke skjul på at det går unna: De bruker 1-2 uker på manus og en uke på å spille inn en film.

Og traileren til «Operation Dunkirk» sier sitt om at det ikke akkurat er Oscar-materiale de pumper ut:

Selskapets første hit var «War of the Worlds», som ikke har noe med den berømte H.G. Wells-romanen å gjøre, men kom samtidig med Steven Spielbergs filmatisering i 2005.

– Da ringte Paramount til videokjeden Blockbuster og truet med å trekke alle titlene sine om de ikke droppet våre. Blockbuster gjennomskuet bløffen, og sa «ok». Ingen ting skjedde, fortalte Latt til Filter Film og TV.

Kan antagelig refunderes

Om man skulle være så uheldig å leie feil film skal det likevel finnes håp. Ifølge Digi.no innførte nemlig Apple en 14 dagers angrefrist for å heve digitale kjøp i slutten av 2014.

Om man opplever problemer med et digitalt kjøp i iTunes, skal det dermed gå an å be om en refusjon hos Apple via nettadressen reportaproblem.apple.com.

Her kan man logge seg inn med brukernavn og passord, finne frem til den kjøpte artikkelen og deretter velge refusjonsårsak fra en hendig liste eller skrive sin egen årsak i en boks under.

Detaljert beskrivelse av hvordan man går frem finnes på Apples nettsider.

– På egoistisk vis elsker jeg tanken på at folk vil se «Breaking Bad» lenge etter at jeg er død.

Sittende i kjelleren til Dansens Hus midt i Oslo legger mannen bak en av verdens mest hyllede tv-serier noensinne kjapt til:

– Jeg håper det blir tilfellet.

Vince Gilligan, skaperen av «Breaking Bad» og «Better Call Saul», har nettopp kommet av scenen til Nordiske Seriedager, hvor han har blitt intervjuet for andre gang på et halvt døgn.

Måten han i «Breaking Bad» skildret historien om kjemilæreren Walter White som får kreft og begynner å produsere metamfetamin for å forsørge familien har vært skoledannende for de fleste som driver med moderne historiefortelling, og spesielt i tv-serieformatet.

Noen minutter tidligere har han fortalt sal fullstappet med manusforfattere og tv-produsenter om hvordan han jobber med manusforfatterne sine på skriverommet til «Better Call Saul», avleggeren som følger Walts advokat Saul Goodman før han ble Saul Goodman og ennå het Jimmy McGill.

Han snakket om viktigheten av lagarbeid, av at alle han jobber med skal føle seg hørt og sett, av å ikke overkjøre folk med bedreviter-tendenser selv om man strengt tatt er sjefen.

Og han understreket, slik han har gjort utallige ganger i i podcaster og intervjuer tidligere, at «it’s not because I’m a nice guy, cus’ I’m not as nice as I seem».

I alt sitt vesen utlyser nemlig Gilligan en folkelig og ydmyk «aw, shucks!»-vibb som man nesten kan mistenke er innøvd for å slippe stadige «Wayne’s World»-aktige «we’re not worthy!»-hyllester i gulvhøyde.

Grånende (til og med genseren er grå) og bebrillet, særdeles oppvakt og med et talent for tilstedeværelse og å huske navnene på folk som intervjuer ham, selv når de stiller spørsmål han garantert har svart på før.

Ved siden av Kristofer Hivju (som han småprater med i en av pausene) er han det nærmeste arrangementet kommer en rockestjerne, uten at du nødvendigvis ville lagt merke til ham om han gikk forbi deg på gata.

Rollefigurene Gilligan har skapt, som Walter White og Jesse Pinkman, er imidlertid umiddelbart gjenkjennelige for de fleste med en smule tv-interesse.

Under scenepraten med «Breaking Bad»-superfan Hasse Hope onsdag (hvor komikeren viste frem «Breaking Bad»-feriebildene sine) ble det påpekt at et fellestrekk for stjernene i Gilligans serier er at de ofte kommer fra humorverdenen.

Bryan Cranston var for eksempel sentral i «Malcolm in the Middle», mens Bob Odenkirk lagde sketsjeshow og Michael McKean har vært gøyal helt siden «Spinal Tap».

Gilligan deler det som etter hvert er blitt en gjengs oppfatning om at komikere ofte takler dramatiske roller bedre enn mer klassiske skuespillere takler komiroller.

Tar man en titt på de mer alvorstunge rolleprestasjonene til alt fra Patton Oswalt til Henriette Steenstrup er det ikke vanskelig å være enig i akkurat det.

Gilligan byr Filter Film og TV på et hederlig forklaringsforsøk om akkurat hvorfor det er sånn.

– Å kunne le av seg selv lar oss gå gjennom livet uten for mange skrammer, sier han.

– Jeg tror det er utgangspunktet. Livet gir deg alltid juling, men tar man seg selv for alvorlig er det røft, det er et skikkelig handikap. Og da snakker jeg om det virkelige liv. I fiksjon og skuespill… Jeg føler at komedie er vanskeligere enn drama. Komikk er avhengig av veldig presis timing, og til syvende og sist av at skuespilleren ikke tar seg selv for seriøst. Jeg tror en slik skuespiller vil ha flere verktøy tilgjengelig, noe som lar dem klare begge deler. Og det fungerer ikke nødvendigvis i den andre retningen.

– De ser aldri serien vår

For Gilligan kommer dette fra et syn på det virkelige liv som en yin/yang-miks av drama og komikk, noe han i sin tur mener spiller tilbake på hvordan man opplever det som foregår på skjermen.

– Om du har for mye av én og ikke av den andre føles det ikke autentisk. Du kan ha en komedie med mye slapstick som kanskje er underholdende men som ikke føles som virkeligheten, på samme måte som du kan ha noe som er grublete og alvorlig.

Et av de alvorlige emnene han utforsker i «Better Call Saul», med en understrøm av mørk komikk, er el-overfølsomhet og mennesker som hevder de lider av det.

Den påståtte sykdommen er gjentatte ganger blitt tilbakevist som pseudovitenskap, et syn serien tidvis går langt i å bygge opp under i måten den behandler Jimmys bror Chuck.

For eksempel når en lege skrur på strømmen til den elektriske sykehussengen Chuck ligger i uten at han merker det.

– Er det mange el-overfølsomme som blir sure på grunn av det?

– Vet du, det er det som er så fint. Gud velsigne dem, men folkene som er allergiske mot elektrisitet ser aldri serien vår fordi det er et elektrisk medium.

– Elsker å kutte

Tv-serier er også et særdeles visuelt medium.

Mye av det Gilligan snakket om under Norske Seriedager handlet om prosessen i skriverommet hvor han og manusforfatterne jobber med serien, med mindre tid brukt på noe vel så viktig:

Måten Gilligan og kollegene jobber for å unngå klisjeer og etablerte snarveier i billedspråket sitt, og hvordan de strekker seg langt for å fortelle noe i bilder i stedet for med ord.

– Visuell historiefortelling er veldig viktig for oss, sier Gilligan.

– Manusforfattere er gjerne kjent for å være forelsket i dialogen sin og være veldig beskyttende rundt den. Noen av de beste øyeblikkene jeg og Peter Gould, partneren min på «Better Call Saul», kan ha i klipperommet er når vi kan kutte ut en lang tale i sin helhet og i stedet fortelle publikum hva en rollefigur tenker bare med blikket han eller hun sender en annen rollefigur. Vi elsker de øyeblikkene, og jobber veldig mye med dem.

Ifølge Gilligan stammer alt fra den enkle filosofien om at de vil skille seg ut fra andre serier.

– Når du har det som ledestjerne… polstjerne… hva nå enn ordet er… som et veiledende prinsipp, så finner du måter å få det til. Det er vrient, fordi all historiefortelling i bunn og grunn handler om mennesker, og dermed om menneskeansikter, og det bare finnes et visst antall ulike måter du kan peke et kamera mot et menneskeansikt.

Et eksempel på hvordan serien løser dette er med den gretne fanfavoritten Mike.

Som tilbringer de tre første episodene av tredje sesong med å metodisk nøste opp hvem som har hindret ham i å ta en kartellsjef av dage og som han nå mistenker for å ha plassert en radiosender på bilen hans.

Noe som blant annet fører til en fire og et halvt minutter lang, ordløs scene hvor han tar hele bilen sin fra hverandre.

Tar seg god tid

I et diskusjonspanel senere på dagen skulle folk fra ulike strømmetjenester diskutere algoritmer som teller antall klipp, scener og fargesammensetning i en episode av en tv-serie i et forsøk på å analysere og kalkulere seg frem til hva som egentlig treffer folk rett i hjertet.

Midt i en verden av kjappe klipp og frykt for at seere skal kjede seg virker Gilligans saktegående skildring av Mike nesten kontraintuitiv.

I likhet med det David Lynch fikk til i «Twin Peaks: The Return» er imidlertid ikke «Better Call Saul» en serie som er redd for å ta seg god tid.

Som i sekvensene med Mike:

– Vi visste at han ikke er en rollefigur som prater mye, sier Gilligan.

– Han åpner seg ikke for folk, og det fantes ingen han realistisk sett ville diskutere radiosenderen med, så vi visste at alt måtte skje visuelt og uten dialog. Vi måtte finne ut hvordan vi kunne gjøre det krystallklart at det er en radiosender på bilen, at den befinner seg i lokket til bensintanken og at lokket er en reservedel. Som for oss virket som en ganske elegant måte å spore en bil, at man skjuler det i åpent lende. Og så måtte han bytte radiosenderen. Det tok lang tid å planlegge, og lang tid å forklare visuelt.

Mikes leting leder etter hvert til en særdeles tilfredsstillende konklusjon hvor Mike kaster et par sko opp i en strømledning over en øde landevei.

Deretter legger han seg til med en snikskytterrifle og vente på en forbipasserende lastebil.

«Ååååh, dette ser annerledes ut»

Et annet eksempel, lite men talende, er scenen i piloten til «Better Call Saul».

Her skal Jimmy i møte med brorens advokatfirma Hamlin, Hamlin & McGill som han pleide å jobbe for.

Han sender et vemodig blikk mot en søppelkasse ved inngangsdøra med en bulk, et signal om at Jimmy og akkurat denne søppelkassen har en noe voldsom forhistorie.

Slik kommuniserer Gilligan på en subtil men effektiv måte følelsene Jimmy knytter til denne bygningen.

Noe som i sin tur bekreftes senere, når Jimmy tar ut sinnet sitt på søppelbøtta etter møtet.

– Å finne frem til den visuelle representasjonen av frustrasjonen Jimmy McGill hadde følt på før og snart skulle føle igjen… Sånne øyeblikk er definitivt ikke noe vi finner på på settet. Det store målet er at noen som svitsjer gjennom tv-kanalene skal lande på din serie og si «ååååh, dette ser annerledes ut», bare utifra noen få bilder.

Inspirerte «Game of Thrones»

For at Gilligan skal klare akkurat den jobben mener han det er viktig å vite hva alle andre på tv og i filmer gjør.

Noe Gilligan – som ikke hadde fått med seg «Weeds» da han pitchet «Breaking Bad» – sliter med.

– Jeg blir verre og verre på det. Jeg har mindre og mindre kunnskap om andre serier og er ikke så oppdatert som jeg burde være.

Den ene serien han klarer å følge med på for tiden er «Game of Thrones» – som på sin side har vært åpne om inspirasjonen de henter fra nettopp Gilligan og «Breaking Bad».

Medprodusent Bryan Cogman hentet inspirasjon fra «Breaking Bad»-skurk Gus Fring da han skulle dikte opp en bankmann i Braavos, spilt av «Sherlock»-kjenning Mark Gatiss.

Og, da undertegnede intervjuet Cogman for Dagbladet i 2015, trakk han frem starten på tronspillets femte sesong:

– «Breaking Bad» starta ofte med en rollefigur du aldri hadde sett før og som du ble skikkelig engasjert i, før den egentlige fortellingen startet fem minutter ut i episoden.

Cogman og kollegene omsatte denne lærdommen i en åpningsscene som tar seg god tid til å følge White Rat, en hittil ukjent soldat på vei til et bordell, for å skape et «hvem er han fyren?»-øyeblikk.

Akkurat idet man begynner å venne seg til at serien har introdusert en ny rollefigur og begynner å lure på hvordan han vil passe inn i den større fortellingen, blir White Rat myrdet – et uventet oppspill til en av sesongens sentrale konflikter.

Som Gilligan så, uten å nødvendigvis få med seg at han hadde en finger med i spillet.

– Sorry, jeg er litt treg av meg. Jeg innså ikke at de var inspirert av det. Om det virkelig er saken, at et så bra show på noen som helst måte er inspirert av «Breaking Bad», så er jeg veldig smigret og fornøyd over å få høre det. Det er vidunderlig.

– Hvordan er det å se den typen inspirasjon fra serien din poppe opp overalt?

– Jeg elsker det. Det er den beste formen for smiger jeg kan tenke meg. Du vet, vi higer alle etter udødelighet, og vi vet vi ikke vil oppnå det fysisk.

– Jeg er en smule hyklersk

Under intervjuet på scenen kvelden i forveien har en publikummer i salen spurt Gilligan om favorittserien hans.

Svaret tok ham mange tiår tilbake i tid og serieskaper Rod Serling, mannen bak en av bautaene i amerikansk tv-historie.

– Som jeg sa i går kveld, så faller valget mitt på «The Twilight Zone». Og her er vi, førti-og-noe år etter at Rod Serling døde, og om du sier navnet Rod Serling vet folk ennå hvem du snakker om. Folk ser fortsatt serien hans. Og vi vil alle være Shakespeare. Vi vil alle at verkene våre skal leve evig.

– Det er interessant, for det der er jo en ego-greie..

– Mhm. Jepp.

– ..mens når du snakker om hvordan dere jobber på skriverommet eller om auteur-teori, så er du likevel ikke spesielt glad i sånt.

– Nei, men jeg er en smule hyklersk, tror jeg. Walt Whitman – som vi siterte mye i «Breaking Bad» – sa at «we all contain…»

Han avbryter seg selv.

– Jeg tror det var Walt Whitman… «We all contain multitudes».

Kledelig beskjemmet legger han til:

– God, I hope I’m quoting the right poet.

Han fortsetter:

– Det interessante med mennesker er at vi kan holde to motstridende tanker i hodet samtidig. Så på den ene sida, jepp, på et veldig personlig nivå ønsker jeg å leve evig gjennom verkene mine. På den andre siden tror jeg ikke på auteur-teorien. Jeg tror på at film er et medium tuftet på samarbeid, at ingen enkeltperson alene står ansvarlig. Ikke regissøren, ikke manusforfatteren, ikke skuespilleren. Og, om du skal være kynisk, så er det når du inviterer folk inn i prosessen og får dem til å (helt rettmessig) føle seg som del av den, at de yter sitt beste.

– Må du undertrykke den tanken om at «dette var meg!» noen ganger, eller er det noe som kommer naturlig for deg?

– Ehh, antagelig måtte jeg det i starten. Det kommer litt mer naturlig for meg, ikke fordi jeg er noen spesielt bra person eller noe…

(som nevnt, dette er noe han understreker ofte)

– …men det er sånn jeg er skrudd sammen. Jeg er like forfengelig og har et like stort ego som alle andre, jeg skal ikke juge, men jeg har fått så mye egomassasje etter «Breaking Bad» at det bare… Jeg vil bare…

– Du har svarte tall på bunnlinja, liksom?

– Vel, jeg har svart bunnlinje, ja, jeg liker måten du formulerte det. Du vet, det er som at du elsker karamell-iskrem og noen ruller inn et gedigent brett med et halvt tonn karamell-iskrem. Så spiser du en god slump, og på et eller annet tidspunkt sier du: «Vet du hva? Det var jommen godt, nå har jeg antagelig fått nok karamell-iskrem for resten av livet.» Med det sagt: Om folk slutta å snakke om «Breaking Bad» og det gikk et år eller to ville jeg antagelig kasta meg rundt og sagt «hei, vent nå litt, hva med meg? Jeg vil ha mer karamell-is!»

Gjengen bak «Thelma» har valgt å trekke filmen fra å konkurrere om priser i neste års Amanda-utdeling.

Dette skjer i protest mot kravet om publikumsappell i kategorien for beste film, noe produsentene mener strider mot praksis andre steder i verden, som for eksempel Oscar-utdelingen – hvor «Moonlight» nylig vant for beste film.

«Thelma», som er regissert av Joachim Trier og har Eili Harboe i hovedrollen, har på sin side fått gode anmeldelser både i inn- og utland, og er valgt ut som årets norske Oscar-kandidat.

– «Thelma» har åpenbart publikumsappell, så vi gjør ikke dette for egen del, tvert i mot smerter det oss fordi vi føler «Thelma» vil kvalifisere til flere priser. Men vi kan ikke lenger finne oss i at Amandaprisen opererer på en helt annen måte enn alle andre nasjonale filmpriser i verden. Og vi vet dessuten at flere andre framtredende filmskapere vurderer å gjøre det samme om ikke noe blir gjort, sier produsent Thomas Robsahm i en pressemelding.

Videre trekkes filmer som «The Rules For Everything» og «Fluefangeren» inn som eksempler på det som oppfattes som en skjevhet i systemet.

Mens førstnevnte var nominert til hele seks priser, vant regissør Izer Aliu (som vi intervjuet tidligere i år) vant Amanda for beste regi for sistnevnte, uten at noen av dem ble nominert i kategorien for beste film.

– Dersom priser skal deles ut på basis av besøkstall, så er det naturlig at Folkets Amanda går til en av de mest sette filmene på kino. Men nominasjonene og prisen for beste kinofilm må alltid gå til den filmen juryen anser er den kvalitativt beste filmen, uavhengig av kommersiell suksess og størrelsen på lanseringsbudsjettet, sier Robsahm videre.

Uenigheten rundt kravet om publikumsappell har allerede vært heftig debattert.

Tidligere denne måneden svarte Tonje Hardersen, leder for Amanda-komiteen på kritikk fra blant andre Robsahm i en artikkel i Dagbladet:

– Amanda-komiteen vurderer vedtektene fra år til år. Vi tar det til oss og vil diskutere dette under evalueringen.

Hun sa også at årets jury kunne ha tolket reglene vel strengt.

– I ordet publikumsappell ligger det mer enn besøkstall, det kan også være hvordan filmen kommenterer samfunnet og om den har skapt debatt. Det er opp til juryen hvordan de vil vektlegge de ulike momentene i reglementet, sier hun.

– Dette er egentlig veldig langt unna en dukkefigur.

Joda, det har seg riktignok slik at bestefaren til regissør Mikkel Brænne Sandemose er Bjarne Sandemose, tekniker på Ivo Caprinos klassiske dukkefilmer basert på folkeeventyrene.

Og jo, det har seg også slik at hovedrolleinnehaveren i Sandemoses kommende actioneventyr «Askeladden – I Dovregubbens hall» er Vebjørn Enger, hvis sterkeste barndomsminner av rolelfiguren Espen Askeladd er fra Caprino-filmene.

I den grad at han aktivt sammenligner de to utgavene.

Dukkeutgaven? «Mer oppspilt og årvåken» og med «åpne øyne og et smileansikt som er mer positivt enn mitt».

Tross historikken, den yngre Sandemose har likevel hentet utgangspunktet for sin filmatisering fra en annen kilde.

Nemlig den opprinnelige.

– Jeg tror alle i Vebjørns alder har sett Caprinos filmer og tenker på dem, mer enn selve eventyrene, når de tenker på Askeladden, sier han til Filter Film og TV.

– Et av utgangspunktene for oss var å gå tilbake og gjøre selve eventyret til film. Å gi de som er unge i dag et nytt forhold til Askeladden. For meg har han alltid vært en jordnær superhelt som bruker naturen og det han finner rundt seg for å løse flokene han havner i.

Helt bokstavtro har han likevel ikke vært.

– Denne filmen er et nytt eventyr om Askeladden. Den er basert på elementene man kjenner fra før, men det er vår vri på det. Ikke en modernisering, egentlig, men en helt nyskrevet historie.

Troll på pinne

Filmen er beregnet som en familiefilm, som skal passe for dem fra sju til åttini (som var spennet i testpublikummet).

– Det skal være morsomt for voksne også?

– Ja. Noe av det morsomste i manusarbeidet har vært å jobbe inn humorelementet, sier Sandemose.

– Askeladden-eventyrene har et snev av humor, men er ikke direkte morsomme. Den Askeladden vi forteller om har, i tillegg til spenningen og fortellingen om actioneventyret han skal ut på, et humoristisk tilsnitt som treffer publikum i høyere alder.

Foruten humoren er det også en film som lener seg tungt på effekter, all den tid en av hovedkarakterene er et troll som kan rive hele trær opp av bakken.

Noe du kan se mer av i videointervjuet vårt med Sandemose, hvor han viser hvordan en av filmens mer actionfylte scener blir til:

Siden de fleste effektene befinner seg på en datamaskin og ikke er synlige i gjerningsøyeblikket må ofte Enger spille mot noe han ikke kan se. En litt merkelig opplevelse, ifølge skuespilleren.

– Å være i et studio der det bare er masse grønt rundt deg, og tenke at «der borte er Dovregubbens hall». Man må bruke fantasien, skape visuelle bilder i hodet, og komme opp med en teori om hvordan man ville reagert på dette i virkeligheten. Det er jo ikke mer enn det som er jobben til en skuespiller, men det er vanskeligere enn hvis en har elementer å spille direkte mot.

Samtidig forsøkte Sandemose å gi skuespillerne noe å jobbe med likevel.

– Jeg var ofte stemmen til trollet, for eksempel, slik at de hadde lyd å reagere på. Og så hadde vi enkelte devices, sånn som trollhodet gaffateipet på en pinne.

Spiller inn oppfølger i mai

Det kan bli mye mer grønnskjerm og grønne skoger fremover – dette er nemlig bare den første i en serie planlagte filmer om Askeladden, og allerede i mai skal Sandemose og Enger i opptak for oppfølgeren.

– Det blir med de samme skuespillerne, sier Sandemose.

– Ja, i hvert fall de som fortsatt er i live. Hehe.

– Hvor tar man dette videre?

– Det er sånn at eventyrene om Askeladden inneholder mange elementer, men vi har også plukket fra andre folkeeventyr. I den filmen som kommer nå er det med karakterer som man kjenner fra andre eventyr, som kanskje ikke Askeladden har møtt, men som man likevel forbinder med dette universet. I neste film skal han til Soria Moria slott for å løse en om mulig enda vanskeligere oppgave enn han får i denne filmen. Da blir det andre elementer som kommer inn, både humoristisk, men også mytiske karakterer, sier Sandemose.

– Det er et stort univers å boltre seg i?

– Ja, og det har vært gøy å stå fritt til å ta ting fra andre steder. Tenker du på Askeladden som karakter er det spennende å tenke at man har, hvertfall i teorien, tre filmer på å danne et bilde av ham. Jeg føler vi får det til bra i første filmen, men man har lengre buer å jobbe med når man har en hel serie. Man kan skape et mer komplekst bilde av folkehelten.

Det gjør også at Enger føler han får mer å spille på.

– Det er spennende å dra med seg det karakteren min har lært i den første filmen, inn i den neste. Man skal kunne se utvikling, sier Enger.

– Man kunne gjort som i eventyrene, eller i Donald: Alltid begynne på start igjen, sier Sandemose.

– Men i våre filmer er det en kontinuitet i det eventyret de skal ut på. Selv om Askeladden har en tendens til å falle tilbake til gamle vaner, da. Han må lære ting på nytt i hver film.

Det har effekt når regissør Joachim Trier (bildet) tar i bruk de kraftige virkemidlene. Tre dager etter at han trakk sin Oscar-kandidat og kritikerfavorittfilm «Thelma» fra neste års Amanda-prisutdeling, kommer nyheten om at Amandakomiteen endrer reglementet.

Dermed oppheves boikotten, og «Thelma» vil likevel være med og konkurrere om priser i Haugesund neste år, bekrefter produsent Thomas Robsahm overfor Filter Film og TV.

Han og Trier varslet mandag at de boikotter Amanda fordi de er uenige i at publikumsappell skal være en del av kriteriene for kategorien «beste film».

Oppretter storjury

Dette førte i fjor til at en film som «Fluefangeren», som ellers var nominert til en rekke priser, i motsetning til såvel «Børning 2» som «Dyrene i Hakkebakkeskogen» ikke nådde opp i den gjeveste kategorien.

For et par uker siden signerte ni sentrale, norske filmprodusenter et brev der de hevder kriteriet om publikumsappell undergraver prisens betydning.

Nå fjerner Amandakomiteen priskriteriene for kinofilm-prisene samt beste kortfilm og beste dokumentar. Istedet opprettes det en «storjury» på femten personer som får tillit til å vurdere filmene uten konkrete kriterier, ifølge en pressemelding.

Storjuryen skal være «representativ» og ha lik fordeling mellom menn og kvinner, slik at man også imøtekommer kritikk mot juryens sammensetning og manglende kjønnsbalanse. Den skal ikke ha noen leder, og medlemmene skal (som før) foreslås av de ulike filmbransjeforeningene.

– Unngår kupping

«Komiteen registrerer at reglementet for årets prisutdeling har blitt tolket svært ulikt og at det er ulike meninger om formuleringen rundt kriteriene for prisene», heter det i pressemeldingen Amandakomiteen sendte ut i dag.

Robsahm er tilfreds med grepene som er tatt.

– Med en større jury unngår man at noen kupper den med sterke, individuelle meninger som ikke nødvendigvis er i tråd med en mer faglig begrunnelse, sier han.

– Vi har sett tendenser til forsøk på å samordne prisene og «alle-skal-få»-tankegang. Det er bra med diskusjoner og at jurymedlemmene får kritiske innvendinger fra hverandre, men når den endelige avgjørelsen skal tas er det bedre med en avstemning enn en hestehandel der man sitter og bytter priser seg i mellon. Det kan man gjøre på en festival, med filmer som ennå ikke har et publikum, men en nasjonal filmpris har en annen rolle, sier Robsahm.

Han er også glad for at Amanda-komiteen skroter de offisielle kriteriene for hver enkelt pris, fordi han mener disse ofte misforstås av jurymedlemmer.

– Det gjelder ikke bare kriteriet om publikumsappell. Man kan også misforstå for eksempel kriteriet om «kunstnerisk visjon» dithen at jurymedlemmene ikke vil gi regiprisen til en kommersiell film. Kriteriene blir gjerne lest mer bokstavelig enn hva som er hensikten, og en formulering som «bør» blir ofte oppfattet som «må», sier Robsahm.

Han understreker at boikotten var seriøst ment, men når endringene skjer er det naturlig å løfte den.

KOMMENTAR: Det er ikke så ofte vi skriver om markedsføringen av norsk film her hos Filter Film og TV, men hedres de som hedres bør.

En favoritt her i redaksjonen har lenge vært «Bølgen»-kampanjen på Statoil-bensinstasjonene.

Du vet, den som gikk i gamle dager, før de skiftet navn til Circle K:

Som sultne bilister kanskje vil minnes, promoterte den en film hvor haugevis av mennesker ble begravet levende under vann med å tilby deg et realt rekesmørbrød.

Reker livnærer seg som kjent av å finspise døde kropper i vannet:

En smart og god merkevarekobling der, altså.

Men den nye Snapchat-kampanjen til Nordisk Film for «Askeladden – I Dovregubbens hall» må sies å være hakket hvassere.

Se bare her:

Denne spøkefulle lille datarøveren av en trippel Snapchat-melding er en såpass effektiv lek med forventninger at det burde bli pensum på alle relevante kommunikasjonslinjer hos både Westerdals og BI.

For:

Den første innskytelsen hos mange, når man blir lovet om at noe stort er i ankomst, er å tenke på Erna Solberg.

Erna er jo, som vi alle vet, stor.

Både i politikken (selveste statsministeren!) og i hjertet til ektemannen Sindre. Som vi vil tro er det Nordisk Film hentyder til her. Men i en vri som er Shyamalan verdig avslører denne humørbombens lille punch at det er Askeladden som i stedet er fokus for snappene.

Aha, da, gitt!

Askeladden er virkelig en bauta i norske eventyr, og dermed stor. Som sikkert er det som er ment her.

Han er, antagelig tilfeldig, avbildet sammen med et troll.

Bonuspoeng for innovasjon må forresten gis for at en familiefilm jobber så bevisst med å være tilstede Snapchat. Det er viktig å bruke ungdommens egen plattform og språk når man skal kommunisere et budskap til dem. Og det lykkes man virkelig med her.

Ta det fra noen som husker godt hvordan det var å være både ung og stor selv, med alt det medfører:

Dette holder like høy og edgy standard som noen av de beste vitsene man hører i skolegården.

Kristiansand, en gang på slutten av 70-tallet. To små brødre, Robert og Steffan, er ute og rusler ved en strand i solskinn.

På gresset rundt dem sitter glade folk og drikker øl, og guttene samler tomflasker i fleng.

Og der, midt i en av menneskeklyngene, får de øye på moren sin.

– Mamma, sier Steffan, den eldste av dem.

Moren titter opp, men ser bort igjen uten å anerkjenne ham.

– Hei, mamma, prøver Steffan igjen.

– Er ikke det guttungen din, spør noen i gjengen hennes.

– Nei, nei, svarer moren.

Og så ler hun. Steffan synker litt sammen.

Uten et ord snur han seg, tar med lillebroren og går.

Denne scenen, tidlig i Steffan Strandbergs «Natta pappa henta oss», er beskrivende for den stillferdige brutaliteten som går som en rød tråd gjennom filmen.

Den personlige dokumentaren, som har premiere på Bergen Internasjonale Filmfestival i morgen og slippes på kino 13. oktober, er en særdeles sår vandring i Strandbergs minner fra barndommen med en alkoholisert mor.

– Mamma fornektet faktisk at jeg var sønnen hennes, sier Strandberg til Filter Film og TV.

– Da jeg gikk tilbake til det og begynte å tenke på det så kom jeg veldig inn i hva jeg følte akkurat i det øyeblikket. Det ble veldig sterkt emosjonelt for meg. I begynnelsen, første gang jeg skrev det ut, måtte jeg grine. Da gråt jeg etter jeg hadde skrevet det. En blir totalt utladet. En klarer ikke gjøre noe mer den dagen. Det er omtrent som å få hull på en byll. All energien går ut av deg.

– Har forfulgt meg hele livet

«Natta pappa henta oss» dreier seg rundt to brødre som kan være oppe så lenge de vil. Som har lært å lage mat til seg selv. Som savner pappaen sin. Og som er lommekjent på byens puber, hvor de leter etter en mamma som ikke slår eller er direkte slem, men som likevel svikter gang på gang. En mamma som lover bot og bedring, men i stedet skuffer barna sine i samme åndedrag som hun forsikrer dem om at hun elsker dem.

– Dette er en historie som har forfulgt meg hele livet, som jeg har prøvd å flykte vekk fra og heller bare fokusere på å være tilstede i livet her og nå, sier Strandberg.

– Det var da min mor døde at alt kom tilbake igjen.

Etter at Strandberg ble voksen var morens plass i livet hans stort sett redusert til en ustø stemme i telefonen midt på natta.

For åtte år siden forsvant den stemmen også.

Strandberg begynte å stille spørsmålstegn ved sin egen reaksjon.

– Jeg følte ikke den sorgen en bør føle når ens egen mor dør. Så tenkte jeg at kanskje noe av den bitterheten og hatet faktisk hang igjen i meg i mye større grad enn jeg var villig til å innse, eller at jeg var blitt så vant med den følelsen. Så jeg ville på en måte utfordre meg selv litt for å prøve å forstå hva som gjør at en ender opp med å… Ikke hate, men å ikke føle kjærlighet til sin egen mor.

– Det blir et veldig sjokk

Han begynte å skrive ned alt han husket. Det gikk slag i slag, han merket at ett minne ville åpne opp for et annet minne.

For første gang klarte han å se barndommen sin med et voksent blikk.

– Jeg har barn selv, så jeg kan identifisere meg med hvordan de er som tiåringer, niåringer, treåringer. Så det blir et veldig sjokk. Og så blir det veldig sterkt fordi man prøver å se det fra synsvinkelen til min mor og min far.

Strandberg trekker frem opplevelsen fra da han og lillebroren samlet flasker.

– For en voksen er det så lett å bagatellisere. Du sitter på en plen og så kommer sønnen din forbi. Så sier de «er ikke det kidden din» og du bare «næh, næh, næh». Ikke sant? Det er veldig fort å bare si det, og så tenker du ikke noe mer på det som voksen, og de rundt deg reagerer kanskje ikke på det heller. Men ting kan bli ganske stort i et barnesinn. Det samme gjelder med en fest. De fleste voksne har en god fest, det er feelgood og alt er kult. Men for åtteåringen på naborommet er det en helt annen opplevelse.

Arbeidet med dokumentaren, som produseres av Indie Film og Carsten Aanonsen, startet allerede i 2011.

Å finne formen tok lang tid. I begynnelsen var alt han skrev bare følelser og assosiasjoner.

– Men det nytter ikke med femten lag patos om en skal formidle det videre til andre. En må på en måte komme til det stadiet hvor en stoler på at det som skjedde er sterkt nok i seg selv. Da jeg begynte å skrive ut la jeg ut om hvordan det føltes, fordi jeg var så redd for at andre ikke skulle forstå hvor heavy dette var for meg som tiåring. Etter hvert fikk jeg tillit til min egen historie, samtidig som jeg klarte å få en slags distanse til det.

– Fra psykedelika til countrylåt

Som dokumentarist sto han også overfor et mer praktisk problem. Fra farens side hadde han haugevis av 8mm-video de to hadde skutt sammen, men fra tiden med moren fantes det nesten ikke noen bilder eller video.

Han vurderte en stund å la fortellingen om moren være en sort skjerm med voiceover, mens fortellingen om faren skulle være bildelagt.

Så kom ideen om abstrakte animasjoner og farger som kunne representere følelser.

Etter hvert som fortellingen ble mer nøktern i stilen, kom ideen om å blande virkelighetsnær animasjon med levende bilder fra stedene han ferdes i barndommen – noe han først trodde ville være umulig av budsjetthensyn. Som Strandberg formulerer det:

– Jeg gikk fra psykedelika til en countrylåt.

Han samarbeidet med animatørene Yoni Goodman («Waltz With Bashir») og Paul de Blieck («The Congress»), som jobbet frem en enkel og effektiv realistisk stil hvor man kunne formidle følelser gjennom små bevegelser i karakterene.

– Veldig ofte er bildene bare en rolig kamerakjøring innover, hvor øyne eller munn beveger seg, men du tenker ikke over det. Og med en barnevoice på toppen som sier minst mulig. I begynnelsen var det mye voice, men etter hvert som det funket cinematisk nappet vi bort mer og mer. Du får ikke alt servert på en fjøl, og det åpner for meddiktning.

Filmen veksler stadig mellom Strandbergs perspektiv som voksen og som barn.

Hvordan han får til dette forklarer han nærmere i denne episoden av «En scene», hvor vi tar en titt på filmens åpning:

Sluttresultatet er en hybrid, et sted mellom dokumentar og animert spillefilm, med Strandbergs barneår kondensert til noen få utvalgte, rikt utpenslede scener.

Uten at han nødvendigvis alltid har vært enig i at han var hovedpersonen.

– Det tok mange år. August Baugstø Hanssen, som er assisterende regissør, sa «Steffan, du må jo for faen skjønne at denne filmen handler om deg.» I begynnelsen prøvde jeg å late som at det ikke skulle handle om meg, men at jeg ville bruke min barndomshistorie for å få frem hvordan det var fra et barns perspektiv. Så førte det ene til det andre, og plutselig satt jeg der med mange millioner og skulle lage film om meg selv.

Han ler litt.

– Men jeg har ikke behov for å utlevere meg selv. Jeg hadde aldri taklet å sitte med sånn GoPro-kamera og grine og skrive videodagbok… Det ville de jeg skulle gjøre, men det sa jeg kom aldri til å skje. Det er ikke min stil.

Personlig og utleverende

En ting er å fortelle sin egen livshistorie, en annen ting er dem som blir med i dragsuget. De senere årene har det vært en stor debatt rundt det å utlevere andre menneskers liv, spesielt på litteraturfeltet. Med en film fokusert rundt familien generelt og moren spesielt er det et felt Strandberg nå også har beveget seg inn på.

– Jeg tenker at jeg ikke kunne fortalt denne historien om hun hadde levd fremdeles. Det hadde blitt å tråkke på noen som lå nede. Jeg opplever meg selv som mer ressurssterk enn det min mor kanskje var. At jeg er flinkere til å snakke for meg. Så jeg føler at det ville blitt opplevd veldig som et overtramp. Du skal slå oppover, ikke nedover, tenker jeg.

Han understreker også at filmen er en forsoning med moren.

– Jeg tenker at, helt hypotetisk, om min mor kunne se filmen fra der hun er nå… Nå er ikke jeg kristen, men… Men helt hypotetisk, så tror jeg hun ville være stolt av den. Hun får en verdighet. Jeg vil ikke avsløre for mye, men det ligger en slags kjærlighet og respekt bak der. Hvis ikke hadde det ikke vært noen vits i å lage filmen.

Samtidig føler Strandberg seg relativt trygg på at faren og broren vil kunne leve godt med måten de er fremstilt i filmen.

– Min bror har lest alle manusversjonene. Han er den første jeg sender alt til. Og han sender bare tommel opp tilbake hver gang. Min far har ikke sett filmen, jeg vet ikke hvordan han vil reagere, men han kommer jo relativt godt utav det.

På starten av 80-tallet, da brødrene var åtte og ti år gamle, ble nemlig Strandbergs far en av de første fedrene som kjempet for foreldreretten til sine egne barn.

I så måte er tittelen, «Natta pappa henta oss», på et vis en spoiler.

Samtidig tror Strandberg det er med på å gjøre fortellingen lettere å bære for seeren.

– Hvis man visste at dette gikk til helvete, ville det være ganske heavy å se filmen. Men det at det blir en livbøye, du vet det vil gå bra til slutt, det tror jeg er med på å holde motet oppe.

– Du får en uro i deg

Strandberg, som nå er blitt 48 år gammel, er usikker på hvordan årene hos moren har påvirket hvem han ble i voksen alder.

– Jeg har veldig vansker med å se hvordan jeg ville vært om jeg hadde hatt en annen oppvekst. Men jeg tror at hvis en har opplevd en eller annen form for omsorgssvikt eller utrygghet eller ikke fått bekreftet ting i barndommen, så får du en sånn uro i deg, da. Du får ikke helt fred i sjela. Jeg tror jeg også har hatt den uroen i meg. Jeg oppsøker kaos, på en måte.

Samtidig tror Strandberg uroen også kan slå positivt ut, at det nødvendigvis må litt uro til for at folk skal skape kunst eller bli punkrockere.

Eller filmregissører, for den del.

– Hvis alle hadde sittet i lotusstilling på toppen av Galdhøpiggen så hadde det faen ikke vært så mye gøy i verden.

Etter kassasuksessen «Pirates of the Caribbean 5» er Joachim Rønning (45) i forhandlinger om å regissere nok en storfilm for Disney-konsernet, nemlig oppfølgeren til Angelina Jolie-filmen «Maleficent» fra 2014. Trolig med opptaksstart allerede på nyåret, melder Deadline.

Vent, det er mer!

Vestfoldingen er fortsatt tilknyttet en filmatisering av Michael Crichton-romanen «Micro» for produsent-legeden Frank Marshall – kjent for «Poltergeist», «Gremlins», Indiana Jones-filmene med mer. Og forventes å få jobben med den sjette «Pirates of the Caribbean»-filmen!

Blant de 20 beste åpningshelgene

Tydelig at noen synes det var moro å tjene over 280 millioner dollar i sommer. Det er nemlig det Disney sitter igjen med etter at kostnadene er betalt for årets «Pirates»-film, som etter en kronglete tilblivelse med manus-omskrivinger og illegal hundeimport og what not særlig gjorde det særs godt i internasjonale markeder og skrev seg inn på topp 20-lista over de beste globale åpningshelgene.

Rønning debuterte sammen med barndomskompisen Espen Sandberg med «Bandidas» i 2006, før han nærmest oppfant den moderne norske blockbusteren med «Max Manus» (2008) og ble Oscar-nominert for «Kon Tiki» (2012).

Ideen om å filmatisere Lars Saabye Christensen-filmen «Beatles» måtte de legge fra seg da de fikk tilbudet om å gjenopplive sjørøverfranchisen til Johnny Depp, og i fjor ble det kjent at regissør-duoen skiller lag da Sandberg fikk grønt lys for den store Roald Amundsen-filmen her hjemme.

Rønning, derimot, jobber fortsatt i USA der i fjor ble tilknyttet Tom Cruise-filmen «Methuselah» for Warner Bros og har utviklet en science fiction-serie sammen med broren Andreas. For snart fire år siden var det også snakk om at han skulle få lage julenissens origin-story.

Fikk skryt av Bruckheimer

At det er planer om en ny «Maleficent» har vært kjent siden hovedrolleinnehaver Jolie snakket om det i intervjuer for en måneds tid siden.

Originalfilmen, basert på den onde stemora i eventyret om Tornerose, var en global hit for tre år siden, og det er det samme manusforfatter/produsent-teamet som nå snekrer sammen toeren.

At «Pirates of the Caribbean»-filmenes mektige produsent Jerry Bruckheimer er fornøyd med at han stolte såpass på et par norskinger at han lot dem sitte med ansvaret for et mangemillioners-budsjett og en av verdens største filmstjerner, har kommet fram i flere sammenhenger.

Som da Bruckheimer kastet seg på en tråd på det sosiale spørsmål-og-svar-mediet Quora om hva de forskjellige regissørene opp gjennom åra har tilført serien:

«Joachim Ronning and Espen Sandberg brought their own enormous energy to “Dead Men Tell No Tales,” and a great enthusiasm for the Pirates of the Caribbean series. (…) They love to keep the camera fluid, so they utilized a range of new technologies, such as camera drones, to literally keep things moving. I think that Joachim and Espen also brought a great deal of humor to “Dead Men Tell No Tales,” as did screenwriter Jeff Nathanson, which made good use of Johnny’s enormous comic talents, particularly in the bank heist and guillotine sequences».

«En scene» er Filter Film og TVs serie hvor kinoaktuelle norske regissører forteller historien bak en enkeltscene i filmen sin.

Episode 11

I «Elias og Storegaps hemmelighet» har regissør Simen Alsvik og teamet hans jobbet med å komme bort fra den harde og sterile stilen som kjennetegner mye 3D-animajson, spesielt i barne-tv. Her forteller han om dette arbeidet, og demonsterer hvordan en relativt statisk dialogscene likevel kan gjøres levende.

Episode 10

«Natta pappa henta oss» er regissør Steffan Strandbergs minner om barndommen med en alkoholisert mor, fortalt gjennom en miks av animasjon og levende bilder. Her tar Strandberg oss gjennom åpningsscenen, hvor både formgrep og tematikk introduseres enkelt og effektivt.

Episode 9

«Askeladden – I Dovregubbens hall» er regissør Mikkel Brænne Sandemoses storslåtte og effekttunge tolkning av en av norske folkeeventyrs mest kjente og kjære skikkelser. Her viser han oss hvordan han gradvis bygger opp en rolig og følelsesladet scene til å bli en actionfylt spurt gjennom skogen.

Episode 8

Med «Prebz og Dennis: The Movie» ønsket regissør Kaspar Synnevåg å forflytte Norges mest populære YouTube-univers over fra nettbrettet og opp på kinolerretet. Her viser han en liten snutt som demonstrerer hvordan filmen stadig hopper mellom ideer for å holde på oppmerksomheten til kjernepublikummet.

Episode 7

«Demon Box» er nok en innovativ lavbudsjettsak fra regissør Patrik Syversen. I dette klippet tar han oss gjennom filmens åpningsminutt, hvor han forsøker å etablere et litt tilforlatelig formspråk sammen med to litt ufine hovedpersoner.

Episode 6

I «Fra Balkongen» er regissør Ole Giæver tilbake med flere betraktninger fra sitt eget liv. Filmen dykker inn i Giævers fantasi, og på ett tidspunkt ser han for seg hvem datteren hans kanskje vil bli som voksen. Hvordan det var å caste sin egen datter – og hvordan kunst i blant kommer av tilfeldigheter – forklarer han i dette klippet.

Episode 5

«Drib» av regissør Kristoffer Borgli tar (muligens) utgangspunkt i hovedrolleinnehaver Amir Amadeus Asgharnejads sanne (?) historie den gangen et ikke navngitt energidrikkselskap skulle bygge en reklamekampanje rundt ham. Når duoen skal forklare en scene fra filmen ender det imidlertid med en (kanskje ikke helt ekte) krangel for åpent kamera.

Episode 4

«Fluefangeren» med regissør Izer Aliu vant Amanda i 2017 for beste regi. Her forteller Aliu om hvordan det var å jobbe med unge amatørskuespillere (og slekta) i Makedonia, og hvor mye kjeft han fikk da ungene ramponerte kontoret til en av lærerne på skolen hvor de filmet.

Episode 3

«De Umoralske» med regissør Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen er en av de senere årenes mer rufsete norske filmer. Her forteller Jacobsen om hvordan en vekterstreik ikke klarte å sette en stopper for filmens dansescene som «ikke er fra det ville vesten, men fra beste vest i Oslo».

Episode 2

«Permafrost» med regissør John Sullivan utforsker ensomme mennesker, vonde barndomsminner og alkoholisme i Nord-Norge. Her forteller Sullivan om hvordan improvisasjon og et slitent hus (hvor det visstnok skulle spøke) bidrar til å skape en ekthet i kommunikasjonen mellom rollefigurene.

Episode 1

«Blind» med regissør Eskil Vogt forteller historien om en blind forfatter og hennes indre bilder. Her forteller Vogt om hvordan det å kjenne Harald Eia og iherdig leting etter den riktige leiligheten hevet en scene hvor en av rollefigurene snik-ser på tv-en til dama i naboleiligheten.

Etter noen dager med særdeles panegyriske anmeldelser er premieredagen for «Blade Runner 2049» omsider over oss. Det finnes nok av dem som har lært seg den opprinnelige filmen utenat, men det er nok vel så mange som ikke har sett den på en stund – eller i det hele tatt.

Denne oversikten er på ingen måte uttømmende, men burde fungere fint som en påminner om de viktigste tingene man bør vite før man tar turen på kino.

Og ja, her er flust med spoilere for den første filmen.

Det hele startet med en bok

Og for en bok. Og for en forfatter. Når det kommer til science fiction er Philip K. Dick en av gullstandardene alt annet måles mot. Sentralt i forfatterskapet står spørsmål om identitet – både om hva det vil si å være menneske og hvordan man kan vite at man er den man tror man er.

«Do Androids Dream of Electric Sheep?» fra 1968 var et strålende eksempel på dette.

Boken er skrevet som en hardkokt krimroman, men lagt til en øde klode i det futuristiske året 1992 hvor mesteparten av verden er utradert av atomkrig.

Mens store deler av menneskeheten har flyktet til romkolonier (hvor livet fortoner seg ganske nitrist, om man skal dømme utifra Dicks øvrige verker), dreier fortellingen seg rundt dusørjegeren Rick Deckard, bosatt i San Francisco med kona Iran.

Jobben hans er å jakte på kunstige mennesker kjent som «andys», som er kort for androider.

Samtidig er dyrehold blitt et statussymbol i en verden hvor de fleste dør er dødd ut, og Deckard later overfor naboene som at den kunstige sauen han eier er ekte. Derav tittelen på boka.

Handlingen tar til når Deckard får i oppdrag å finne og drepe seks andyer av modelltypen Nexus-6 som har rømt fra Mars og ned til jorda, hvor de er forbudt.

Den viktigste forskjellen mellom ekte og kunstige mennesker i Dicks bok er evnen til empati, som andyene sies å mangle. Dette er et gjennomgangstema i boka, som reflekteres i alt fra hvordan det å ta vare på dyr anses som høyverdig til religionen Deckard og kona hans (og store deler av det resterende samfunnet) tilhører.

Mercerisme er en merkelig og teknologisk form for åndelighet, hvor man ved hjelp av en maskin plasseres i skoene til en mann som sakte steines – med det formål at man skal føle empati med den stakkars fyren.

Samtidig benytter Deckard seg ofte av en empatitest som måler folks respons på provoserende spørsmål. Bare om noen feiler testen (og dermed ikke er mennesker) kan han drepe – eller «pensjonere» – dem.

Paranoiaen kommer i høygir når Deckard blir lurt med til en falsk politistasjon full av andyer og selv anklages for å være en andy. Han kjøres gjennom empatitesten, består og rømmer sammen med en kollega fra stasjonen.

Senere innleder Deckard en affære med en andy som heter Rachael, og han stiller også spørsmål ved hvorvidt jobben hans er etisk forsvarlig, men ender til slutt opp med å jakte ned og drepe de seks andyene.

Dick viser gjennom boken at empatitesten ikke er til å stole på, og hinter kraftig til at Deckard antagelig er en andy uten å vite det.

Som er et klassisk eksempel på identitetsparanoiaen Philip K. Dick ofte serverte.

Og så kom filmen

I juni 1982 var det omsider premiere på «Blade Runner», regissør Ridley Scotts banebrytende mesterverk basert på Dicks bok. Forfatteren selv døde i mars samme år og rakk aldri å se den ferdige filmen, men skal ha vært særdeles imponert over utdragene han ble vist underveis i produksjonen.

Ingen hadde sett en film som «Blade Runner» da den dukket opp, og dens stemningsfulle miks av neonbelyst dystopi, visuelle effekter og film noir-virkemidler er stadig en innflytelse på både filmer, bøker, dataspill, arkitektur, grafisk design, kunst og musikk.

Mens soundtracket av Vangelis er en klassiker innen elektronisk musikk, er det gjerne filmens uforglemmelige bildelegging av fremtiden som gjør den til et av de mest innflytelsesrike filmverkene noensinne.

Den introduserte også mye fascinerende teknologi, som svevebiler døpt «spinners» og et særdeles hendig verktøy for bildeanalyse kalt Esper.

Så til fortellingen:

Svært mye av boken var forkastet eller endret, men kjernen besto.

Stedet er Los Angeles og året er 2019. Atomkrigen har kommet og gått, og et evig mørke omhyller storbyen. Her møter vi nok en gang Deckard (Harrison Ford), fraskilt i denne versjonen, som får i oppdrag å jakte seks kunstige mennesker.

Nå het det imidlertid hverken dusørjeger eller andy lenger, men derimot blade runner og replikant, selv om modelltypen stadig kalles Nexus-6.

De er sterkere og kjappere enn mennesker, fordi de er designet for fysisk arbeid i kolonier på andre planeter, men levetiden deres er begrenset til fire år.

Rømlingene har imidlertid et håp om at de skal klare å tvinge sine skapere til å gi dem mer liv.

Deckard starter etterforskningen sin ved å reise ut til et åsted hvor en av replikantene har forsøkt å drepe en kollega av ham.

Her blir kjent med Rachael (Sean Young) når han avhører Eldon Tyrell (Joe Turkel), replikantenes oppfinner og eier av mektige Tyrell Corporation.

Han utfører empatitesten (nå døpt Voigt-Kampff) og oppdager at hun er en intetanende replikant.

Deckard ender opp med å innlede et forhold med henne,  samtidig som han jakter og dreper flere av rømlingene, som er ledet av den karismatiske Roy Batty (Rutger Hauer).

Replikantene har søkt tilflukt i hjemmet til en av Tyrells mest betrodde vitenskapsmenn, den ensomme J.F. Sebastian, som etter hvert gir Batty adgang til Tyrell selv – med ett av filmhistoriens mest kjente fadermord som resultat.

I det endelige møtet mellom Deckard og Batty blir førstnevnte overmannet – men Batty sparer Deckards liv, før skuespiller Hauer improviserer frem en av tidenes mest siterte monologer og rollefiguren utånder.

Som i boka stiller også filmen spørsmål ved Deckard og replikantenes menneskelighet – og viser på en snedig måte at Deckard kanskje ikke er den han tror han er.

Det finnes mange versjoner av filmen

Om du planlegger å se «Blade Runner» for første (eller femtiende) gang før du ser oppfølgeren er det greit å ha i bakhodet at det har kommet en rekke forskjellige utgaver gjennom årenes løp, delvis fordi Ridley Scott ikke hadde full kontroll over den opprinnelige kinoversjonen.

Filmstudioet insisterte etter hvert på at Harrison Ford måtte spille inn tidenes minst entusiastiske voiceover for å forklare publikum hva som foregikk.

En påklistret lykkelig slutt ble også spilt inn hvor Rachael og Deckard er på biltur gjennom uforklarlig grønne åser og enger, i realiteten klippet sammen med ubrukte opptak fra «The Shining».

Den neste viktige utgaven kom i 1992, da Scott fikk gi ut sin «Director’s Cut» hvor voiceover og lykkelig slutt var fjernet. Samtidig var det spesielt én viktig scene som hadde blitt lagt til – en drøm Deckard har om en enhjørning.

Dette er en viktig detalj når man vet at replikantene blir «født» fiks ferdige med kunstige minner, slik at de skal kunne ha en forhistorie som gjør det enklere for dem å navigere verdenen rundt seg.

I slutten av filmen har rollefiguren Gaff lagt igjen en origami-enhjørning i leiligheten til Deckard, noe som indikerer at han kjenner drømmene til Deckard – og at Deckard dermed er en replikant.

Den tredje (det finnes egentlig syv totalt – se hele oversikten på Wikipedia) versjonen er «The Final Cut», som ikke er en like drastisk endring fra «Director’s Cut», men er en restaurert utgave som gjør en del justeringer og legger til noen få ekstra bilder i filmen.

Sistnevnte ble gitt ut på Blu-ray i en forseggjort utgivelse med mye ekstramateriale, og kan trygt anbefales for dem som vil se filmen før de setter tennene i «Blade Runner 2049».

Det ble gitt ut oppfølgerbøker

På 90-tallet skrev sci-fi-forfatter K.W. Jeter tre oppfølgere til «Blade Runner» i bokform og er antagelig mest for spesielt interesserte.

Den første av disse, «The Edge of Human», dreier seg rundt en særdeles innfløkt replikantjakt som involverer Sarah, Eldon Tyrells niese som han baserte Rachael på.

Boka forsøker også å smelte sammen de to universene fra boka og filmen.

Den neste boka, «Replicant Night», plasserte Deckard på Mars, hvor han jobbet som konsulent for filmen om livet hans. Den fjerde, «Eye and Talon», følger Iris, en kvinnelig blade runner.

«The Edge of Human» så en stund ut til å kunne bli filmatisert som oppfølger, men det endte aldri opp med å skje.

To dataspill ble også produsert

Spill basert på filmer har gjerne variabel kvalitet, men et av «Blade Runner»-spillene er faktisk verdt å sjekke ut den dag i dag – om du kan få tak i det.

For å ta det første først:

Commodore 64-utgaven av «Blade Runner» kom i 1985, og er nok i dag mest interessant i kraft av den litt snodige måten det ble laget.

Spillprodusentene hadde nemlig ikke sikret seg rettighetene til å lage spill av selve filmen, men derimot av Vangelis-soundtracket.

Det påfølgende resultatet var et rent actionspill om å jage gatelangs og drepe replikanter.

Da Westwood, selskapet bak spillserier som strategispillserien «Command & Conquer» og rollespillserien «Lands of Lore», fikk sjansen til å bryne seg på «Blade Runner»-universet i 1997 var resultatet et ganske annet.

Spillet ble et pek-og-klikk-eventyr som tok utgangspunkt i filmen, men introduserte en ny hovedperson, Ray McCoy.

Som Deckard er han replikantjeger, tilknyttet samme politistasjon som Harrison Ford er i Ridley Scotts film, og han benytter både Voigt-Kampff-tester og Esper-teknologi, samtidig som han reiser rundt i en spinner.

Likevel, spillet lykkes i å fortelle sin helt egen historie parallelt med hendelsene i filmen, hvor det å krysse spor med velkjente rollefigurer (mange av skuespillerne returnerte til rollene sine) og steder bare var én del av pakka.

Mens alt fra det visuelle særpreget til lyddesignet var ivaretatt, klarte spillet å dikte videre på og utdype «Blade Runner»-universet – samtidig som det reflekterte elementer i Dicks bok i måten kunstige dyr blir statussymboler, eller hvordan hele politistasjonen plutselig vender seg mot McCoy etter falske beskyldninger.

Spillet kan bare kjøpes brukt nå om dagen (og er vrient å kjøre på moderne datamaskiner), men det finnes flere gjennomspillinger på YouTube for dem som måtte være nysgjerrige:

Kotaku intervjuet forøvrig folkene bak begge spillene i en særdeles lesbar sak i juli.

Og nå finnes det en oppfølger

Det var egentlig meningen at Ridley Scott skulle regissere «Blade Runner 2049» selv, men han overlot i stedet jobben til den kritikerroste kanadieren Denis Villeneuve og nøyde seg med en produsentrolle.

Som, skal vi tro anmeldelsene, var et særdeles smart valg.

Filmen foregår 30 år etter originalen, og parer Harrison Ford med Ryan Gosling. Utifra trailerne utforsker deler av filmen den øde postapokalyptiske ørkenen Dicks opprinnelige roman også tråkket innom – ingen grønne åser og enger her, altså.

Et viktig spørsmål for alle trofaste «Blade Runner»-fans vil selvsagt være hvordan oppfølgeren stiller seg til spørsmålet om Deckard er replikant eller menneske. Ridley Scott har etter hvert svart ganske definitivt på det spørsmålet, men hva Villeneuve velger å gjøre med den informasjonen vet vi ennå ikke.

Oppfølgeren har tre prequel-kortfilmer

Sist men ikke minst:

Der man antagelig ikke kan regne bøkene og spillene som «offisielle» deler av fortellingen, kompenserer oppfølgeren med å slippe en rekke nye «Blade Runner»-fortellinger i oppkjøringen mot filmens premiere.

Regissør Denis Villeneuve har nemlig overlatt spakene til et par kolleger for å fortelle korte historier om årene som har passert mellom 2019 og 2049.

«Black Out 2022» er en anime av «Cowboy Bebop»-regissør Shinichiro Watanabe.

Den forteller om folkeopprøret mot replikanter i kjølvannet av den første filmen – og en elektromagnetisk puls som forårsaker et katastrofalt strømbrudd i hele Los Angeles.

«2036: Nexus Dawn» er regissert av Ridley Scotts sønn Luke Scott, og forteller om et vendepunkt i utviklingen av replikanter, samtidig som den introduserer replikantskaperen Niander Wallace (Jared Leto).

«2048: Nowhere to Run» er også regissert av Luke Scott, og viser en ettersøkt mann spilt av Dave Bautista komme i klammeri med noen kjipe folk på et marked.

Har du unngått alle intervjuer om filmen?

Se dette intervjuet med Harrison Ford og Ryan Gosling likevel.