Denis Villeneuves oppfølger til «Blade Runner» har fått heftige anmeldelser stort sett over hele fjøla (noe som er lett å skjønne for alle som har sett filmen), men kan ikke juble like høyt over besøkstallene etter sin første helg på kino.

Der filmen på forhånd var anslått til å spille inn rundt 100 millioner dollar globalt i premierehelgen, endte de på mer beskjedne 81.5 millioner dollar.

Ikke krisetall, men lavt for en film med et produksjonsbudsjett på 150 millioner dollar og en markedsføringskampanje som inkluderte tre kortfilmer (inkludert en animasjonsfilm) og å gjenskape én av kulissene fra filmen i levende live med skuespillere under årets Comic-Con:

Nå melder The Hollywood Reporter at filmen er gjennom nåløyet i Kina, hvor den vil ha premiere 10. november, dagen før den nasjonale anti-Valentinsdagen for single kinesere.

Dermed ser det nok en gang ut til at Hollywood setter sin lit til at verdens nest største kinomarked skal redde dem når ting går trått på hjemmebane.

Her i Norge landet forøvrig «Blade Runner 2049» på en solid andreplass på kinolistene med 38.402 besøkende. Det var rundt 3000 færre enn «Askeladden – I Dovregubbens hall» i sin andre uke på topp.

For dem som lurer på årsakene til at en så universelt hyllet film ikke stormer til topps på listene har Forbes en god gjennomgang av mulige årsaker, som blant annet inkluderer voksenfilm-konkurranse fra «It», at filmen var for lang og at trailerne var for hemmelighetsfulle.

Og, kanskje viktigst, at man satset 150 millioner dollar på en oppfølger til en film som bare tok inn 30 millioner dollar i 1982.

Som Forbes-skribent Scott Mendelson skriver:

«Yes, social media-friendly nostalgia works when folks can stay home and watch more Gilmore Girls or X-Files, but when feeding said nostalgia involves leaving the house, especially without the kids, it’s a trickier game.»

Enkelte der ute har kanskje noen spørsmål knyttet til «Game of Thrones» og rollefiguren Tormund Giantsbane, spilt av et internasjonalt anerkjent rødt skjegg som har festet seg til nordmannen Kristofer Hivju for slik å lettere kunne bevege seg rundt i verden.

Nå ser Buzzfeed ut til å ha kastet lys over noen uavklarte omstendigheter som har gnaget på sjelen til mang en Tormund-fan, i den grad at nevnte sjel ble som en uthulet loff.

Altså en sjel redusert til en inntørket skorpehylse.

Sånn kan man ikke ha det.

Med mindre man vil unngå mulige spoilere, da.

FORFERDELIGE ELLER FANTASTISKE NYHETER FØLGER UNDER

Du er fortsatt med? Topp! Så, la oss bare ta det veldig kjapt:

BuzzFeed viderebringer rett og slett et Instagram-bilde fra Belfast, byen hvor mye av serien spilles inn.

Her har rollebesetningen samlet seg for gjennomlesing av manusene til åttende sesong, og skulle du sett:

Kristofer Hivju, sist sett i ivrig passiar med «Breaking Bad»-skaper Vince Gilligan under Nordiske Seriedager, har blitt snikfotografert (ikke bildet over her altså) sammen med «Game of Thrones»-kollega Ben Crompton (som ikke er han andre på bildet).

Tre teorier:

1. Hivju er i byen for manusgjennomlesing fordi Tormund fortsatt er med i full vigør og på ett eller annet tidspunkt vil lage enorme monsterbabyer med Brienne.
2. Hivju er i byen for å spille inn en jævlig dødsscene til åpningen av siste sesong. Nasjonen flagger på halv stang.
3. Hivju er på lure-visitt fordi HBO kødder med fansen. Vi får aldri svar på hvordan det gikk med Tormund fordi årets sesongavslutning var «Game of Thrones»-skapernes forsøk på å kopiere «Pine Barrens»-episoden fra «The Sopranos».

Det statlige filmfondet tilgodeses med 505,3 millioner kroner i statsbudsjettet for 2018. Fondet er i år på 494,6 millioner, og øker ikke mer enn budsjettet ellers.

Dermed vil mengden film, tv-drama, dokumentarer og spill som lages i Norge med statlig støtte ligge omtrent på samme nivå som i år. Det mener bransjen er for dårlig, ikke minst siden det var en reell nedgang i filmfondet i fjor. Og siden tv, film og spill er blant kulturnæringene som har størst innslag av privat finansiering ved siden av den offentlige.

– Tre voksende bransjer med sterk øking i privat penger skal kjempe om de samme midlene. Statsbudsjettet bremser veksten til dem som har gjennomført den endringen kulturministeren ønsker seg: Større grad av private penger, sier leder Torbjørn Urfjell, leder i Virke Produsentforeningen, til Filter Film og TV.

Han mener dette i praksis vil bety færre kommersielle, norske filmer som «Bølgen», «Kongens nei» og «Askeladden».

«Mer framtidsrettet»

Kulturminister Linda Helleland (H) skriver i en epost til Filter Film og TV at departementet har «fokus ut over nivået på den offentlige filmstøtte».

«Vi jobber aktivt med hvordan et medfinansieringsansvar kan gjennomføres. Vi har blant annet bestilt en utredning om pengestrømmene i verdikjedene», skriver hun.

Helleland viser til at sammen utgjør forskjellige filmformål over 800 millioner kroner. Da er blant annet driftsutgifter, regionale filmformål og utgifter til internasjonale film- og medieavtaler regnet med. 

«Dette er ledd i vår nye filmpolitikk som vi la fram i 2015. Den viktigste satsingen framover er å bidra til en bærekraftig filmbransje. NFI har fått større fullmakter, inkludert ansvaret for fordeling av fondsmidlene på ulike ordninger på filmfeltet. Tilskuddsordningene er gjort mer framtidsrettet, samtidig som det er lagt opp til et enklere og mer fleksibelt regelverk», skriver kulturministeren.

Ikke penger til storfilmfond

På et totalt forslaget til kulturbudsjett på vel 13,9 milliarder kroner, 300 millioner kroner mer enn saldert budsjett for 2017, er det heller ikke satt av penger til et nytt, nordisk storfilmfond, som Helleland tidligere har flagget at hun ønsker seg.

«Dette er et forslag vi ser positivt på, og som det vil være aktuelt å se nærmere på som en del av en større filmpolitisk diskusjon i møtet i Nordisk ministerråd i november», skriver hun.

Også insentivordningen blir liggende omtrent på nivå med fjoråret. 57 millioner skal neste år brukes på utenlandske filmproduksjoner som ønsker å gjøre opptak i Norge.

Ifølge Helleland viser en evaluering av produksjonene som fikk tilskudd under ordningen i 2016 hadde et forbruk på 198 millioner kroner i Norge, sysselsatte 142 årsverk, og la igjen 33 mill. kroner i skatteinntekter.

Klart mest av dette står storproduksjonen «Snømannen» for. Den har som kjent norgespremiere denne helga, og har blitt slaktet av de fleste kritikerne – både i Norge og utlandet.

På spørsmål om Helleland frykter at kritikerslakten går ut over besøket på filmen, og dermed reduserer PR-effekten av bilder fra Oslo, Tinnsjøen, Bergen og Atlanterhavsveien, og om kritikerslakten legger en demper på lysten til å støtte nye, internasjonale produksjoner i Norge, svarer hun at «poenget med ordningen er positive ringvirkninger for norsk filmbransje og lokalt næringsliv» og «god Norges-reklame er en bieffekt av filminsentivordningen».

– I den parallelle verdenen Maretropolis har teamet trøbbel med å samarbeide, og Spike har sett en TV-serie med.. hva er det igjen? Katter?

Joda. Spør du Elling Borgersrud (42), rapveteran fra Gatas Parlament, hva favorittøyeblikket hans fra animasjonsserien «My Little Pony: Friendship is Magic» er, tar det en liten stund og litt grubling før du får svaret.

Men når det først kommer, er det en smule innfløkt, boblende entusiastisk og med to streker under.

– Og i den TV-serien som Spike har sett, der er vennskap rein magi! Så da bruker de det til å bekjempe slemmingen. Parallelle fiksjonsverdener inne i parallelle fiksjonsverdener inne i en fiksjonsverden! For åtte år gamle jenter! Slå den!

TV-serien som rommer alle disse parallelle dimensjonene finner i utgangspunktet sted i ponniverdenen Equestria, hvor seks snakkende ponnivenner med navn som Rainbow Dash, Pinkie Pie og Twilight Sparkle sammen kjemper mot assorterte mørke krefter som truer hjembyen Ponyville og omegn.

Etter sju sesonger med særdeles pastellfargede eventyr har de firbeinte frendene blitt et fenomen både på og av nettet, noe som krones med en egen kinofilm som har premiere denne helgen.

Stemmeskuespillerne i filmen inkluderer kjentfolk som Emily Blunt, Zoe Saldana, Felicia Day, Weird Al Yankovic og Liev Schreiber, og Sia har attpåtil laget en egen låt for anledningen.

Mye av ponnienes suksess tilskrives serieskaper Lauren Faust, som med «Friendship is Magic» ønsket å modernisere My Little Pony og skape en kvalitetsserie for de unge jentene som også utgjorde målgruppen for «The Powerpuff Girls».

Imidlertid traff de sukkersøte ponniene også en helt annen, og mer uventet, målgruppe:

Voksne menn.

Og en av dem er altså Borgersrud.

– Har vennskap som mål og middel

– I barndommen og ungdommen vår var barne-tv ofte venstrehåndsarbeid. Ser man for eksempel på Care Bears eller originale My Little Pony ble det ikke egentlig tatt på alvor, sier Borgersrud.

Med «Friendship is Magic» mener han imidlertid at jobben er gjort skikkelig.

– De bruker alt vi litt barnslige liker fra fantasy og superheltgreier – tidsreiser, parallelle universer, gamle profetier som viser seg å handle om hovedpersonen – og lager et gigantisk velkonstruert univers.

Han bedyrer at dette universet nødvendigvis ikke inkluderer voksnere tematikk som sex og kjærlighet.

– Det er også mindre «vær deg selv», men serien har vennskap som mål og middel for å løse alle viktige problemer.

Nettopp det at alle ponniheltene er jenter er noe Borgersrud også har veldig sansen for.

– Det gjør at serien på ett nivå ikke har kjønn. De er individer alle sammen. Kjønnsroller eksisterer bare såvidt. På en måte er det serien vi hadde fortjent da vi var små, ikke sant?

Får venner via serien

Seriens mannlige fans kaller seg gjerne bronies – en miks av «bro» og «pony».

For et kjapt tverrsnitt av noen bronies kan man ta en titt på traileren til «Bronies: The Extremely Unexpected Adult Fans of My Little Pony», som forøvrig også ligger ute i sin helhet gratis hos VG:

De dekorerer rommene sine med ponnier, noen av dem bestiller gjerne barnemenyen på McDonalds om det følger med en liten plastponni på kjøpet, og de diskuterer serien i endeløse tråder på nettet.

De har også egne treff hvor de møtes, og er en av de mest kjente subkulturene som har vokst ut av nettet.

Og selv om navnet tilsier at dette er gutter, er det også flust med jenter som har kommet til, noen ganger omtalt som pegasisters.

– Men jeg bruker brony om både jenter og gutter, sier Helene Skaiaa (20), som har vært brony i seks og et halvt år.

Hun oppdaget serien på steder som Facebook, YouTube og det kreative forumet DeviantART hvor folk la ut tegninger, videoer og egenkomponerte sanger om serien. Nå er hun blant annet blitt medlem av en norsk brony-gruppe på Facebook, som har over 400 medlemmer.

– My Little Pony betyr faktisk en del for meg, sier hun.

– Det er ikke livet mitt, jeg har et liv utenfor, men samtidig er det en del av livet mitt. Det er på grunn av serien at jeg har fått så mange venner som jeg har nå. Jeg er heldig som bor nærme en del bronier. Det startet med at jeg bare møtte dem på arrangementer, som for eksempel da det var sesongpremiere eller sesongavslutning, men nå har de blitt bestevennene mine. Vi prøver å henge sammen så ofte vi har mulighet til det, ser på filmer, drar og bader, reiser og drar på byen sammen.

Omfavner sine voksne fans

Da brony-fenomenet først fikk fart på seg tilbake i 2011 var ingen mer overrasket enn serieskaper Faust.

– Jeg bare gikk ut ifra at ingen voksen mann uten en liten datter ville gi dette en sjans. Det faktum at de gjorde det, og at de var åpensinnede og sikre nok på sin egen maskulinitet til å omfavne serien og elske den, og å gå på nett for å prate om hvor mye de elsker den – jeg er ganske stolt, sa hun til Wired den gangen.

I årene som har gått siden den gang har serien omfavnet den todelte fanbasen sin ved å benytte referanser som gjerne går over hodet på den opprinnelige målgruppa.

Ta dette klippet fra filmen, hvor Sia (hun har en rolle i filmen, hun også) har «Pulp Fiction»-ponnier som livvakter:

Serien har også anerkjent broniene ved å for eksempel skrive inn den fanskapte rollefiguren Derpy Hooves (en skjeløyd ponni) som postbud i serien.

Eller mer direkte, som i denne lett omskrevne reklamen basert på Katy Perrys «California Gurls».

Borgersrud, som er fan av store universer som Star Wars og Marvel, mener ponniverdenen Equestria har en lignende appell og rommer uante dybder.

– Og så er det kanskje litt for min del en måte å se tv og dukke ned i et univers sammen med unga på like fot.

Ponnikunnskap kommer også godt med når han jobber med barn og unge i det daglige. Serien har tross alt truffet målgruppa også, ifølge Borgersrud spesielt dem som er mellom sju og ni.

– Det er sånn jeg blir kjent med unger! Jeg sier «hvem er din favorittponni?» Og så er vi i gang.

– Så hvem er din favorittponni?

– De fleste svarer enten Pinkie Pie eller Rainbow Dash. Jeg liker Pinkie Pie. Men hvis jeg skal pynte meg til premieren, så tror jeg det blir som Rainbow Dash. Jeg har lest tegneserien som kom før filmen, forøvrig. Ut ifra den, så tror jeg kanskje vi kan vente oss at den blir litt skummel.

Syr egne kostymer

Skaiaa er også spent på filmen, som hun skal reise til Fredrikstad for å se med et 20-tall bronies fra Oslo, Akershus og Østfold.

Samtidig som brony-kulturen er blitt en måte for Skaiaa og andre å finne likesinnede, er det også en særdeles kreativ kultur.

For hennes del innebærer det at hun lager både tegninger og kostymer basert på ponniene.

– Jeg har alltid vært glad i å tegne, og jeg synes det er gøy å jobbe med hendene, sier hun.

– Det er mye tid, penger og arbeid som går inn i et kostyme. Når jeg er ferdig med et spør jeg en fotograf om det er mulighet å ta noen bilder. Og når bildene er redigert legger jeg dem ut på sosiale medier. Jeg får veldig mange positive tilbakemeldinger både på tegningene og kostymene mine. Jeg lager dem ikke på grunn av komplimentene, men må innrømme det er gøy å få det.

Selv om Borgersrud følger en norsk brony-side på Facebook har han ikke kastet seg ut i dypenden av brony-kulturen slik Skaiaa har.

Han er heller ikke blant dem som henger på det notoriske nettforumet 4chan (hvor brony-kulturen startet) eller på Ponychan (opprettet da 4chan ble lei av å bli oversvømt av brony-memer).

– Og jeg har ikke gått på treff, for å si det sånn.

– Men har du noen My Little Pony-effekter?

– Jajaja. Jeg har masse. Men så har jeg også barn. Og jeg har malt et par Power Ponies på soveromsveggen til ungene. For småjenter er det jo My Little Pony-stæsj i alle klesbutikkene. Underbukser, sokker, t-skjorter, gensere og bukser. Dessverre er dette noe vanskeligere tilgjengelig for voksne, litt overvektige menn.

Uten at det er noe stort problem – broniene tar gjerne saken i egne hender.

– Det kuleste jeg har sett var ei dame i hjemmelaga Rainbow Dash-jakke og lue. Jeg hadde med meg ungene, og så ble vi stående og skravle My Little Pony på Jernbanetorget en halvtimes tid. Jo, og Skeiv Ungdom laga ei t-skjorte som var tydelig Rainbow Dash-inspirert med «ikke alle passer i samme bås». Den passer for voksne menn!

Den amerikanske filmatiseringen av 22. juli-terroren, finansiert av Netflix og regissert av Paul Greengrass, mannen bak Jason Bourne-filmene, får insentivstøtte av den norske staten.

«Norway», som er filmens tittel, skal spilles inn i Norge og får refundert inntil 17,1 millioner kroner av det som brukes i landet under innspillingen.

Insentivordningen er ment å bidra til flere internasjonale filminnspillinger i Norge for å fremme norsk kultur, historie og natur. Den er blant annet fremkjempet av turistbransjen, fordi slike innspillinger er antatt god norgesreklame.

«Hver for seg, og til sammen, vil disse filmene bidra til å vise norsk natur og kultur gjennom spektakulære innspillingssteder og temaer som omhandler norsk virkelighet», sier Stine Helgeland, avdelingsdirektør for Kommunikasjon, innsikt og internasjonale forhold i Norsk filminstitutt, ifølge pressemeldinga om tildelingen.

Annonserer snart skuespillere

Det er fortsatt ikke klart når eller hvor i Norge «Norway» skal spilles inn, eller hvem som skal spille i den, men en annonsering er snarlig ventet.

Greengrass er en filmskaper med erfaring i å dramatisere dramatiske  hendelser fra virkeligheten. Tidligere har han taklet såvel borgerkrigen i Nord-Irland («Omagh») som 11. september-terroren («United 93») og kapringssituasjoner i Somalia («Captain Phillips»).

En norsk film om hendelsene på Utøya har i høst vært under innspilling i Erik Poppes regi på Frognøya i Tyrifjorden. Det er også under planlegging en NRK-serie om 22. juli.

Også støtte til «M:I 6»

Også «Mission: Impossible 6» får refundert utgifter når de kommer til Rogaland for å skyte actionscener med Tom Cruise på Preikestolen i november (inntil 6,3 millioner).

Restpotten på 950 000 går til en overnaturlig tenåriungsserie den erfarne britiske tv-regissøren Farren Blackburn lager for Netflix, med arbeidstittelen «The Innocents».

Ifølge Norsk Filminstitutt er det «lagt vekt på produksjonenes internasjonale potensial- og størrelse, i hvilken grad prosjektet vil bidra til en reell økning i produksjonsaktiviteten i Norge og hvorvidt den norske budsjettandelen vil styrke den norske filmbransjen ved å skape vekst, økt erfaring og kunnskap».

I fjor var det «Snømannen» som mottok mesteparten av insentiv-midlene, som til neste år totalt blir på 57 millioner.

Jo Nesbø-adaptasjonen hadde premiere i USA i helga, og hva gjorde publikum?

Gjennomskuet publikum de surmagede filmkritikerne? Ignorerte publikum titler som THE SNOWMAN IS A JUMBLED NONSENSICAL MESS og THE SNOWMAN IS EVEN WORSE THAN YOU’VE HEARD?

Trommet de sammen familie og venner for å oppleve to timers bloddryppende morderjakt og anonyme allværsjakker i gråhvitt, norsk vinterlandskap?

Nei, de gjorde nok ikke det.

«Snømannen» endte med visninger i beskjedne 1800 saler og når ikke høyere enn en 8. plass på lista over USAs mest sette kinofilmer i helga, skriver Box Office Mojo.

En inntjening på 3,4 millioner dollar svarer neppe til Universals forventninger, og muligheten for en James Bond-liknende filmserie basert på Harry Hole-romanene må vel sies å henge i en stadig tynnere tråd.

Heller ikke oppløftende: Cinemascore, som måler publikums respons på filmer ved å stille spørsmål ved utgangen, rater «Snømannen» til en D – nest verst på skalaen.

Her i Norge er nysgjerrigheten på å se Oslo, Bergen, Rjukan og Atlanterhavsveien gjennom Hollywoods briller fortsatt stor nok til at «Snømannen» fortsatt er den mest sette filmen, to uker etter premieren. Men besøkstallet på 84743 premierehelga falt til 26793 denne helga.

For tre uker siden startet innspillingen av oppfølgeren til kassasuksessen og Amanda-vinneren «Bølgen» fra 2015 (som vi sikkert spoiler litt med denne saken).

I «Skjelvet» tar produksjonsselskapet Fantefilm nok en gang tak i et plausibelt geologisk skrekkscenario: Et kraftig jordskjelv i Oslo-feltet; innsynkingen i jordskorpen som omfatter alt mellom Brumunddal i nord og Langesund i sør (altså ganske mye, og ikke minst ganske mange).

Også rollefigurene er de samme: Geologen Kristian (Kristoffer Joner), hans kone Idun (Ane Dahl Torp) og deres sønn, spilt av Jonas Oftebro.

– Men mer enn en oppfølger liker jeg å tenke på filmen som en «sesong 2». Nå starter en ny fortelling med mennesker man bryr seg om, og et dypdykk i hvordan det de har opplevd har påvirket dem, sier produsent Martin Sundland til Filter Film og TV.

Strever med minner om monsterbølge

Premisset er at hendelsene i forrige film, der familien med nød og neppe overlevde et fjell-ras og en monsterbølge i den trange Geirangerfjorden, har satt sine spor i rollefigurene.

– Det var et spennende utgangspunkt å gripe fatt i: Hva har en så stor katastrofe gjort med Idun og Kristian – kanskje særlig sistnevnte, som var så tett på det, og nok føler at han burde slått alarm tidligere og reddet flere mennesker? I starten av «Skjelvet» møter vi dermed noen mennesker som ikke har det så lett, og som har gått litt forskjellige veier, røper produsenten.

– Kristian er fortsatt i Geiranger og strever voldsomt med det som skjedde for tre år siden. Idun har forsøkt å komme seg videre, og tatt med seg barna til Oslo. Vi følte vi ga dybde til karakterene ved å gå i den retningen, sier Sundland.

I helga møtte sentrumstrafikanter i Oslo veisperringer flere steder idet crewet gjorde opptak på veier og i tunneler. I dag filmes det scener på Oslo Plaza, og om halvannen uke går turen til Praha. Her skal det jobbes helt til midten av desember med effekt-tunge scener som krever egnede studiofasiliteter.

Strekker seg

Ikke minst Joner snakket mye om de fysiske utfordringene «Bølgen» bød på, sånn som å måtte bedrive rolletolkning uten oksygentilgang (eller undervannsscener, som det også kalles). Også denne gangen får de erfarne skuespillerne kjørt seg.

– Vi har hvertfall to som blir utsatt for nokså heftige prøvelser, men det kan hende det er litt andre prøvelser enn de måtte gjennom i «Bølgen». Jeg vil si at skuespillernes strekker seg til det ytterste av hva som er mulig, på samme måte som vi gjør det med teknikk og visuelle effekter, for å lage såpass stort filmeventyr som dette, sier Sundland, som kaller filmen «en av de mest spektakulære produksjonene i norsk filmhistorie» i et presseskriv som ble sendt ut i dag.

Foranledningen for det er ikke bare at innspillingen er i ferd med på wrappe i Norge – men at dagens dato har en spesiell betydning for filmen. Det var nemlig den 23. oktober i 1903 at Oslo sist ble rammet av et jordskjelv med slik styrke som skjelvet i «Skjelvet». 

Det målte trolig 5,4 på Richters skala, og førte flere steder til tilløp til panikk og betydelige skader på bygninger. Maleren Edvard Munch beskrev det i et brev til sin tante noen dager etter:

– Det er svært interessant historie, som jeg selv ikke kjente til før jeg leste om den for noen år siden, enda jeg har bodd hele livet i Oslo. Folk trodde dommedag var kommet. Og sjansen for at det kan skje igjen er tilstede. Det er et ganske skremmende tankespill, sier Martin Sundland.

«En scene» er Filter Film og TVs serie hvor kinoaktuelle norske regissører forteller historien bak en enkeltscene i filmen sin.

Episode 12

Å regissere fengselsthrilleren «Gjengangere» medførte både tallerkenknusing og håndtering av hundrekilos muskelgutter for regissør Leon Bashir. Heldigvis lo tiendeklassingene til slutt.

Episode 11

I «Elias og Storegaps hemmelighet» har regissør Simen Alsvik og teamet hans jobbet med å komme bort fra den harde og sterile stilen som kjennetegner mye 3D-animajson, spesielt i barne-tv. Her forteller han om dette arbeidet, og demonsterer hvordan en relativt statisk dialogscene likevel kan gjøres levende.

Episode 10

«Natta pappa henta oss» er regissør Steffan Strandbergs minner om barndommen med en alkoholisert mor, fortalt gjennom en miks av animasjon og levende bilder. Her tar Strandberg oss gjennom åpningsscenen, hvor både formgrep og tematikk introduseres enkelt og effektivt.

Episode 9

«Askeladden – I Dovregubbens hall» er regissør Mikkel Brænne Sandemoses storslåtte og effekttunge tolkning av en av norske folkeeventyrs mest kjente og kjære skikkelser. Her viser han oss hvordan han gradvis bygger opp en rolig og følelsesladet scene til å bli en actionfylt spurt gjennom skogen.

Episode 8

Med «Prebz og Dennis: The Movie» ønsket regissør Kaspar Synnevåg å forflytte Norges mest populære YouTube-univers over fra nettbrettet og opp på kinolerretet. Her viser han en liten snutt som demonstrerer hvordan filmen stadig hopper mellom ideer for å holde på oppmerksomheten til kjernepublikummet.

Episode 7

«Demon Box» er nok en innovativ lavbudsjettsak fra regissør Patrik Syversen. I dette klippet tar han oss gjennom filmens åpningsminutt, hvor han forsøker å etablere et litt tilforlatelig formspråk sammen med to litt ufine hovedpersoner.

Episode 6

I «Fra Balkongen» er regissør Ole Giæver tilbake med flere betraktninger fra sitt eget liv. Filmen dykker inn i Giævers fantasi, og på ett tidspunkt ser han for seg hvem datteren hans kanskje vil bli som voksen. Hvordan det var å caste sin egen datter – og hvordan kunst i blant kommer av tilfeldigheter – forklarer han i dette klippet.

Episode 5

«Drib» av regissør Kristoffer Borgli tar (muligens) utgangspunkt i hovedrolleinnehaver Amir Amadeus Asgharnejads sanne (?) historie den gangen et ikke navngitt energidrikkselskap skulle bygge en reklamekampanje rundt ham. Når duoen skal forklare en scene fra filmen ender det imidlertid med en (kanskje ikke helt ekte) krangel for åpent kamera.

Episode 4

«Fluefangeren» med regissør Izer Aliu vant Amanda i 2017 for beste regi. Her forteller Aliu om hvordan det var å jobbe med unge amatørskuespillere (og slekta) i Makedonia, og hvor mye kjeft han fikk da ungene ramponerte kontoret til en av lærerne på skolen hvor de filmet.

Episode 3

«De Umoralske» med regissør Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen er en av de senere årenes mer rufsete norske filmer. Her forteller Jacobsen om hvordan en vekterstreik ikke klarte å sette en stopper for filmens dansescene som «ikke er fra det ville vesten, men fra beste vest i Oslo».

Episode 2

«Permafrost» med regissør John Sullivan utforsker ensomme mennesker, vonde barndomsminner og alkoholisme i Nord-Norge. Her forteller Sullivan om hvordan improvisasjon og et slitent hus (hvor det visstnok skulle spøke) bidrar til å skape en ekthet i kommunikasjonen mellom rollefigurene.

Episode 1

«Blind» med regissør Eskil Vogt forteller historien om en blind forfatter og hennes indre bilder. Her forteller Vogt om hvordan det å kjenne Harald Eia og iherdig leting etter den riktige leiligheten hevet en scene hvor en av rollefigurene snik-ser på tv-en til dama i naboleiligheten.

– Jeg tror ikke tyske offiserer samler på reproduksjoner, Roger.

Det er en tidlig scene i Morten Tyldums thriller «Hodejegerne».

Vi befinner oss på et pent, om enn litt personlighetsløst, kjøkken i en velstående del av byen.

Her har Diana (Synnøve Macody Lund) nettopp har uttrykt sin skepsis overfor ektemannen Roger (Aksel Hennie) i en diskusjon om et stykke dyrebar kunst han planlegger å stjele.

Scenen er temmelig hverdagslig, på ingen måte spektakulær.

Og likevel et moderne vidunder.

Rett utenfor kameraets synsfelt finner man nemlig en skokk usynlige hender og hoder som har gjort scenen mulig:

• Som cateringfolkene, de som har servert både kjøttgryte og et sunt alternativ og et vegetaralternativ hver dag.
• Eller fotofolket, de som holdt fokus selv da den ene skuespilleren ikke sto helt der hun skulle.
• Og hva med scenografen som dekorerte hvert lille sett for å passe akkurat til rollefigurenes personlighet eller stemningen man ville ha frem?
• For ikke å snakke om regissøren, som har grublet i måneder og år over hvordan alt skal henge sammen.

Et gedigent produksjonsapparat har i det hele tatt destillert enorme mengder arbeidstimer, kompetanse og kreativitet ned til et kompakt og finslipt maskineri hvor hver lille bevegelige del, hvert klipp, hver lyd, jobber på lag som helhet for å dra seeren inn i fortellingen, for å oppheve veggen mellom fantasi og virkelighet i et par timer.

Hvorpå elektromontør Tom-Erik Foldnes fra Fjell i Hordaland likevel ser seg nødt til å bryte inn på dempet strilemål med følgende tørre bemerkning om kjøkkenbenken man skimter i bakgrunnen:

«Roger og Diana jobber hele dagen men har likevel tid til å lage såpass mye mat at de har fire flasker med matolje stående fremme?»

Fulgt av en knyttneve-lydeffekt og nok et poeng i telleverket øverst i høyre billedkant av YouTube-videoen.

15 slag hittil. Den skal komme 34 slag til før elektromontøren har jobbet seg frem til slutten.

Foldnes og YouTube-kanalen hans, Filmkveld, er et av de ferskeste tilskuddene i en temmelig smal – men høyst populær – sjanger:

Partering av filmer.

Eller humoristiske dekonstruksjoner, om du vil.

Det er ikke en ny øvelse, og den finnes i alle former, inkludert i den tørrvittige kompisen din som sitter ved siden av deg i kinosetet.

Likevel, med nettet later den til å ha vokst både i popularitet og deltakelse:

• Her finnes YouTube-videoer som påpeker alt en film gjør galt flere millioner treff.
• Det har dukket opp hele podcaster dedikert til å stusse over hvordan dårlige filmer blir laget.
• Og å lese recaps er aldri så gøy som når de dissekerer filmer og serier vi egentlig ikke burde se.
• Enkelte har til og med å bygget hele karrierer på tulle med øyeblikkene hvor filmskapere kommer til kort, og reiser rundt med liveshow eller drar inn gode annonsekroner på videoene sine.

Hva er det egentlig som er så morsomt med å peke nese til kinolerretet?

Hvorfor gjør vi det? Og er det i det hele tatt riktig å plukke fra hverandre noe talløse mennesker har brukt år og dag på å sette sammen?

«Pregnancy doctor-en kler av kvinnen»

– Det å bruke satire og ironi på kulturelle underholdningsprodukter er en del av kunstverdenen og ikke noe nytt i seg selv, sier Kai Hanno Schwind.

Han er førsteamanuensis ved Westerdals ACT Oslo, med humor i filmer og tv-serier som sitt spesialfelt.

– Allerede i opplysningstiden på 17- og 1800-tallet satiriserte man ting som ble ansett for å være høyverdig kunst, folk innså tidlig at man kunne angripe etablerte hierarkier på den måten. Men det er interessant å se hvordan det fungerer med moderne medier, for der finner man en ny dynamikk.

Ifølge Schwind faller den spydige dissekeringen av filmer og serier inn under en av de basale teoriene i klassisk humorforskning, overlegenhetsteorien.

Den handler rett og slett om å føle skadefryd over andres ulykke, og på den måten stadfeste at man selv er overlegen disse personene.

– Dette går tilbake til Aristoteles og Platon, og brukes for å angripe sosiale hierarkier og autoriteter. Du kan også forklare mobbehumor med dette, sier Schwind.

– Denne typen humor fungerer best jo mer pompøst og pretensiøst det som gjøres narr av er, sier postdoktor i medievitenskap Gry Cecilie Rustad ved Universitetet i Oslo.

– Det er morsomt å latterliggjøre ting man egentlig skal ta seriøst. Og det er lettere å gjøre med filmer enn for eksempel bøker, fordi de er lettere tilgjengelige. Det er flere som har sett «Transformers», så humoren sitter lettere, med mindre man leser opp hver setning som i «My Dad Wrote A Porno».

I så måte var nok opphaussede «Snømannen» et lett bytte her om dagen.

På vei inn til filmens premiere smilte Jakob Oftebro (som har en mindre rolle i filmen) sitt bredeste viljestyrke-smil i en plettfri rolletolkning av «mann som synes det er stas å stå på rød løper», selv med journalist etter journalist som alle spurte og gravde om de dårlige anmeldelsene.

Det var mange av dem, nemlig, men det var spesielt én som gikk sin seiersgang på nett:

Bjørn Gabrielsens anmeldelse i Dagens Næringsliv, en ironisk hyllest til «verdens beste film».

Selv før noen hadde rukket å se filmen omfavnet leserne Gabrielsens salte radbrekking, en tørt oppramsende liste over merkverdige handlingsdetaljer som at «pregnancy doctor-en kler av kvinnen, så den rike mannen kan se hennes bryst».

«En mann forkler seg som håndverker, går inn i Harry Holes leilighet og peller på sovetablettene hans.

Hvorfor? Hvem vet! Dette er en film om gåter og mysterier!

Den falske håndverkeren blir senere observert av den faktiske håndverkeren. «Hey!» roper den faktiske håndverkeren etter ham. Ingenting skjer etterpå. Håndverkeren vet noe du og jeg ikke vet.»

Det var rett og slett noe nær en recap, et detaljert handlingsreferat ubekymret for spoilere lik det også utenlandske anmeldere valgte å gjøre med årets andre kjempekalkun, regissør Colin Trevorrows hjertebarn «The Book of Henry».

– Det var spektakulært skrevet, sier filmkritiker Brita Møystad Engseth om Gabrielsen-anmeldelsen.

– Det er kjempelett å mose en film du ikke liker, men når man i tillegg er en så strålende skribent som Gabrielsen blir teksten i seg selv underholdende.

– Finnes det et manus?

Møystad Engseth går ikke av veien for en god slakt selv.

Som filmkritiker har hun dyrket ideen om at anmeldelser skal kunne stå på egne ben som tekster, at man skal kunne plukke dem opp ti år senere og kose seg med dem, selv om filmen de omhandler for lengst er glemt.

Inspirasjon hentet hun blant annet fra de smått legendariske husmor-anmeldelsene i filmbladet Premiere skrevet av Libby Gelman-Waxner, det satiriske alteregoet til manusforfatter Paul Rudnick.

– Hun inkorporerte sitt eget liv i hvordan hun så film og gikk på kino med sin tragically single girlfriend Tracy, sier Møystad Engseth.

– Hun skrev på en måte som var veldig personlig, og kunne sitte og rope «hvordan kan de behandle Tom Cruise på denne måten?» Og da hun kom hjem hadde ikke ektemannen blitt til Val Kilmer. Henne leste jeg på slutten av 80-tallet og visste at den formen, den skjønner jeg. Jeg visste at jeg ikke hadde lyst til å være handlingsreferent, en som til slutt bare kastet en terning som ikke ga mening.

Da hun selv begynte å skrive anmeldelser for Dagsavisen kunne hun for eksempel ende opp med å anmelde den første «Star Wars»-prequelen, den med alle handelsblokadene, i form av et referat fra et politisk møte.

– Den handlet jo mest om forsyninger og om hvem som skulle eie hva.

Hun tok med seg den holdningen også da hun begynte med recaps, blant annet i sine særdeles godt leste, ekstremt lange og veldig detaljpirkete frontalangrep på NRKs storsatsing «Mammon» og hovedrolleinnehaver Jon Øigarden her på Filter Film og TV.

Et lite utdrag:

Jons svigerinne venter i bilen og lurer på hva som skjedde.

– Bare noe tull, svarer Jon.

Så sant som det er sagt.

– Men hva slags tull? vil svigerinnen vite. – Du vet at jeg ikke leser de delene av manus hvor jeg ikke selv har replikker.

– Manus? spør Jon forbløffet. – Finnes det et manus?

– Ja, se her, svarer Svigerinnen og drar frem to post-it-lapper.

– Håndskriften er litt vanskelig å lese, men nå tror jeg du skal si noe og jeg skal svare noe sånt som «da gikk Anders på»…

– Anders? Hvem er Anders? spør Jon forvirret.

– Anders T. Andersen! glefser svigerinnen irritert. – Han som spilte mannen min, og broren din, i første episode. Følg med da, Jon!

– Å, han, ja, nikker Jon. – Nå er jeg med. Ok. Skal vi fortsette?

Svigerinnen trekker pusten og rister litt løs på skuldrene.

– Jeg er klar.

Jons øyne smalner idet han går inn i «gravende journalist»-rollen igjen.

– Mumlemannen sa jeg må lete 25 år tilbake i tid, sier han så lavt at det er lurt å sette på tekst-tv.

I kjent og spydig stil omtalte hun konsekvent rollefigurene med navnet til skuespillerne slik hun alltid gjør, fordi «det er jo Mel Gibson som er Mel Gibson og Tom Cruise som er Tom Cruise».

Hun hang seg også opp i sånn cirka hver replikk, som hun i tillegg gjerne omskrev litt for å fremheve absurditeten.

– For meg var det ikke tvil om at «Mammon» var skrevet på engelsk først, og så oversatt til norsk. Leste du det på engelsk hørtes det kult ut, som «get the fuck out of my office». Men «dra deg til helvete ut av kontoret mitt», vi sier ikke det, det funker ikke sånn.

«Se, nå liker jeg noe som er teit og dårlig»

Selv om mange leser slike recaper for en god latter handler sjangeren for Møystad Engseth likevel om mer enn bare humor.

– I recapen ligger det nesten en eksistensiell mulighet til å tenke etter: «Hva er det jeg ser og hvorfor?» Man kan vlege å slakte «Mammon» på én side i en vanlig anmeldelse, men når den fremstår så absurd, bisarr, selvhøytlidelig og usammenhegnende, da må vi påpeke hver detalj.

Gry Cecilie Rustad mener på sin side at det også er med på å skape en viss distanse for folk som sliter med å forene ideen om sin egen gode smak med hva de faktisk liker.

– Med en del ting, som «Paradise Hotel» og «Gossip Girl»-recapene, er det en slags ironi inne i bildet. «Se, nå liker jeg noe som er teit og dårlig, men jeg kan gjøre narr av det, så det er greit».

Selv har hun sansen for podcast-serien «How did this get made?», hvor komikerne Paul Scheer, Jason Mantzoukas og June Diane Raphael tar for seg elendige filmer og grubler over hva filmskaperne kan ha tenkt.

Når gjengen for eksempel tar for seg «Spider-Man 3» kan en typisk kommentar være noe a la dette gullkornet fra Mantzoukas:

«Se for deg at du er et barn, du elsker Spider-Man og går for å se «Spider-Man 3» og halve filmen er dedikert til Mary-Jane’s falmende Broadyway-karriere.»

– Det de finner humor i er ofte små øyeblikk hvor ting er helt latterlige, og så fremhever de det, sier Rustad.

– Og så er de komikere, så de er veldig flinke til å improvisere.

Robotkino i verdensrommet

Man kan antagelig si at bestefaren dagens kommenterende filmhumor er komiker Joel Hodgsons «Mystery Science Theater 3000», som startet i 1988 og ennå holder koken etter en kronerullingsfinansiert tolvte sesong som kom i april i år.

Seriens rammefortelling dreier seg rundt en vaktmester i verdensrommet og robotvennene hans som tvinges av onde krefter til å sitte gjennom noen av tidenes mest ukjente – og elendige – spillefilmer, som de konstant gjør narr av.

Egentlig en smal sak, men etter hvert som årene gikk vokste populariteten og innflytelsen.

Alt fra livetweeting av tv-titting til Lets’ Play-videoer på YouTube kan sies å stamme herfra, samtidig som flere tv-programmer også kopierte stilen.

Rustad trekker for eksempel frem «Beavis & Butthead» på 90-tallet, hvor utgangspunktet var å lage en enkel tegnefilmserie hvor to døgenikter satt og så musikkvideoer og kom med spydige kommentarer.

Samtidig plukket «Mystery Science Theater 3000»-fans som Rich «Lowtax» Kyanka fra humornettstedet Something Awful opp stafettpinnen på tekstsiden med talløse recaps av helt avsindig forferdelige filmer på starten av 00-tallet – en viktig forløper for oppblomstringen av recaper som i dag har nådd selv norske nettaviser.

Det at DVD-er fikk sine egne kommentarspor sies også å være inspirert av Hodgsons serie, noe som bringer oss tilbake til Brita Møystad Engseth og det som antagelig er norgeshistoriens mest beryktede kommentarspor.

Aksel Hennie bor i en kjellerbod

Da Aksel Hennies regidebut «Uno» skulle slippes på DVD, gikk han ifølge Cinerama hardt ut og erklærte at DVDen skulle bli unik og «den mest spesielle og beste norske DVD-utgivelse noensinne»:

– Jeg er opptatt av ekstramateriale på DVD-er, og det skal vi ha masse av på «Uno».

Et av grepene var å invitere Møystad Engseth og kritikerkollega Pål Bang Hansen til å gjøre et av kommentarsporene. Det gikk muligens ikke helt slik filmfolket hadde håpet.

– Det var ekstremt generøst og selvironisk av «Uno»-produksjonen la akkurat oss gjøre det, sier Møystad Engseth i dag.

– Jeg antar de regnet med vi ville veie hverandre opp, og at Pål ikke ville klikke sånn som jeg gjorde. Men han gjør det, han også. Jeg husker Pål sa til meg at han syntes kanskje at jeg var litt for krass. «For krass? Dette er kanskje noe av det dårligste som er laget i norsk film siden lyden kom!» Og han ble etter hvert enig i at dette var ganske kjedelig.

Møystad Engseth mente filmen var et strålende eksempel på det å ikke forstå hvordan det norske samfunnet ser ut, noe hun også ga ettertrykkelig uttrykk for i kommentarsporet.

Blant annet kom hun ikke over at Hennies rollefigur bodde i en bod i Wilses gate, tilfeldigvis samme gate hun selv bodde i.

– Dette skulle være et av de farligste stedene i Oslo. Av alle ting, å bo i en kjellerbod i Wilses gate. Du gjør ikke det. Du behøver ikke det. Du kan gå på NAV. Du har venner. Du kan sette inn en annonse. «Hei, jeg er på jakt etter en leilighet! En liten ettroms et sted.»

– Vi er alle blitt «eksperter»

Samme år som kritikerduoen snakket så skarpt om «Uno» at det nesten kom ripe i DVD-en, ble YouTube lansert.

Kombinert med sitatretten, som gjør at man kan hente utdrag fra et verk for å parodiere eller kommentere det, er dette blitt det foretrukne stoppestedet for alle som elsker å gjøgle med filmer.

Man fikk alt fra ekstremt gjennomarbeidede produksjoner som RedLetterMedia, hvor en kjellerboende og intens nerd begikk fadermord på George Lucas og de nye Star Wars-filmene:

…og YouTube-serier som Honest Trailers (hvis fremtid akkurat nå er litt uviss etter at serieskaper Andy Signore fikk sparken på grunn av seksuell trakassering):

…til mer amatøraktige videoer uten den samme produksjonsverdien. Disse videoene har blitt noe alle kan lage – selv uten å søke tillatelse, siden de går inn under sitatretten.

– Dette er en del av nettets demokratiseringsprosess, sier Kai Hanno Schwind.

– Folk har blitt flinkere til å lese filmer og forstå hvordan de fungerer, blant annet fordi man lærer gjennom denne typen anmeldelser. Vi er alle blitt «eksperter», på godt og vondt, og vi kan mer om fortellerteknikk og estetikk og hvordan filmer henger sammen. Siden folk er mer velinformerte nå kan du argumentere med at vi også har en større rett til å gjøre narr av disse filmene nå.

– Målet er å «jule opp» norske filmer

Det er ikke bare dårlige filmer som får denne behandlingen. Tom-Erik Foldnes har da heller ingenting imot «Hodejegerne», sånn helt egentlig.

– Jeg har alltid likt å legge merke til detaljer i filmer, sier han.

– Målet mitt et å kunne «jule opp» norske filmer, både ved å være streng men også ved å la det skinne gjennom at det er ofte meningen at filmen skal være slik, fordi det tross alt er sånn filmer blir underholdende.

Sin egen YouTube-kanal startet han etter å ha oppdaget Cinemasins, en kanal hvis spesialitet er videoer merket «Everything wrong with…».

Her blir storfilmer sirlig gjennomgått på jakt etter huller i logikken, dårlig skuespill eller overbruk av klisjeer.

Eventuelt helt uskyldige detaljer som kan blåses opp og gjøres et humorpoeng av.

De to som står bak, amerikanerne Chris Atkinson og Jeremy Scott, pleide å jobbe på kino sammen og prate skit om nye filmer som kom inn. Nå har de gjort det om til et levebrød, med en av de mest populære filmkanalene på YouTube.

Duoens mest sette video (begge skriver, men Scott står for pratingen) så langt er en gjennomgang av «Frozen», som nærmer seg 22 millioner treff:

– Jeg synes de har en fantastisk måte å gå gjennom filmer og snakke om alle småtingene på en måte som er humoristisk, nøye og interessant, sier Foldnes.

Etter å ha sett alle episodene bestemte han seg for å lage sin egen norske versjon for «nordmenn som gjerne ikke vandrer like langt inn på YouTube som meg».

Han mener det blir en måte å gjenoppleve gode filmopplevelser.

– Spesielt med gode storfilmer er vi gjerne sultne på mer når teppet faller. Det å kunne tulle med en film, slik jeg gjør, gir kanskje en følelse av å oppleve filmen på nytt i et annet perspektiv.

Selv om hver video bare er noen minutter lang, ligger det veldig mange timer med arbeid bak.

Etter å først ha sett filmen en gang for å få med seg handlingen, starter Foldnes den på nytt for å stoppe opp ved dialoger, actionsekvenser og andre scener hvor det skjer mye på en gang for å notere ned tidspunkter for detaljer han biter seg merke i.

Drikkes det en spesiell type drikke gjennom hele filmen? Er det setninger og ord som går igjen unormalt mye? Foldnes tar det med.

– Når jeg har et grovt manus for episoden min går jeg gjerne gjennom filmen tre til seks ganger til, men da med mye hopping.

Etter å ha funnet flere detaljer og litt manusfyll som gjør at episoden gir et mer helhetlig inntrykk av handlingen, går han over til det virkelige pirket:

– Jeg sjekker at skilting i filmen gir mening, at fakta som blir presentert er riktig, at geografien stemmer og andre ting som er uvesentlige for handlingen sin del. Deretter googler jeg gjerne mye rundt filmen for å se hva andre har skrevet eller diskutert på nettet.

Etter alt dette kan han omsider finskrive et manus, spille det inn og sette sammen filmklippene med stemmen sin til en episode.

Foreløpig er det litt begrenset hvor mange Foldnes når ut til. Han er fersk i faget, og med unntak av en video om «Børning 2» er klikktallene stort sett to eller tresifrede.

Likevel, det begynner å piple inn abonnenter og kommentarer med forespørsler om hvilke filmer han skal ta neste gang.

– Jeg har snakket med en del personer på Reddit som virker veldig positive, og flere har skrevet at de skummet gjennom alle episodene. Jeg gjør fremdeles noen tilpasninger per episode og prøver å ta temperaturen på hvordan det slår an.

– CinemaSins ville denga «Pulp Fiction»

Der den jevne YouTube-seer kan kose seg med slike videoer, er det en annen gruppe som ikke alltid er like fornøyde med dem:

Regissørene.

Som «Kong: Skull Island»-regissør Jordan Vogt-Roberts, som ifølge IndieWire tok til sosiale medier for å forsvare verket sitt etter en 18 minutter lang CinemanSins-video.

««Mystery Science Theater» bygde noe kunstferdig, kjærlig og komisk med andre menneskers verker som fundament. De hadde egenverdi i seg selv, mens ting som dette gjør meg gal. CinemaSins ville denga «Pulp Fiction» fordi Jules og Vincent ikke blir skutt.»

Rian Johnson twitret på sin side at «jeg burde ta dette med godt humør, men det virker merkelig ondsinnet» da CinemaSins plukket «Looper» i biter.

Og Damon Lindelof kom med følgende melding, også han på Twitter:

«’Hmm. Nå skal jeg skaffe meg masse oppmerksomhet ved å rive i stykker noe alle elsket i stedet for å LAGE noe selv.’»

Hvorpå CinemaSins avleverte dette svaret:

«Vi gjør ikke bare narr av filmer alle elsket. Vi gjorde også narr av «Prometheus».»

Lindelof var som kjent manusforfatter på akkurat den filmen, som fikk temmelig hard medfart da folk begynte å pirke i logikken.

– Disse videoene kan sies å være del av mobbekulturen på nett, selv om det er mer kreativt i utførelsen og ganske morsomt, sier Schwind.

Samtidig mener han reaksjonen til regissørene er interessant fordi den sier noe om hvor stor innvirkning en slik video kan ha.

– Humoren er ikke bare subversiv, men også truende. Ta hvordan vi ser på prequel-trilogien til «Star Wars». Kanskje de subjektivt sett er dårlige filmer, men det som går tapt er hva George Lucas forsøkte å gjøre, å oppdatere «Star Wars» for en ny generasjon. Denne typen underholdning og filmanmelderi former forståelsen vår av filmene i det lange løp. Filmprodusenter forsøker å ta høyde for sånt nå, du vil ha fansen på din side for å unngå de kontroversene og skitstormene.

Likevel, for noen filmstudioer kan det virke som at «all PR er god PR»-tankegangen dominerer.

Til avisen Tenneseean forteller CinemaSins-guttene om da sjefen for et stort filmstudio, hvis nye film de nettopp hadde revet i fillebiter, ringte dem for å fortelle hvor morsom videoen var og hvordan nesten alle feilene de påpekte var ting han hadde kranglet om før filmen ble sluppet.

– Jo mer diskusjon det er rundt filmene, jo bedre for dem, sier Kevin Grosch fra YouTube-nettverket Made In Network, som håndterer forretningssiden av CinemaSins.

Kanalen har forøvrig også laget en temmelig selvironisk video om sine egne tilkortkommenheter – samtidig som de gjør det klart at de driver med humor, ikke anmeldelser:

– Fryktet å bidra til mobbekultur

Foldnes har på sin side til gode å få noen sårede regissører på nakken, men han har likevel spurt seg selv om hvorvidt det han gjør er skadelig på noe vis.

– Jeg har fundert litt på det selv og fryktet at jeg er med på å bidra til en mobbekultur, sier Foldnes.

– Men jeg vet selv at etter å se en film bli plukket i biter synes jeg ikke noe mindre om filmen, så jeg har sånn halvveis konkludert med at det blir en slags behind the scenes-greie hvor vi får gå i dybden og lære mer om det vi liker. Jeg merker selv at når jeg jobber med filmene får jeg en helt ny respekt for arbeidet som ligger bak å produsere en god spillefilm.

For Britas del fikk hun faktisk «Mammon»-skuespiller Terje Strømdahl på nakken i kjølvannet av recapene, uten at hun så ut til å la seg affisere nevneverdig av hans karakteristikk av henne i Dagbladet som «en perfid, bitter og sint gammel mann».

For henne virker det å påpeke alskens feil og fomling i filmer og serier mindre som et behov for å være morsom og mer som et kall, eventuelt en ustyrlig impuls.

Selv midt i intervjuet klarer hun ikke la være å sette i gang.

– Nå sitter jeg tilfeldigvis med tv-en på Get-kanalen og den reklamen med Jon Øigarden. Den er så dårlig, jeg får så lyst til å pugge teksten og lese den inn på samme måte for å vise at det finnes én måte å spille på i norsk film, og den er monoton og med pust.

Og så setter hun nok en gang klørne i «Mammon»-stjernen.

– «Vil du jeg skal drepe deg? Jeg har drept før. Vil du se på meg? På kjøkkenet? På soverommet? Valget er ditt.» Kan dere ikke spille da? Forandre tonefall én gang?

Hun sukker.

– Take two, please.

– Jeg ble shanghaiet til dette.

John Olav Nilsen, fersk skuespillerdebutant i det nye norske mysteriedramaet «Skyggenes dal», smiler skjevt.

Så retter han på seg selv:

Det var filmskaper Jonas Matzow Gulbrandsens do-or-die-holdning som overbeviste ham om at det var verdt ta en avstikker fra rockestjernekarrieren for å kunne dukke opp som skogsboende eremitt på norske kinoer denne helga.

Så langt har det vist seg å være en smart avgjørelse.

Under filmfestivalen i Toronto i år var Gulbrandsens langfilmdebut å se som en av tre norske filmer (de to andre var «Thelma» og «Hva vil folk si»), et besøk som resulterte i flere hyggelige omtaler.

«Mer et stykke mørk atomsfære enn en tradisjonell skrekkfilm», skrev The Hollywood Reporter, mens Birth Movies Death mente at filmen har noe «drømme-aktig» ved seg som både engasjerer og beruser.

Også norske anmeldere er imponert. «Usedvanlig stemningsfull og stilsikker» skriver Aftenposten, samtidig som VG erklærer dette for å være «norsk filmhistories mest minneverdige skrekk», noe som er en «rå bragd for en film med niårsgrense».

Ung stjerne

Fortellingen følger Aslak, en seks år gammel gutt som bor sammen med moren sin.

Begge bærer på et traume, og da det blir funnet sauekadavere i nærheten av huset de bor i trekkes gutten inn i skauen på det som etterhvert blir en eiendommelig odyssè – hvor Aslak blant annet støter på Nilsen.

På overflaten kan det hele minne litt om «Thelma».

Begge er filmer som dreier seg rundt et ungt menneske opplever skumle fenomener og publikum kan aldri føle seg helt sikre på hva som er innbilning og hva som er virkelig.

Med andre ord en pakke som har potensial til å tilfredsstille selv de mest snobbete film-feinschmeckerne.

Selv beskriver regissøren det hele som en marerittversjon av «Peter og ulven».

Det er seks-sjuårsalderens ikke sylskarpt opptrukne grenser mellom fantasi og virkelighet som inspirerte ham til å bruke en såpass ung gutt i hovedrollen. Rollen spilles Adam Ekeli, ifølge Gulbrandsen en av de første skuespillerne han hadde inne på audition.

– Nå har vi filmet ham gjennom to år, og Adam har ikke klaget en eneste gang.

– Får replikker de neppe ville sagt

Ifølge Gulbrandsen så han umiddelbart noe spesielt i Ekeli – en egen tilstedeværelse, kontaktsøken og evne til å gripe rommet han er i.

– Jeg må si at han tok ting på en fantastisk måte, og det var bra, for egentlig kan du ikke regissere barn i særlig stor grad. Ofte blir barneroller skrevet på en barnslig måte, og barn får replikker de neppe ville sagt i virkeligheten – du kan høre på dem at det er en voksen som har skrevet dem. Jeg var opptatt av at det skulle fremstå naturlig, slik barn er, selv om filmen utspiller seg i et univers som er mest for de voksne og har et alvorlig tema.

Gulbrandsen påpeker at det ikke er så mange filmer som går til verks på denne måten.

– Det er risikabelt, men når du får det til er det veldig fascinerende å se en hel film bli båret av en liten gutt, sier filmskaperen, som tross sin fascinasjon for barnesinnet ikke har egne barn.

Regissøren vant Amanda allerede for åtte år siden, da med kortfilmen «Darek» som utforsket noe av den samme tematikken, barnets sinn, men fra et mer sosialrealistisk perspektiv.

Samtidig utmerker han seg i den norske filmskaperfloraen blant annet ved å ha tatt regiutdannelse veldig langt fra Lillehammer:

Har har gått ved den anerkjente polske filmskolen i Lodz.

– Sjekker værmeldinga

Det betyr blant annet at han har et særlig tett samarbeid med fotografen sin.

I likhet med en annen fremadstormende norsk regissør, Henrik Martin Dahlsbakken, har Gulbrandsen broren sin bak kameraet.

– Den polske tradisjonen er at fotografen er mer sidestilt regissøren og på filmskolen jobber man tett med fotografer helt fra begynnelsen, sier han.

– Man ser på deres eksamensfilmer og de ser på dine. Kanskje derfor er det slik at hvis du ser en film med veldig bra foto viser det seg ofte at det er en polsk fotograf. Noen kaller det «polsk foto», men det er egentlig et variert filmspråk i Polen. Man kan si at den visuelle historiefortellingen deres oppsto etter andre verdenskrig, da filmskaperne måtte lage filmer som kunne tolkes på flere måter for at de skulle slippe gjennom sensuren. Slik har de fått et bildespråk som mangler moralsk pekefinger og heller former publikums egne tanker.

Sørlendingen er en selverklært fan av Cinema med store bokstaver.

– Når man lager noe for stort lerret er både manus, regi, foto og alt annet i et gjensidig forhold. Ingenting er egentlig viktigere enn noe annet.

– Hvorfor tok det hele to år å spille inn filmen?

– Fordi den ble finansiert underveis, sier han og trekker pusten dypt.

– Men også fordi det var en ekstremt krevende filmatisk prosess. Vi lager en visuelt drevet istedet for dialogdrevet film – det er cinematographic writing, vi lar bildene fortelle hele historien – og vi skyter på film istedet for digitalt. Da kan du ikke skyte tre vinkler på en gang, som du kan med digitalkamera, og får ikke tatt like mange bilder. For ikke å snakke om å drasse med seg et kamera som veier et tonn langt inn i skauen.

Det var ikke den eneste utfordringen.

– Vi jagde hele tiden den rette værtypen for å få den riktige stemningen. Med en gang været skifter må man omrokere, gå inn og skyte interiør for ikke å tape tid. Det gjør at det alltid hviler en spenning over filmsettet, der man sjekker værmeldinga hver time.

• «Skyggenes dal» kan ses på kino nå.

Som folk og fe kanskje har fått med seg har superregissør Baz Luhrmann, med filmer som «Romeo + Juliet» og «Moulin Rouge» på den (stort sett gode) samvittingheten, regissert en kortfilm H&M (eller Hildebjørg & Morfar, som vi liker å kalle dem).

Og det med norske Ruby Dagnall (17) i en av hovedrollene.

Kortfilmen «The Secret Life of Flowers» er nettopp sluppet, og kan besiktiges her:

Dermed vil antagelig alle «Skam»-nerder fryde seg over at en av skuespillerne fra tidenes kanskje mest «Romeo + Juliet»-siterende tv-serie plutselig samarbeider med selveste regissøren av den filmen, og at universet offisielt har kommet i balanse.

En temmelig overdådig visuell opplevelse må det også sies å være, uten at vi med dette vil gjøre det til noen vane å poste reklamefilmer for kleskjeder som på mystisk vis (eller kanskje ikke sååå mystisk) har litt vel lave priser, sånn tatt i betraktning av at noen vel strengt tatt, sånn helt egentlig, også må lage de klærne og nødvendigvis få greiiiit betalt for jobben.

Alt og alle hopper på «Stranger Things»-toget.

Etter bare én sesong gjennomsyrer serien nå populærkulturen med en metningsgrad som det tok «Breaking Bad» tre-fire sesonger å oppnå, et altoppslukende fenomen som synes vevd inn i alle tings materie.

Så nå har moren din slutta å bake og serverer bare Eggo-vafler.

Megleren omdekorerer leiligheten du skal selge med lysvegg uten å spørre først.

Og tilfeldige forbipasserende ber deg slå neseblod på dem så de kan ligne mest mulig på Eleven.

Her følger sju utslag av «Stranger Things»-manien som hjemsøker vår klode i forkant av andre sesong:

1. Forretningsmodell: Late som man er «Stranger Things»

Om man for eksempel har en film eller tv-serie eller et spill som ikke er «Stranger Things», kan man likevel selge det inn som «Stranger Things»-aktig.

Eventuelt vil folk gjøre det for deg, noe alle kvinnelige vokalister som har blitt kalt «Björk-aktig» noensinne sikkert vil dra kjensel på.

Høna og egget-eksempelet er nyinnspillingen av «It», miniserien basert på Stephen King‘s bok som er blant de store inspirasjonskildene for serien, og som nå selv får skryt for å minne om «Stranger Things».

Samtidig omtales den tyske skumlis-serien «Dark» (på Netflix i desember, ifølge Inverse) som en mørkere utgave av «Stranger Things», mens skrekkspillet «Untold Stories» rett og slett klistret på en vignett som minnet mistenkelig om den vi kjenner fra Duffer-brødrenes serie.

Og så var det gubbdagis-butikk nummer én, da, som liksågodt har betalt Facebook for å få spoile andre sesong i feeden til folk slik at de skal få solgt lyslenkene sine:

2. Noen folk har laga no’ sjæl (med henda!)

En bokstavelig talt søtere måte å hylle alfabetveggen til Winona Ryder fra første sesong er i kakeform, gjerne via formkake. Det finnes etter hvert mange varianter å velge mellom, men om vi må velge én går vi for denne M&M-kledte saken fra Delish:

På Etsy florerer broderiene:

Og fordi Halloween-fester med tilhørende kostyme-angst atter et år tårner over oss (hva skal man egentlig ha på seg?) er det selvsagt også plenty med påklednignstips relatert til serien der ute:

Bruktsjappa Sue Ryder i Nottingham endte opp med å dekorere butikkvinduet sitt i stil med lysveggen, for så å slenge inn en sykkel og et par veldig autentiske antrekk for å lokke Halloween-shoppere inn på handletur.

Ifølge BBC tar i det minste mange forbipasserende bilder av seg selv foran butikkvinduet, og bildene spres kjapt på sosiale medier.

En mer nerdete hyllest er den fullt fungerende lysveggen Caleb Kussmaul laget ved hjelp av en Raspberry Pi, som han ifølge NME så koblet opp mot nettet og streamet live slik at alle kunne sende sine egne lysvegg-beskjeder.

Enda et hakk lenger enn både Kussmaul og Sue Ryder gikk bareierne Emporium Popups i Chicago, som liksågodt opprettet sin egen «Stranger Things»-bar, døpt The Upside Down.

Et lite aber: De hadde ikke spurt Netflix om lov, og fikk dermed tilsendt tidenes mildeste advokatbrev, stilet på «Stranger Things»-språk, med en formaning om å ikke holde baren åpen lenger enn det de på forhånd hadde annonsert.

3. Én mann vil være «Stranger Things»

Komikeren Charles Ross er mest kjent for det hesblesende humorshowet «One Man Star Wars Trilogy», som er akkurat det det høres ut som. På 75 minutter raser han gjennom hele den første Star Wars-trilogien, komplett med stemmene til alt fra Chewbacca til C-3PO.

Han har også tatt for seg andre store ikoniske fortellinger som Batman og Ringenes Herre-trilogien, men det nyeste ettmannsshowet er basert på en ferskere fortelling:

Første sesong av «Stranger Things».

Førstkommende fredag melder Burnaby Now at Ross har premiere på forestillingen «One Man Stranger Things» på teaterscenen til Anvil Centre i den kanadiske byen Burnaby.

Ross er allerede godt i gang med å øve inn demogorgonen, så her er det bare å slenge seg på flyet:

4. Meeen… er ikke hele 80-tallsgreia litt anakronistisk?

Selv om Bård Tufte Johansen til VG sa at serien «var wow, som en rett du ikke har smakt før», er det lite som er spesielt originalt med «Stranger Things».

Serien lever lenge i hjertet på grunn av sin virkelige styrke – en utrolig godt castet rollebesetning og særdeles solid karakterarbeid – men innpakningen er ikke annet enn en veldig gjennomført pastisj av 80-tallet (riktignok også særdeles inspirert av spillklassikeren «Silent Hill» fra slutten av 90-tallet) slik vi også har sett i f.eks. «Super 8».

Hvilket selvsagt betyr en og annen anakronisme, noe som får det til å rykke litt ekstra i fingrene til folk som elsker å påpeke sånt.

Ta det offisielle mobilspillet som ble gitt ut for serien. Det skal liksom være 80-tallsretro, men ser i stedet ut som et – og hold deg fast nå – Super Nintendo-spill fra 90-tallet.

Eller hva med at strømmetjenesten Netflix har valgt å gi ut serien på DVD og Blu-ray?

Dette har de for sikkerhets skyld pakket inn i et VHS-omslag, for å skape full forvirring blant alle født etter 1995 eller deromkring. Og hos Newsweek, som spør seg:

– Er ikke hele poenget med Netflix at man slipper DVD-er?

Dette er ikke den eneste anakronismen fra serien folk henger seg opp i selvsagt, noe som utforskes til fulle i denne videoen fra CollegeHumor:

5. Det finnes merkeligere ting å la seg inspirere av

Det er ikke bare parodi-folket som koser seg med «Stranger Things».

På YouTube finner vi rap-låta «Stranger Things Tribute» av TRNDSTTRS, bestående av den ti år gamle rapperen Esteban «Mini» Serrano, den sju år gamle lillebroren Mikael Serrano og den 13 år gamle beatprodusenten Josyah «Jojo» Lavina-Maldonado.

Låta er, selvsagt, fabelaktig.

Som Time påpeker:

«Mandag morgen hadde videoen bare nådd 34 visninger, men den fortjener å spres like kjapt som panikk sprer seg i Hawkins, Indiana.»

Motefolket har også hektet seg på trenden. Noe man forsåvidt også burde forvente av folk som lever av trender. I fjor møtte Louis Vuittons klesdesigner Nicolas Ghesquière de unge skuespillerne i Paris.

Da han hadde en motefremvisning i samme by tidligere denne måneden hadde han kledt en av modellene i en egendesignet og veldig retro «Stranger Things»-skjorte med de fire mannlige hovedrolleinnehaverne avbildet.

– Vi syntes det kunne være gøy å ha et lite nikk til sesongen som snart skal komme i showet vårt, sier Ghesquière til Vanity Fair.

Det har ikke vært helt fritt for inspirasjon her til lands heller.

Den visuelle kunstneren Violeta Mal er innflytter fra Argentina til Oslo, hvor hun har laget en av de mer spesielle tolkningene av serien.

Videoen «Stranger Things Oslo» ble til etter at hun hadde sett hele første sesong på én gang («det var som å gå i barndommen igjen») i sommer, kombinert med et blikk på hovedstaden som er litt annet enn det tradisjonelle.

– Etter at jeg flytta til Norge har jeg innsett at Oslo føles som en David Lynch-fortelling, men uten drapene og mysteriene, sier Mal til Filter Film og TV.

– Noen ganger er det bare kjedelig her. I fjor sommer da jeg sykla rundt i byen, mens sola forverra søvnløsheten min, fikk jeg ideen om å filme en fortelling om intetheten som foregår her. Fordi den intetheten er jo også noe, er den ikke?

6. Noen vil bare selge vafler

Til slutt – om du vil ha et perfekt øyeblikksbilde av hvor altomspennende fenomenet «Stranger Things» er akkurat nå – hør på dette:

Ferdigvaffelen Eggo er Eleven’s noe tvilsomme favorittmat og dukker opp gjentatte ganger i første sesong.

Følgelig har den blitt ikonisk blant seriens mange fans.

Ifølge Mashable har Eggo på sin side kvittert for gratisreklamen ved å slippe «Stranger Things»-inspirerte vaffeloppskrifter, gjør-det-sjæl-instruksjoner for å lage «Stranger Things»-inspirerte vesker og lommelykter av Eggo-pappeska, samt en utvidelse for Google-nettleseren Chrome som skal sperre for alle «Stranger Things»-relaterte spoilere.

Typiske ting vi alle ville gjort om kjernevirksomheten vår plutselig ble en internvits i en av verdens mest populære serier.

Hvorpå nettstedet Fast Company kommer med beinhard kritikk mot Eggo fordi de mener selskapets strategi for å utnytte «Stranger Things»-koblingen hverken er innovativ eller tilbakelent nok.

Kan vi ta oss et bittelite pust i bakken akkurat her for å verdsette akkurat hvor absurd dette tverrsnittet av tidsånden er?

Vi har nådd et punkt i menneskehetens historie hvor det virker helt logisk å hudflette en gammelmodig produsent av frosne ferdigvafler for den dødssynden det er å ikke være hipp nok.

7. Sånn har’e blitt

Vi lar sjarmtrollet Gaten Matarazzo runde av ballet med den eneste recapen av første sesong du noensinne vil trenge:

• «Stranger Things 2» legges ut på Netflix fredag 27. oktober.

Fredag slapp NFI nyheten om en rekke nye tildelinger til både norske kortfilmer og internasjonale samproduksjoner.

Blant dem som får produksjonsmidler finner vi svenske «Britt-Marie var her», en spillefilm basert på «En mann ved navn Ove»-forfatter Fredrik Backmans roman ved sammen navn.

Her er det Tuva Novotny som står for regien, mens «Dag»-skaper Øystein Karlsen har skrevet manus sammen med Maria von Heland.

Enn så lenge er Novotny mest kjent som skuespiller (blant annet i «Dag», men også filmer som «Borg McEnroe», «Rosemari» og den kommende «Annihilation») men har de siste årene også hatt regi på episoder av både «Dag» og «Lilyhammer».

«Britt-Marie var her», som blir hennes første spillefilm, handler om en godt voksen fraskilt kvinne som blir fotballtrener på en lokal ungdomsklubb.

Filmen har mottatt 1.500.000 kroner i produksjonsstøtte fra NFI, med et totalbudsjett på 35.749.265 kroner, hvorav den norske andelen er på 3.020.011 kroner.

Storfilm om folkevandringen til Amerika

Filmen som har mottatt mest i denne runden er også svensk.

«Utvandrerne» får 2.053.800 kroner i produksjonsstøtte. Totalbudsjettet her er på hele 72.226.000 kroner, hvorav den norske andelen er på 4.619.223 kroner.

Storfilmen regisseres av det svenske Hollywood-navnet Daniel Espinosa («Life», «Snabba Cash»), og er basert på Vilhelm Mobergs klassiske romaner om folkevandringen til Amerika fra de nordiske landene på 1800-tallet.

Mens en tidligere filmatisering av romanen fra 1971 hadde Liv Ullmann i hovedrollen da den , er den norske koblingen denne gangen et manus ved Petter Skavlan, som forøvrig har flere jern i ilden om dagen.

Nordmannen har nemlig skrevet manus for både Harald Zwart-filmen «Den 12. mann» og Brian De Palma-filmen «Domino» med «Game of Thrones»-stjernene Nikolaj Coster-Waldau og Carice van Houten i hovedrollene.

Urbefolkning i storbyen

Det tredje spillefilmprosjektet som har fått støtte er «Stay», som tar for seg moderne urbefolkning i Canada og må betegnes som temmelig ambisiøs – den skal nemlig skytes i én lang tagning.

Filmen regisseres av Elle Maija Tailfeathers, hvis bakgrunn er fra den norske delen av Sapmí og Svartfot-sammenslutningen i Canada, med et manus av Kathleen Hepburn.

Tailfeathers har tidligere gjort seg bemerket med dokumentaren «Bihttos», som vant juryens pris under Seattle International Film Festival.

«Stay» mottok 986.200 kroner i produksjonsstøtte, med et totalbudsjett på 9.232.221 kroner hvor den totale norske andelen 1.972.423 kroner.

I tillegg har NFI gitt tilskudd til ni kortfilmer. Du finner hele listen her.

TV-serier trenger ikke nødvendigvis å ha bilder for å være engasjerende.

For dem som setter pris på det sparsommelige, men voksende, biblioteket av fiksjonspodkaster der ute ramlet det nettopp ut en uventet gla’nyhet:

Fabelaktige «Limetown», hvis første sesong skjøt til topps på iTunes-listene, har omsider surret seg til å produsere en ny sesong.

Fortsettelsen vil slippes en gang i 2018, uten at dette har blitt spesifisert nærmere.

Mystisk forsvinning

For de uinnvidde kan fortellingen best beskrives som «Serial» møter «The X-Files».

Fortellingen dreier seg rundt journalist Lia Haddock som undersøker den mystiske forsvinningen av hele 300 mennesker fra en småby bestående av forskere.

Annonseringen av kom via tittel-teksten til et kort og temmelig mystisk to minutter langt klipp som dukket opp i dag i podkast-appen til de som ennå måtte ha et aktivt «Limetown»-abonnement, snart to år siden sist vi hørte noe fra serien.

Den gangen, i slutten av 2015, rundet første sesong av seks velskrevne episoder med en diger cliffhanger.

Og så ble det stille.

Serien ble nemlig lagt på is kort tid etterpå.

Ville jobbe med TV

Skip Bronkie og Zack Akers, de to skaperne bak, hadde laget podkasten i mangel av penger til en tv-serie.

Da «Limetown» ble en suksess valgte de å fokusere på å produsere en pilot til en tv-utgave i stedet.

I et åpent brev til fansen (som ble ganske grinete) skrev duoen blant annet:

«På grunn av den gærne avgjørelsen vår om å investere alt vi hadde i en podcast, fikk vi et ganske stort publikum, samtidig som vi også fikk oppmerksomhet fra den bransjen vi hadde lyst til å jobbe i i utgangspunktet.»

TV-serien skal fortsatt være under utvikling, men i juni kunne duoen annonsere (via Facebook) at de også var i gang med en roman som forteller forhistorien til serien.

Og at de var i gang med å produsere en ny sesong, uten å spesifisere så mye mer enn det.

«Vi er veldig klar over at det har gått en del tid siden første sesong, og alt vi kan si om det er at andre sesong vil reflektere dette, og at den vil være verdt ventetida.»

Du kan lese mer om «Limetown» og de andre fiksjonspodkastene der ute i denne saken.

Få ting inspirerer kreative tv-tittere som «Stranger Things», og nå er andresesongens første meme offisielt over oss.

BITTELITEN SPOILER, FORRESTEN

Twitter-kontoen @Hopperdancingto setter ny musikk til politisjef Jim Hoppers (David Harbour) mest hoftesvingende øyeblikk, til glede for både seriens fans, skuespillere og Harbour selv.

– Den som står bak denne kontoen, uansett hvem det er, har vunnet ikke bare internett men, ja, mitt steinkalde hjerte, tvitrer Harbour om kontoen.

Whoever created this account has won, not only the internet, but, yes, my stone cold heart. Thank you @hopperdancingto ❤️ https://t.co/RCf8dRZfOC

— David Harbour (@DavidKHarbour) October 29, 2017

Her får man ser ham danse til alt mellom Shakiras «Hips Don’t Lie» (selvsagt) og Aquas «Barbie Girl» mens Eleven (Millie Bobby Brown) ikke helt vet hva hun skal tro.

– Jeg fikk ideen da jeg og broren min, Martín, satt og fråtsa oss gjennom serien, sier kvinnen bak kontoen, Lisbeth Ortiz, til nettstedet TooFab.

– Da Jim begynte å danse lo vi så vi gråt. Det var så kleint, men samtidig veldig morsomt. Så gikk vi på nett og lette etter GIF-er og sånt, men vi fant ikke en eneste én.

Dermed tok Ortiz saken i egne hender, klippet sammen noen videoer og sanger og opprettet kontoen sist lørdag.

I skrivende stund har den allerede fått over 20.000 følgere, som stadig foreslår nye sanger Hopper kan danse til.

Blant dem Noah Schnapp (Will Byers i serien), som ba om (og selvsagt fikk) Justin Biebers «Despacito».

@hopperdancingto I have a request, does it work with Bieber’s Despacito? https://t.co/aaQDSb89yR

— Noah Schnapp (@noah_schnapp) October 30, 2017

Her er en samlevideo av noen av klippene:

Og antagelig er det bare et spørsmål om tid før Millie Bobby Browns rap-recap av første sesong hos Jimmy Kimmel i går også får en liten sheriff-dans.

Vi står midt oppe i den store gullalderen når det gjelder TV-serier, og det har aldri noensinne i menneskehetens historie blitt laget så mange av dem som nå. Kvaliteten på disse seriene er dessuten høyere enn noensinne, i alle fall på streaming og kabel. Et kjempeproblem; for ingen av oss har jo tid til å se mesteparten av dem.

Flaks at vi er midt i mørketiden, uten grunner til å bevege seg utendørs.

Vi har også noen hjelpsomme tips om hva du bør se, og hva du med god samvittighet kan skite en lang marsj i. Eventuelt på. Litt usikker på hva som er mest grammatisk korrekt i denne sammenhengen.

Uansett, her er noen vi har tro på, noen vi allerede vet er verdt å se – samt noen som er vel verdt å overse:

Så, først, fem du bør se:

«Alias Grace»

Forfatteren Margaret Atwood har blitt et hett navn etter suksessen med dagsaktuelle «The Handmaiden’s Tale», som nylig sanket åtte Emmy-statuetter.

Nå har Netflix produsert en miniserie basert på hennes prisbelønte roman «Alias Grace», som tar sitt utgangspunkt i virkelige hendelser. I 1984 ble den irske immigranten Grace Marks (Sarah Gadon) dømt til livstid i fengsel for mordet på sin kanadiske arbeidsgiver Thomas Kinnear og husholdersken Nancy Montgomery (Anna Paquin). Flere år senere prøver psykiatrikeren Dr. Simon Jordan (Edward Holcroft) å finne ut hva som egentlig skjedde.

Grace hevder selv at hun ikke kan huske noe fra dagen, men urovekkende ting kommer frem mens hypnotisøren Pontelli (Zachary Levi) roter rundt i underbevisstheten hennes. Så en blanding av psykologisk thriller, et overnaturlig mysterium og kostymedrama, der alle seks episoder er regissert av Mary Harron – fortsatt best kjent for «American Psycho».

Fun fact: David Cronenberg dukker opp i en birolle som predikant! Serien er tilgjengelig på Netflix fra 3. november.

Se også: «The Sinner».

«Damnation»

«Logan» ligger godt an til å toppe vår liste over årets beste superhelt-filmer, og nå har regissør James Mangold slått seg sammen med mannen bak en annen favoritt: David McKenzie, regissøren av Oscar-nominerte «Hell and High Water». De produserer nå «Damnation», en depresjonstid-western om den symbolske tvekampen mellom to brødre.

På den ene siden finner vi predikanten Seth Davenport (Killian Scott), som leder arbeidere i opprør mot lokalsamfunnets rike kakser. På den andre: streikebryteren og leiemorderen Creely Turner. Sistnevnte spilt av Logan Marshall Green, sist sett i grovt undervurderte (bonus-anbefaling!) «Quarry».

Selv om «Damnation» utforsker korrupsjon og klassekamp i det amerikanske hjertelandet på 1930-tallet er det nærliggende å mistenke at den prøver å si noe om dagens USA – uten at det forhåpentligvis går på bekostning av underholdningsverdien. Serien er i alle fall laget av betydelige talenter, og traileren er veldig lovende. Resten får vi se etter at «Damnation» dukker opp på Netflix i løpet av året.

Sjekk samtidig ut: Steven Soderberghs «Godless».

«Dark»

Vi vet fortsatt fint lite om «Dark», rent bortsett fra at dette er den aller første tyske originalserien finansiert av Netflix. Traileren virker lovende, og de to første episodene fikk gode kritikker da den ble snikvist under filmfestivalen i Toronto.

Et overnaturlig mysterium i ti deler, om to unge gutter ved navn Erik (Paul Randon) og Mikkel (Daan Lennart Liebrenz), som forsvinner sporløst fra den tyske småbyen Winden – og blottlegger en masse mørke hemmeligheter, traumer og familiekonflikter.

Kanskje ikke så rart at «Dark» allerede har blitt sammenliknet med «Stranger Things», «The Oa», «It» og «Twin Peaks», men tidsreiser ser dessuten ut til å være en del av dealen her. Serien utspiller seg tilsynelatende i tre forskjellige tidsperioder: 2019, 1986 og 1953, så noe muffens skjer i Tyskland hvert 33. år. Akkurat hva må vi vente til 1. desember å finne ut, så dette ligger godt an til å bli årets grimmeste julekalenderserie.

Se samtidig: «Babylon Berlin».

«The Deuce»

 «The Wire»-skaperne George Pelicanos og David Simon tar oss med tilbake til New York på begynnelsen av 1970-tallet, og kartlegger hvordan porno ble en industri. «The Deuce» utspiller seg rundt det råtne eplets 42. street; mens den prostituerte alenemoren Candy (Maggie Gyllenhaal) selger sex på Times Square og halliker som C.C. (Gary Carr) spiller et komplisert maktspill for å tukte gatepikene sine.

James Franco spiller en dobbeltrolle som bartenderen Vinnie Martino og hans upålitelige tvillingbror Frankie, som begge vikles inn i pornobransjen sammen med Gambino-familien. Franco er dessuten en av produsentene, og har regissert to episoder. Mens «American Gods» forskjøv noen sensurgrenser med sine erigerte stiverter, drar «The Deuce» strikken lengre med noen autentiske pornoscener og veldig ærlige skildringer av sex som salgsvare.

Serien ser ut til å lykkes der Martin Scorseses «Vinyl» feilet; mens sistnevnte ble kansellert etter første sesong har HBO allerede gitt grønt lys til en sesong to av «The Deuce». Serien er nå ute i sin helhet på HBO Nordic.

Se også: «Suburra».

«Mindhunter» 

Etter «House of Cards» vender movie-maestro David Fincher tilbake til Netflix for å utforske en av sine favorittemaer: seriemordere og folka som jakter på dem.

I likhet med «Zodiac» er «Mindhunter» basert på virkelige hendelser, om hvordan FBI-agentene Holden Ford (Jonathan Groff) og Bill Tench (Holt McCallany) kom opp med begrepet «seriemorder» og «profiling» på slutten av syttitallet – mens de intervjuet USAs verste drapsmenn i fengselet for å finne ut hva som rører seg i skoltene deres.

Dette er nok et kjølig presisjonsverk fra en av vår tids dyktigste filmskapere. David Fincher er oppført som utøvende produsent, og har dessuten regissert tre av episodene. Første sesong er ute på Netflix, andre sesong er under forproduksjon.

Se samtidig: «Tin Star».

5 tilbakevendende serier vi gjerne ser mer av:

«Black Mirror» sesong 4

Den sarkastiske sannsigeren Charlie Brooker sanket to Emmy-statuetter for den rørende «Black Mirror»-episoden «San Junipero», og i løpet av året er han tilbake på Netflix med seks nye episoder som sikkert vil bli virkelighet like etterpå.

«Channel Zero: No-end House»

Første sesong av denne antologi-skrekkserien var en smule ujevn, men fortsettelsen er betydelig sterkere. Nok en uhyggelig Creepypasta-historie i seks deler, om et kunstinstallasjon-spøkelseshus som fanger gjestene i et surrealistisk mareritt.

«Curb Your Enthusiasm» sesong 9

Etter seks års pause er den profesjonelle misantropen Larry David tilbake for å surmule i en niende sesong, som varer helt frem til desember. 

«The Exorcist» sesong 2

Her er nok en serie som er langt bedre enn noen hadde rett til å forvente, og ofte skikkelig skummel. Andre sesong sender fader Thomas (Alfonso Ferrara) og Marcus (Ben Daniels) på flukt i Midvesten, mens et fosterhjem på en øy utenfor Seattle hjemsøkes av demoniske fantestreker. 

«The Good Place» sesong 2

Den kuleste, mest oppfinnsomme og eksentriske komiserien de færreste har sett fikk utrolig nok en andre sesong, der alt bokstavelig talt går rett til helvete. Kommer på Netflix!

5 serier du høyst sannsynligvis kan droppe:

«The Brave» 

Barske amerikanske menn med skjegg, som redder verden fra slemme muslimske menn med skjegg. Der har du hele «The Brave», egentlig. Patriotisk spenning for demografien som fortsatt får en pavlovsk raserireaksjon så fort de hører ordet «Bengazi!», der det amerikanske forsvarsdepartementets føderale etterretningsetat DIA portretteres som handlekraftige actionhelter med frodig hårvekst.

Kaptein Adam Dalton (Mike Vogel) leder en kampgruppe som hamler opp med slemminger fra Midtøsten. I første episode forhindrer Dalton for eksempel at en søt Leger uten grenser-oftalmolog blir halshugget av jihadister i Syria. Sikkert midt i blinken for dem som følte at «24» ikke var konservativ nok, og at «Strike Back» har alt for intense actionscener.

«Deception»

«Castle» møter «The Mentalist», møter «Lucifer», møter rundt et dusin liknende TV-serier, møter «Now You See Me».

Denne gangen om en tryllekunstner som løser forbrytere sammen med en tøff, kvinnelig FBI-agent. Filiokus! Førstnevnte er den eplekjekke «illusjonisten» Cameron Black (Jack Cutmore-Scott), sistnevnte er Kay Daniels (Ilfenesh Hadera), og resten har du sett ørten hundre ganger før.

«Deception» skulle egentlig ha premiere i oktober, men serien ble av ukjente årsaker utsatt i siste liten, trolig fordi den er akkurat like dårlig som vi mistenker. Eneste formildende omstendighet; pilotepisoden er regissert av veteranen David Nutter, som har rykte på seg for å være en suksessgaranti. Han gjør seg forresten nå klar til å regissere to episoder av den siste sesongen av «Game of Thrones».

P.S. Hvis noen amerikanske TV-produsenter leser dette: jeg har en banebrytende serie-ide om en kjempebarsk filmkritiker som hjelper en sexy politidetektiv med å løse filmrelaterte sedelighetsforbrytelser. Ring meg!

«Dynasty»

Mange middelaldrende har muligens et nostalgisk forhold til «Dynastiet», som var den første amerikanske såpeoperaen statskanalen NRK motvillig viste på åttitallet.

Siden en så stor del av popkulturen vår i disse dager er basert på åttitallsnostalgi var det nærmest ikke til å unngå at vi ville få en moderne, enda mer trashy CW-oppdatering. En såkalt «reboot» med yngre skuespillere, som gjentar plottpoengene fra originalserien.

Så milliardæren Blake Carrington (Grant Show) skal nok en gang gifte seg med gullgraveren Cristal (Nathalie Kelley), til stor irritasjon for hans bortskjemte barn Fallon og Steven. Med litt flaks blir serien kansellert før man finner en erstatter for Joan Collins‘ glansrolle som luksusheksa Alexis.

Hadde allikevel vært litt gøy om serien ble kjøpt opp av NRK og tekstet på nynorsk på pur faen. 

«The Good Doctor» 

Hey, alle likte «House», så hvorfor lager vi ikke bare den serien på nytt? «Bates Motel» ble jo nylig nedlagt, så hvorfor får vi ikke Freddie Highmore til å spille hovedpersonen Shaun Murphy – en ung autistisk savant, som samtidig er en helt genial kirurg?

Og så ble «The Good Doctor» skapt, for å dekke amerikaneres umettelige behov for legeserier.

For dem som tror at jeg er sarkastisk: serien er faktisk produsert og utviklet av «House»-skaperen David Shore (løst basert på en sørkoreansk serie med samme tittel). Traileren påstår at «sometimes being different makes all the difference», men det er åpenbart tryggere å være klin likt noe folk har sett før.

Fun fact: Shore gjorde et tidligere forsøk på å få denne serien laget tilbake i 2015, men da om en genial kirurg med Asperger syndrom. Hvis «The Good Doctor» blir kansellert etter første sesong er det trolig bare et tidsspørsmål før vi får se ham lage en kabelserie om en kirurg med tourettes syndrom: «The Fucking Good Doctor. Asslick! Shithole!».

«Kevin (probably) Saves the World»

Det er muligens et tegn i Trump-tiden at såpass mange nye TV-serier fra USA spiller på patriotisme, krigshissing, tradisjonelle familieverdier og gudstro. I denne dramakomedien fra ABC blir livstaperen Kevin (Jason Ritter) kontaktet av en engel bare han kan se (spilt av Kimberly Helbert Gregory), og må følge Guds vilje ved å redde verden med kos og klem.

Hvis Kevin klarer å leve i tråd med Bibelens budskap vil Gud lede ham til 35 hellige mennesker som opprettholder balansen på jorden. Eller noe sånt.

Serien var tidligere kjent som «The Gospel of Kevin», og gir inntrykk av å være en kjedelig, hjernedød utgave av undervurderte «Wonderwall». Eventuelt bare en ny utgave av «Touched by an Angel». Gud hjelpe oss alle.

Vi kommer med flere streaming-do’s & don’ts neste uke. 

Senere denne måneden skulle den norske regissøren Lars Klevbergs Hollywood-debut «Polaroid» bli startskuddet for en ny filmfranchise i stil med «The Ring» og «Final Destination».

Plakatene var hengt opp, traileren var ute og markedsføringsapparatet var i full sving for å drive opp interessen før filmens USA-premiere 22. november, onsdagen før Thanksgiving.

Tirsdag ble det imidlertid klart at den norskregisserte skrekksatsingen er blitt med i dragsuget etter Harvey Weinstein.

Årsaken er at filmen er fullfinansiert av Dimension Films, styrt av Harvey Weinsteins bror Bob Weinstein.

Selskapet er separat fra The Weinstein Company, men i likhet med andre filmer eid av Weinstein-brødrene er «Polaroid» likevel blitt utsatt til en ubestemt dato.

– Vi hadde håpet å slippe unna dette, da det er Dimension Films og Bob Weinstein som produserer filmen, sier Petter Onstad Løkke, en av filmens norske produsenter, til Filter Film og TV.

– Men jeg antar de vil være på den sikre sida. Det er ikke orden innad i The Weinstein Company ennå, så de holder igjen det de har inntil videre. «Polaroid» kommer til å slippes i 2018.

Var egentlig kortfilm

Da «The Current War» fikk premieren utsatt kort tid etter de første anklagene mot Harvey Weinstein gikk Dimension ut med at «Polaroid» og selskapets øvrige filmer ville slippes som planlagt.

Slik gikk det ikke.

– Det var kjedelig, selvfølgelig, men jeg var forsåvidt ikke helt overraska over det heller. Jeg tror strengt tatt vi bare vare veldig uheldige med timinga når detteskjedde. Det var ingen som kunne forutse dette.

Opprinnelig var «Polaroid» en norsk kortfilm, skrevet og regissert av Klevberg.

Fortellingen om jentene som finner et Polaroid-kamera det hviler en forbannelse over ble fort en bransjesnakkis da den vant hovedprisen under L.A Horror Short Film Festival i 2015.

I etterkant mottok regissøren flere tilbud fra store amerikanske filmstudioer, men bestemte seg til slutt for å inngå en eksklusiv avtale med Dimension.

Gjennom selskapet Eldorado Film var Løkke og John Einar Hagen produsenter for den opprinnelige kortfilmen, og begge er nå eksekutive produsenter for spillefilmen.

Selges ikke videre

I likhet med de fleste andre filmer fra Dimension og The Weinstein Company er også Harvey Weinstein oppført som eksekutiv produsent, blant annet hos IMDB.

Ifølge Løkke har filmen likevel ingenting med ham å gjøre.

– Denne filmen er det Bob Weinstein som har styrt. Når det gjelder Harvey Weinstein er det riktig at han ble oppført på IMDB tidligere i høst, men hvorvidt han kommer til å stå på filmen vet vi ikke.

Ifølge Deadline skal ikke Dimension ha noen planer om å selge filmen videre til et annet filmselskap, men i stedet slippe den over nyåret etter en større omstrukturering.

Løkke melder samtidig at også den norske kinopremieren for «Polaroid» er utsatt til 2018.

Opprinnelig skulle filmen komme opp på norske kinoer 25. desember i år.

I kjølvannet av anklagene mot Harvey Weinstein vil skredet av anklager om sextrakassering, voldtekter, maktmisbruk for å oppnå sex, klåing og overgrep i Hollywood ingen ende ta – nå sist med beskyldningene mot Louis C.K.

I de fleste tilfellene er det snakk om menn med dype forgreininger i alle deler av filmindustrien.

Utover lettelsen for dem som nå blir hørt og trodd, og de personlige konsekvensene for dem som blir anklaget, har skandalene derfor store ringvirkninger.

Om anklagene virker troverdige kan karrierefallet starte bare timer etter at den første avsløringen er ute på nett, og den som faller river ofte med seg dem som står rundt.

I kjølvannet av skandalene er hele Hollywood-landskapet i ferd med å endre seg. Storfilmer og tv-satsinger som egentlig var godt i gang skrinlegges, store filmselskaper omstruktureres fra toppen og nedover, nerdeinstitusjoner rystes til grunnvollene og nyheter om oppsigelser ramler inn over en lav sko.

Her er oversikten over Weinstein-effekten i Hollywood – så langt.

Harvey Weinstein

Den første, og fortsatt største, av skandalene.

I takt med at stadig nye kvinner står frem med anklager om både voldtekt, overgrep og seksuell trakassering fra filmmogulen (noen av kvinnene har opprettet et Google-dokument med alle anklagene), som nå er under etterforskning, står det stadig verre til med film- og tv-prosjektene han var involvert i – for ikke å snakke om The Weinstein Company (TWC) og søsterselskapet Dimension.

Den norskregisserte skrekkfilmen «Polaroid» og Benedict Cumberbatch-filmen «The Current War» er begge utsatt til neste år, etter at de egentlig skulle ut i høst. Samtidig har skaperne av familiefilmen «Paddington 2», som skal distribueres av TWC i USA neste år, gått hardt ut i Deadline for å distansere seg fra selskapet.

TWCs fremstøt på tv-fronten har også fått et kraftig skudd for baugen nå.

W Magazine forteller at Amazon Studios droppet en TWC-produsert serie av David O. Russell («Silver Linings Playbook», «American Hustle») og tok over «The Romanoffs» fra selskapet, mens Apple droppet fire miniserier om Elvis, Prince, Michael Jackson og Frank Sinatra.

Imidlertid har ikke noen av bruddene signalisert slutten på en æra tydeligere enn avskjeden til Weinstein-trofaste Quentin Tarantino, som nå ser seg om etter et nytt filmselskap for sine fremtidige prosjekter.

Han har vært instrumentell i å bygge karrierene til Weinstein-brødrene, og Harvey Weinstein har hatt en finger med i alle filmene hans siden brødrenes gamle selskap Miramax plukket opp debuten «Reservoir Dogs» for distribusjon i 1992.

Selskapet skal være midt i en omstrukturering som formodentlig også vil innebære en navneendring – det vil være vanskelig å skille tanken på Harvey Weinstein og handlingene hans fra filmene de distribuerer så lenge etternavnet hans er det første som lyser mot publikum i kinosalen.

Ifølge Vulture kan omveltningen også medvirke til at Harvey Weinsteins bror Bob Weinstein (som også har blitt beskyldt for ett tilfelle av seksuell trakassering) får sparken.

Samtidig spørs det om dette er nok.

Det har skortet på innbringende storsuksesser for TWC de siste årene, og selskapet sies å slite økonomisk. Skandalen har på ingen måte gjort den situasjonen enklere.

Selv uten den har ingen av selskapets planlagte 2018-titler, bestående av «The Upside», «Hotel Mumbai» og «Mary Magdalene», spesielt store forventninger knyttet til seg, og den eneste TWC-filmen sluppet etter skandalen, «Amityville: The Awakening», tok ifølge The Independent bare inn 742 dollar under åpningshelgen i USA.

Løsningen kan ifølge ScreenRant bli å selge unna deler av filmkatalogen, som inkluderer «The King’s Speech», «The Artist», «Silver Linings Playbook», «Inglorious Basterds» og «Django Unchained».

Weinstein har beklaget noen av hendelsene, mens han benekter andre påstander, spesielt de som er relatert til voldtekt.

Kevin Spacey

Om Harvey Weinstein er den som har falt lengst på kortest tid, må skuespiller Kevin Spacey sies å være hakk i hæl. Anklagene mot ham strekker seg fra voldtektsforssøk på en da 14 år gammel gutt (benektet av Spacey, ifølge Vulture) til klåing, blotting og sextrakassering av ansatte både i «House of Cards»-staben og på Old Vic Theatre i London.

«House of Cards» var lenge spydspissen i Netflix-satsingen på eget innhold, og Spacey var en essensiell del av dette inntil skandalen var et faktum.

Da gjorde Netflix det klart at de ikke vil la serien fortsette så lenge Spacey er involvert.

Det jobbes nå på spreng med å omskrive sjette sesong til å fungere uten hovedrolleinnehaveren, men det er en reell sjanse for at serien rett og slett vil bli kansellert.

Samtidig har filmen «Gore», hvor Spacey spiller forfatteren Gore Vidal, blitt økset av Netflix selv om den allerede var i postproduksjon.

USA Today kunne for en tid siden melde at Ridley Scott-filmen «All the Money in the World» med Spacey i en av hovedrollene også er trukket fra den prestisjetunge filmfestivalen AFI Fest, men at den fortsatt ville slippes på kino 22. desember.

Denne uken kunne Variety imidlertid avsløre at Spacey vil bli erstattet av Christopher Plummer.

Filmen spiller inn Spaceys scener på nytt i løpet av de neste ukene, slik at den kan klippes om og fortsatt rekke premieredatoen sin.

En tredje film med en stor Spacey-rolle, «Billionaire Boys Club», er også i postproduksjon og står ifølge The Washington Post foreløpig uten distributør.

Spacey har ifølge Vox også blitt droppet fra et nettkurs om skuespill og en æres-Emmy, samtidig som han ikke lenger representeres av hverken talentbyrået CAA eller publisisten Staci Wolfe.

Da de første anklagene om et overgrepsforsøk på 80-tallet kom fra skuespiller Anthony Rapp (som skal ha vært 14 på tidspunktet hendelsen inntraff) sa Spacey at han ikke kunne huske det, men beklaget om det stemte. Han sa samtidig at han måtte ha vært full.

Spacey har vært taus rund andre påstander.

Brett Ratner

Regissør og produsent Brett Ratner, som blant annet sto bak «Hercules» hvor Aksel Hennie og Ingrid Bolsø Berdal spilte mot The Rock, fikk anklager om sextrakassering rettet mot seg fra seks kvinner i starten av måneden via en artikkel i Los Angeles Times (Ratner benekter alle anklagene).

Magasinet Playboy var i etterkant kjapt ute med å distansere seg fra Ratner, som skulle regissere en film om Hugh Hefner.

The Wrap melder at prosjektet nå er lagt på is.

Ratners samarbeid med Warner Bros., hvor han hadde en eksklusiv avtale, har også fått en foreløpig sluttstrek. Ifølge Ratner er det hans avgjørelse å trekke seg ut for å unngå noen «negativ innvirkning på studioet».

Ratners mest aktive prosjekt for Warner Bros. var som produsent for filmen «The Goldfinch», basert på boken av Donna Tartt.

Den er nå overlatt til andre produsenter, men Ratners finansieringsselskap RatPac Entertainment (som består av flere enn Ratner) er fortsatt viklet inn i mange kommende storfilmer.

Disse inkluderer blant andre Roar Uthaugs kommende «Tomb Raider», Steven Spielbergs «Ready Player One» og DC-filmer som «Justice League» og «Aquaman».

RatPac har nå måttet forlate kontorlokalene sine hos Warner Bros., forøvrig de samme kontorene som Frank Sinatra i sin tid disponerte.

Deadline spekulerer i at RatPac kan komme helskinnet gjennom stormen om Ratners partner Len Blavatnik får holde tømmene alene.

Roy Price

Amazon Studios-sjef Roy Price måtte gi seg etter at tv-produsent Isa Dick Hackett beskyldte ham for sextrakassering under Comic-Con for to år siden.

Den gang skal hendelsen ha blitt rapportert til Amazon uten at hun hørte noe mer om det, men ifølge intervjuet med The Hollywood Reporter hvor historien kom frem så ikke Hackett noe mer til Price etter dette.

Ifølge New York Times var Price allerede involvert i Weinstein-skandalen, etter påstander fra skuespiller Rose McGowan om at hun hadde fortalt Amazon Studios-sjefen at Weinstein (som hadde to tv-serier på gang hos Amazon) hadde voldtatt henne.

Kort tid etter Hackett-intervjuet ble Price permittert fra selskapet, før han på egen hånd gikk ut med nyheten om at han hadde sluttet.

Vulture påpeker samtidig at det at Amazon-sjef Jeff Bezos har kjent til anklagene i to år uten å foreta seg noe offentlig tyder på at Bezos benyttet dette som en anledning til å kvitte seg med Price fordi han ikke var fornøyd med måten Amazons strømmetjeneste ble drevet.

Med Price ute av bildet kan det nå ligge an til en stor omveltning hvor Amazon Studios.

Strømmetjenesten er mest kjent for kritikerroste serier som «The Man in the High Castle» og «Transparent» (hvis stjerne Jeffrey Tambor ble beskyldt for sextrakassering mens denne artikkelen ble skrevet), men sies nå å i økende grad skulle jage etter signaturserier som kan bli storsuksesser i stil med «Game of Thrones».

Price har ikke svart på anklagene.

Louis C.K.

The New York Times melder at fem kvinner anklager Louis C.K. for å ha masturbert foran dem og over telefonen, samt å ha spurt om å få lov til å masturbere foran dem.

Artikkelen kom samme dag som komikeren skulle ha premiere på sin nye spillefilm «I Love You Daddy» og dukke opp på «The Late Show with Stephen Colbert».

Både premieren og intervjuet ble avlyst i forkant av artikkelen.

Ifølge Variety sier distribusjonsselskapet The Orchard nå at planene for å slippe filmen på kino, egentlig lagt til 17. november, nå er oppe til vurdering.

Mike Schur, skaper av «Parks and Recreation», var ifølge Vulture på Twitter bare minutter etter at artikkelen kom ut for å beklage at han lot komikeren spille i serien også etter at han hørte ryktene om komikeren første gang.

Komikeren skal ifølge New York Times-artikkelen ha beklaget til noen av kvinnene privat, men har unnlatt å svare direkte på anklagene offentlig så langt.

Jeremy Piven

«Entourage»-stjerna Jeremy Piven har blitt beskyldt for klåing på settet av skuespiller Ariane Bellamar, noe han har benektet. Ifølge Deadline fikk dette «Longmire»-skuespiller Cassidy Freeman til å gå ut med beskyldninger mot Piven for upassende oppførsel overfor henne, uten å spesifisere nærmere akkurat hva Piven skal ha gjort.

Ifølge samme nettsted har Pivens nye serie «Wisdom of the Crowd» hos CBS blitt slaktet av kritikere og hatt ujevne seertall.

Den er ennå i produksjon tross anklagene, men seriens videre skjebne skal være oppe til vurdering hos kanalen.

Et intervju med Stephen Colbert på «The Late Show» er allerede blitt klippet bort av CBS, ifølge Variety, og i dag melder People at en tredje kvinne har kommet med anklager mot stjernen.

Piven benekter anklagen, og har sagt seg villig til å la seg teste med løgndetektor.

Harry Knowles

Harry Knowles og hans Ain’t It Cool News var en av de første – og største – filmbloggene på nett. Knowles har vært en prominent figur i filmverdenen, blant annet som en av grunnleggerne av filmfestivalen Fantastic Fest.

I kjølvannet av Weinstein-skandalen har IndieWire publisert flere historier om kvinner osm skal ha vært utsatt for både sextrakassering, klåing og upassende meldinger fra Knowles.

Ifølge Variety har Knowles nå tatt en pause fra filmbloggen for å bedrive «terapi, detox og å komme meg til et bedre sted», mens søsteren tar over driften.

Noen av nettstedets mest profilerte signaturer, som Capone (Steve Prokopy), Quint (Eric Vespe) og Horrorella har ifølge The Hollwood Reporter alle sagt takk for seg.

Variety melder at Vespe allerede har meldt overgang til Rooster Teeth og deres nerdenytt-kanal The Know.

Samtidig har Knowles-skandalen nå forårsaket problemer for Alamo Drafthouse-sjef Tim League og kona Karrie, som grunnla Fantastic Fest sammen med Knowles.

I en lengre artikkel fra The Hollywood Reporter listes det opp hvordan de skal ha blitt informert om den påståtte klåingen til både Knowles, samt andre former for upassende oppførsel mot ansatte, uten å foreta seg noe.

Charlie Sheen

Politiet i Los Angeles etterforsker ifølge The Guardian skuespiller Charlie Sheen, etter at det har fremkommet påstander om at han voldtok barneskuespiller Corey Haim på 80-tallet. Haim, som døde i 2010, skal ha vært 13, mens Sheen var 19.

Sheen har kategorisk benektet alle påstandene.

Det er skuespiller Corey Feldman, en gammel kollega og venn av Haim, som kommer med beskyldningene. Etterforskningen dreier seg rundt en påstått pedofiliring i Hollywood, noe Feldman har advart mot i årevis.

Skulle Feldmans påstander vise seg å stemme, vil det kunne sende nye sjokkbølger gjennom filmbyen.

Andy Dick

Komiker Andy Dick var kjent for upassende oppførsel som klåing og blotting, koblet opp mot problemer med alkohol, lenge før Harvey Weinstein-skandalen.

I kjølvannet av skandalen ble Dick kuttet fra roller i to indie-filmer, «Raising Buchanan» og «Vampire Dad», hvor The Wrap melder at han skal ha vært full og oppført seg dårlig på settet, blant annet i form av å klå på folk, slikke på dem og komme med upassende forslag.

Dick har innrømmet slikkingen og at han har prøvd seg på folk på settet, men nekter for å ha klådd på dem.

Dokumentaren «Everybody Has an Andy Dick Story» er ifølge The Interrobang også trukket fra Chicago Comedy Film Festival, hvor den egentlig skulle vises førstkommende lørdag.

Andy Signore

Skaperen av «Honest Trailers», en av de mest populære filmrelaterte seriene på YouTube, har blitt sparket fra ScreenJunkies-teamet etter påstander om flere overgrepsforsøk og upassende kommentarer.

Han skal også ha truet med å si opp kjæresten til en av anklagerne sine, en ScreenJunkies-ansatt, om hun offentliggjorde anklagene.

Moderselskapet Defy Media skal ifølge The Hollywood Reporter ha blitt varslet av sistnevnte, men sparket ikke Signore før stormen rundt Harvey Weinstein for alvor fikk fart på seg.

ScreenJunkies har fortsatt å produsere «Honest Trailers» uten Signore, og klarer seg ifølge nettstedet The Mary Sue helt fint også uten skaperen av serien.

Signore skal ikke ha svart på anklagene ennå.

James Toback

Regissør James Toback er ifølge The New York Times anklaget av hundrevis av kvinner for sextrakassering, noe han har kategorisk benektet.

Foreløpig ser ikke anklagene ut til å ha noen umiddelbare ringvirkninger utover det rent personlige (han er under etterforskning, droppet av agenten sin og nye filmprosjekter virker usannsynlige), men etterspillet kan likevel bli tøft for flere av agentbyråene i Hollywood.

Skuespiller Rachel McAdams har fortalt Vanity Fair om en særdeles ubehagelig audition hvor Toback ifølge henne ba om å få se kjønnshårene hennes.

Hun ringte agenten sin neste dag, som skal ha blitt forbannet og sagt «jeg kan ikke tro at han gjorde det igjen.»

– Det føltes som om de hadde kastet meg rett inn i løvehulen uten å advare meg om at han var en overgriper, sier skuespilleren til Vanity Fair.

Steven Seagal

Actionstjernen Steven Seagal ble nylig beskyldt av skuespiller Portia de Rossi på Twitter for å ha kneppet opp buksesmekken under en audition på Seagals kontor. Etter å ha forlatt rommet skal Rossi ha ringt agenten sin om hendelsen, og fått følgende svar:

«Jeg visste ikke om han var din type.»

Samtidig som Seagal er produsent for to filmer med ham selv i hovedrollen (blant annet en oppfølger til gjennombruddet «Above the Law»), har han også hovedrollen i en tredje film, «Cyborg Nemesis: The Dark Rift».

Seagal har foreløpig ikke svart på påstandene fra hverken Rossi eller «The Good Wife»-skuespiller Julianna Margulies som ifølge USA Today sto frem med sin historie tidligere i uka.

Hvorvidt anklagene vil ha noen effekt på disse filmene er foreløpig uvisst, men lik historien til McAdams har Rossis tweet også først søkelyset over på filmbyens talentbyråer, som kan ha sendt mange unge håpefulle skuespillere uforberedt på audition for bransjeaktører selv om de visste at de hadde et frynsete rykte.

Chris Savino

Serieskaper og animatør Chris Savino fikk sparken fra Nickolodeon etter at en rekke kvinner delte sine historier med nettstedet Cartoon Brew om uønsket oppmerksomhet, blant annet i form av slibrige tekstmeldinger, penisbilder og tilbud om jobbmuligheter i bytte mot sex.

Savino er skaperen av animasjonsserien «The Loud House» for Nickolodeon og var hovedansvarlig for produksjonen.

Deadline melder at serien vil fortsette selv om Savino, som har beklaget atferden sin, nå er ute av bildet.

David Guillod

David Guillod er en av to sjefer for Primary Wave Entertainment. Han beskyldes i The Wrap av «Ted»-skuespiller Jessica Barth for å ha dopet henne ned og begått et seksuelt overgrep mot henne under en forretningsmiddag i 2012, da han jobbet som Barths manager.

Guillod, som nylig produserte Charlize Theron-filmen «Atomic Blonde», har nå trukket seg fra selskapet ifølge Deadline.

Han er fortsatt oppført på IMDB som en av flere produsenter på en rekke filmer, blant annet Sofia Vergara-spionfilmen «Bent» og Dennis Quaid-thrilleren «Motivated Seller».

Guillod har foreløpig ikke uttalt seg om anklagene.

Adam Venit

WME-agent Adam Venit har blitt identifisert som mannen som skuespiller Terry Crews påstår klådde ham i skrittet under en fest i fjor.

Crews har ifølge Deadline levert en anmeldelse til politiet i Los Angeles.

Venit representerer klienter som Adam Sandler, Diane Keaton, Eddie Murphy, Kevin James, Vince Vaughn og Sylvester Stallone – samt Brett Ratner og Dustin Hoffman, som også er beskyldt for seksuell trakassering.

Han har ikke uttalt seg om anklagene, men er nå permittert fra stillingen sin, melder The Hollywood Reporter.

Kappløpet om å finne ut hvordan man måler den faktiske populariteten til serier på Netflix og andre strømmetjenester er i gang.

Strømmegiganten bak serier som «Stranger Things» og «Orange is the New Black» er kjent for å sjelden avsløre seertall for ulike serier.

Sist uke hevdet likevel selskapet Nielsen, som måler seertall for fjernsynet, å ha funnet en måte å måle dem på ved hjelp av ny teknologi.

Ifølge Variety kunne Nielsen avsløre seertallene for andre sesong av «Stranger Things», som ble sluppet i sin helhet fredag 27. oktober.

Tallene indikerte at hver episode trakk minst fire millioner seere i løpet av den første helgen .

Første episode trakk desidert mest, med 15.8 millioner seere, mens tallene gradvis sank for hver episode. Niende og siste episode landet på 4.6 millioner seere.

Netflix avviser tallene

Netflix, som pleier å motsette seg forsøk fra tredjeparter på å måle tjenestens seertall, har imidlertid sagt at Nielsen-målingene ikke er i nærheten av de faktiske seertallene.

Som Fortune påpeker har det å offentliggjøre seertall liten gevinst for Netflix, siden de er finansiert gjennom abonnement i stedet for reklame.

Samtidig kan hemmelighold også være viktig ganske enkelt fordi Netflix bruker seerdata aktivt i utviklingen av nye serier og filmer.

«Stranger Things» mest etterspurt

Foreløpig siste nytt i saken kom i går, da Deadline kunne melde at selskapet Parrot Analytics har slengt seg på kampen om pålitelige Netflix-tall – med en vri.

I stedet for å se på seertall, sporer Parrot i stedet etterspørsel i markedet, noe selskapet hevder å gjøre ved hjelp av over én milliard datapunkter.

Den desidert mest etterspurte serien i USA akkurat nå er «Stranger Things», med 69.9 millioner såkalte «uttrykk for etterspørsel», mens «Game of Thrones» er på andreplass med 54 millioner og «The Walking Dead» på tredje med 53.5 millioner.

Netflix har foreløpig ikke kommentert tallene fra Parrot.

Men! «Stranger Things»-stjernene har sunget Motown-sanger med James Corden.

Det er da noe:

I forrige uke ga vi deg tips til fem av høstens beste, nye serier på strømmetjenestene.

Vi slang på fem tips til tilbakevendende serier det er verdt å følge med på og, siden mørketida tross alt er kort og sola snart snur, fem serier du trygt kan droppe uten å gå glipp av noe.

Og har du sett, nå gjør vi det samme igjen!

Fem tv-serier du bør se:

«MR. MERCEDES» 

Stephen King har så langt i år vært kilde til to skuffelser («The Dark Tower», og den nylig nedlagte TV-versjonen av «The Mist»), samt en fenomenal suksess. «It» har nå angivelig blitt den mest innbringende skrekkfilmen i amerikansk filmhistorie, og en skikkelig meme-generator. Og nå kommer «Mr. Mercedes», en ti episoders miniserie laget for den amerikanske kabelkanalen Audience.

King formet hovedpersonen i romanen etter Brendan Gleeson, så da er det jo flaks at han takket ja til å spille rollen i TV-versjonen. Han er den lettere alkoholiserte, pensjonerte politidetektiven Bill Hodges, som fortsatt er hjemsøkt av saken han ikke klarte å løse. En psykopat kjørte villmann i en stjålet Mercedes, og myrdet 16 mennesker. To år senere tar plutselig den dypt forstyrrede drapsmannen (Harry Treadaway) kontakt med Hodges på nettet, mens han forbereder seg på å begå flere drap.

Serien er skapt og skrevet av advokatserie-veteranen David E. Kelley, medprodusert av King og alle episodene er regissert av Jack Bender («Lost», «Game of Thrones»). Det er ennå usikkert hvor «Mr. Mercedes» blir tilgjengelig i Norge, men serien burde dukke opp et eller annet sted i år. Netflix byr i løpet av høsten også på King-filmatiseringene «Gerald’s Game» og «1922».

«THE PUNISHER»

Etter et lengre gjestespill i andre sesong av «Daredevil» er hevneren Frank «The Punisher» Castle (Jon Berenthal) tilbake i sin egen avleggerserie.

Marvel-universet til Netflix har bydd på sine opp og nedturer, med «Jessica Jones» som et foreløpig høydepunkt og «Iron Fist» som den definitive nedturen. «The Punisher» vil bli den mørkeste og mest brutale av disse seriene, mens Frank Castle sporer opp de mektige kreftene som slaktet familien hans.

Det sterkeste kortet her er utvilsomt Berenthal, som gjør en mer nyansert, forstyrret og hjemsøkt skildring av Castle enn det Dolph Lundgren, Thomas Jane og Ray Stevenson tidligere har gjort på film. «The Punisher» slippes 17. november, altså om bare ei uke.

Se også «Marvel’s The Runaways» og muligens «Gifted».

«STAR TREK: DISCOVERY»

Ok, vi har vippet litt på gjerdet når det gjelder årets forsøk på å gjenopplive Star Trek-universet på TV, men «Star Trek: Discovery» har fått brukbare skussmål. De første episodene er ute på Netflix, flere kommer i januar.

Serien utspiller seg ikke i den alternative tidslinjen som ble introdusert i J.J. Abrams’ filmserie, men ti år før kaptein Kirk og co. dro modig ut dit der ingen tidligere har dratt. Denne gangen går vi ombord USS Discovery, mens førsteoffiseren Michael Burnham (Sonequa Martin-Green) blir dratt inn i en Klingon-krig.

«Discovery» har hatt en turbulent forproduksjon, med stadige utsettelser og trøbbel bak kulissene. At seriens showrunner var Bryan Fuller («Hannibal», «American Gods») gjorde mange optimistiske, men i fjor høst takket han for seg etter konflikter med studiosjefene. Hans visjon av Star Trek ville trolig ha blitt betydelige mer særegen, dunkel og elegant, selv om «Discovery» i sin nåværende form er langt fra den katastrofen mange spådde.

Hardcore trekkers med nystrøket Starfleet-uniform kan sikkert finne ting å kritisere på detaljnivå her, men for oss med et mer avslappet forhold til mytologien er dette bedre enn forventet – og det er absolutt en fordel at serien forteller en sammenhengende historie.

Den joviale humoren fra J.J.-filmene er fraværende, men er du ute etter fjasete ablegøyer kan du jo alltids sjekke ut «The Orville».

«WORMWOOD»

Oscar-vinneren Errol Morris har markert seg med en lang rekke hardtslående dokumentarer, som «The Fog of War» og «The Unknown Known». Morris tar ofte i bruk sitt såkalte «Intertron»-system, som tvinger folka han intervjuer til å snakke rett inn i kamera.

«Wormwood» er en snodig blanding av dramaserie og dokumentar, som tar for seg brennhett stoff – om CIAs lumske eksperimenter med hjernevask og LSD. Miniserien tar sitt utgangspunkt i den sanne historien om biokjemikeren Frank Olson (Peter Sarsgaard), som i 1953 angivelig hoppet til sin død fra et hotellvindu i New York. Herfra blander serien autentiske intervjuer med dramatiserte spekulasjoner, og slenger oss ned i et konspirasjonsteoretisk kaninhull.

På rollelista finner vi ellers blant andre Tim Blake Nelson, Molly Parker og «Westworld»-cowboyen Jimmy Simpson. Tilgjengelig på Netflix 15. desember.

Se samtidig: «The Vietnam War» og «Lore».

«HAPPY!»

Nok en tegneserie forvandlet til TV-serie, men «Happy!» likner ikke akkurat på noen av de utallige superhelt-seriene. En koselig julehistorie basert på den grafiske romanen av Grant Morrison, som sirkler rundt den forsofne leiemorderen Nick Sax (Christopher Meloni). Han blir alvorlig skadet etter en skuddveksling, og våkner opp i ambulansen foran sin nye bestevenn Happy. En blå, flygende, manisk munter pegasus-hest som snakker med stemmen til Patton Oswalt.

Sammen drar de ut på et farefullt eventyr for å redde en liten jentunge fra en pedofil, heroinavhengig julenisse. Grant Morrison hevdet at tegneserien brøt selv hans romslige grenser for brukt av stygge ord, og det er trolig at «Happy!» er nødt til å tone ned noen av de mer grenseoverskridende elementene. Serien er produsert, delvis skrevet og regissert av Brian Taylor, som er mest kjent for de frenetiske «Crank»-filmene med Jason Statham.

Vi har god grunn til å anta at «Happy!» ender opp på Netflix i Norge, siden de har rettighetene til de fleste seriene produsert for den amerikanske kabelkanalen SyFy (og mens dette ble skrevet utsatte SyFy premieredatoen til desember, noe som betyr at serien neppe når våre breddegrader før neste år. Men vi kan jo glede oss til den kommer allikevel).

Se også: antologiserien «Philip K. Dick’s Electric Dreams».

Fem tilbakevendende vi gjerne ser mer av:

«MR. ROBOT» sesong 3

Den andre sesongen av «Mr. Robot» skrudde ned tempoet, rotet seg litt bort og mistet en del seere, men vi har stor tro på at den tredje runden vil sikre denne konspirasjonskåte WTF-seriens renomme som en av de av de mest særegne, paranoide hjernevrengerne på skjermen.

«RED OAKS» sesong 3

Her er den beste dramakomedien ingen ser (mest fordi den slippes på Amazon Prime), beskrevet av produsent Steven Soderbergh som «Caddyshack» møter «Manndomsprøven». Tredje og siste sesong flytter handlingen til New York på slutten av 1980-tallet, mens David (Craig Roberts) prøver å bli filmskaper.

«RIVERDALE» sesong 2

Å lage en dramaserie basert på den tøntige tegneserien «Archie» virker som en skikkelig dritt ide, men å deretter forvandle denne serien til en ungdomsvennlig «Twin Peaks» er på grensen til genialt. «Riverdale» er bedre enn du tror, og sesong to er i gang på Netflix.

«STRANGER THINGS» sesong 2

Selvfølgelig. Åttitallsnostalgi turned up to eleven! Sjekk også mobilspillet.

«VICE PRINCIPALS» sesong 2

USAs to kjipeste viseoverlærere vender tilbake i sin andre og definitivt siste sesong, med ti episoder som dukker opp på HBO utover i oktober og november.

Fem serier du kan droppe:

«LAW & ORDER TRUE CRIME: THE MENENDEZ MURDERS»

«American Crime Story: The People v O.J. Simpson» ble en så stor suksess at O.J. ble frikjent, så her kommer nok et rettsdrama basert på en sann historie, om nok en kvinnelig advokat med bein i nesa og stygg nittitallfrisyre. I dette tilfelle: Leslie Abramson (Edie Falco), som hadde den utakknemlige oppgaven med å forsvare de sosiopatiske rikmannssønnene Erik (Gus Halper) og Lyle Menendez (Miles Gaston Villanueva) etter at de myrdet foreldrene sine i kaldt blod.

Ifølge traileren «forbrytelsen som sjokkerte Amerika», men saken var langt fra like sensasjonell som O.J. Simpson-sirkuset. «Law & Order» har allerede fostret fem avleggerserier med sammenlagt nesten 1100 episoder, men «True Crime» er deres første antologi-miniserie. Denne rettsaken har mange av ingrediensene til en vagt satirisk såpeopera i stil med «American Crime Story», men utførelsen er dessverre like knusktørr, gråtrist og småkjedelig som alle de andre «Law & Order»-seriene. Kanskje noe for besteforeldrene dine, men slett ikke noe for oss.

«MARVEL’S THE INHUMANS»

Vel, Marvel-boblen var nødt til å briste før eller senere. Kanskje like greit at det skjedde på TV, selv om den doble pilotepisoden av «The Inhumans» faktisk ble satt opp på kino i USA.

Mesteparten av budsjettet gikk angivelig med til å filme serien med IMAX-kameraer, mens rett-på-hjemmekino-veteranen Roel Reine ble hyret inn som regissør fordi han jobber «fort og billig». Resultatet er som forventet tilsvarende skranglete, preget av pompøs dialog, stusselige spesialeffekter og et selvparodisk gravalvor. Selv med et romslig budsjett og betydelig talenter ville det ha vært en utfordring å yte tegneserien rettferdighet: en temmelig tøysete historie om en kongelig superhelt-familie bosatt på månen, som må flykte til Hawaii etter et statskupp. Disse heltene inkluderer dessuten en dame som slåss med håret sitt (Medusa, spilt av Serinda Swan), samt en diger, dataanimert, teleporterende bulldog ved navn Lockjaw.

«VALOR»

Nok en plastikkpatriotisk, klisjeproppet militærserie strømlinjeformet for de amerikanske rødstatene, denne gangen om de heltemodige helikopterpilotene i Shadow Raiders. Underoffiseren Nora Madani (Christina Ochoa) overlever et katastrofalt oppdrag i Somalia med skuddskade i beinet, og må lære at «duty is the cure for weakness» mens hun avdekker konspirasjoner og flørter med kjekke soldater.

Fun fact: serien er skapt av musikeren Kyle Jarrow, som ellers er mest kjent for scenemusikalene «A Very Merry Unauthorized Children’s Scientology Pageant» og «SpongeBob SquarePants». Føler på en eller annen måte at det er verdt å nevne.

Ochoa var rundt hundre ganger livligere i den nylig kansellerte grindhouse-kabelserien «Blood Drive». Så se mye heller den.

«WISDOM OF THE CROWD»

«Entourage»-kjenningen Jeremy Piven er tech-mogulen Jeffrey Tanner, som prøver å løse mordet på sin egen datter ved å introdusere dataplattformen «SOPHIE». En «crowdsourced crime-fighting»-app som gir brukerne mulighet til å løse forbrytelser i realtid, i håp om å vinne en dusør på hundre millioner dollar.

Kunne ha vært en interessant historie om en megolomanisk milliardær som mister vettet, og iscenesetter et sosialt eksperiment som forårsaker et dystopisk Orwell-mareritt. Men, nei. Jeffrey Tanner er portrettert som en banebrytende helt med rettferdigheten på sin side.

Det samme utgangspunktet har tidligere blitt brukt i serier som kansellerte «A.P.B.», «Pure Genius», «The Philanthropist» og ikke minst severdige «Person of Interest». Det er trolig mest sistnevnte «Wisdom of the Crowd» prøver å etterlikne, men etter den idiotiske pilotpremieren fikk serien mer juling av kritikere enn en vesketyv fanget av mobben. #canceled-after-first-season.

«YOUNG SHELDON»

Ja, «The Big Bang Theory» er angivelig den mest populære komiserien i USA. Noen mener at dette er det festligste på skjermen siden Charlie Sheen var med i «Two and a Half Men», andre føler at dette bokslatterhelvetet er omtrent like gøy som endetarmskreft dyppet i ebola.

Førstnevnte kategori vil sikkert finne glede i at aspergersikonet Sheldon nå får sin egen serie, i form av en «prequel» om hans barndom på nittitallet (nå spilt av niåringen Iain Armitage, mens Jim Parsons supplerer fortellerstemmen). Midt i blinken for alle som liker veslevoksne barneskuespillere, hjertevarme livsleksjoner og stort sett alt vi hater med varm lidenskap.

OBS: «Young Sheldon» kan by på utfordringer for den jevne «Big Bang»-fan, siden den ikke har noe latterspor som forteller når noe skal være morsomt. Tryggest å le hele tiden, da, gjerne mens man trykker på denne knappen (link: og skriker «Bazinga!» med jevne mellomrom.