Den amerikanske premieredatoen – 8. november 2019 – for det som blir den 25. filmen om James Bond ble offentliggjort mandag, sammen med et løfte om enda tidligere premiere i Europa.

At Daniel Craig (49) returnerer til rollen som agent 007 for femte gang blir bekreftet av flere anonyme kilder i produksjonsselskapene Eon og Metro-Goldwyn-Meyer overfor New York Times.

På tross av skuespillerens tidligere uttalelser om at han heller vil «kutte seg i håndleddene» enn å spille inn en ny Bond-film (en grei strategi før lønnsforhandlingene, må en tro) kommer ikke nyheten overraskende på den norske Bond-eksperten Morten Steingrimsen, som blant annet har forfattet «Den store boken om James Bond» og tidligere skrevet Bond-saker for herværende nettsted.

– Det ville være uklokt å erstatte Craig. De seneste filmene er jo blant de mest fremgangsrike i serien, og kommersielt og publikumsmessig er den nå på høyde med storhetstiden på 1960-tallet. Og for hans eget vedkommende: Til tross for flere gode filmer mellom Bond-filmene, som «Girl with the Dragon Tattoo» og «Defiance», er ingen av dem blitt virkelig store hits. Craig har også medvirket i noen filmer som slettes ikke gjorde det godt nok i billettlukene, som «Cowboys and Aliens». Derfor trenger Craig Bond like mye som serien trenger ham, mener Steingrimsen.

Fantasi og virkelighet

Også på det rene: Manuset forfattes av Neal Purvis og Robert Wade, som har skrevet alle Bond-filmene siden «The World Is Not Enough» i 1999 og med det skrevet om James Bond lenger enn det figurens opphavsmann, Ian Fleming, gjorde.

De to manusforfatterne har tidligere snakket om utfordringene med å videreføre franchisen i Trump og Brexits tidsalder.

– Hver gang du skal lage en Bond-film er du nødt til å si noe om Bonds plass i verden, noe som sammenfaller med Storbritannias plass i verden. Og med folk som Trump har Bond-skurken blitt virkelighet, sa Purvis til The Telegraph i mars.

– Når de skal lage enda en, blir det interessant å se hvordan de vil forholde seg til at virkeligheten er blitt lik fantasien, sa manusforfatteren.

Nå knytter det seg særlig spenning til hvilken regissør produsent Barbara Broccoli velger.

– Jeg håper selv på en visjonær regissør — ala Christopher Nolan — som kan bringe noe nytt. «Spectre» var ingen dårlig Bond-film, og hadde mye bra i seg – ikke minst åpningssekvensen, som var en av seriens beste. Men sett i ettertid bar filmen preg av å være en «best of»-samling med referanser til tidligere filmer, mener Morten Steingrimsen.

«Sherlock»-regissør

Han ser gjerne en Bond-film av det mer fantasifulle slaget – som «You Only Live Twice» (1967) og «The Spy Who Loved Me» (1977).

– Det er altfor lenge siden en Bond-film med ubåter og raketter. Dette er for så vidt en posisjon i filmverdenen som «Kingsman»-filmene har tatt, men det er på tide at Bond tar den tilbake, mener Steingrimsen, som kan opplyse om at skotske Paul McGuigan for tida er det heteste regissørnavnet på ryktebørsen som alltid omgir Bond-produksjoner.

McGuigan har særlig gjort seg bemerket med flere episoder i BBC-serien «Sherlock» og ble nylig tatt ut til filmfestivalen i Toronto med Annette Bening– og Jamie Bell-filmen «Film Stars Don’t Die in Hollywood», om romansen mellom en aldrende Hollywood-legende og en ung skuespiller. Den er produsert av nettopp Barbara Broccoli og har flere Bond-folk i crewet.

Fest suspen og søk dekning, for nå er det spoiler-tid igjen.

Ukens «GoT»-episode har fått tittelen «Stormborn», noe som understreker at mesteparten av oppmerksomheten rettes mot en kortvokst, brannsikret platinablondine med tre ildsprutende husdyr på slep.

Eller som hun foretrekker å bli titulert i offentlige sammenheng:

«Daenerys of the House Targaryen, the First of Her Name, The Unburnt, Queen of the Andals, the Rhoynar and the First Men, Queen of Meereen, Khaleesi of the Great Grass Sea, Protector of the Realm, Lady Regnant of the Seven Kingdoms, Breaker of Chains and Mother of Dragons».

Hennes nærvær i Westeros skaper betydelig turbulens i de sju kongedømmene, og forandrer dynamikken betraktelig.

HOUSE TARGARYEN

Lyn, torden og stormende regnvær raser over Dragonstone, akkurat som natten da Dany (Emilia Clarke) ble født.

I følge Varys (Conleth Hill) ulte alle hundene i King’s Landing den natten, muligens fordi de følte en instinktiv frykt for å bli spist opp av drager.

Dany føler at dette er en heller skuffende start på hennes tilbakekomst til barndomstraktene: fanget i et gulvkaldt slott som definitivt ikke føles hjemmekoselig.

Tyrion (Peter Dinklage) forsikrer henne om at de ikke vil forbli i Dragonstone lenge. Det er bare tre løver igjen på det metaforiske sjakkbrettet; tre utfordrere til Danys rettmessige plass på jerntronen, og minst en motstander som må ryddes av brettet.

Cersei Lannister kontrollerer mindre enn halvparten av kongedømmene, og Varys forsikrer at hun er allment forhatt av lordene i Westeros.

Dany er ikke betrygget:

«They cry out for their true queen? They drink secret toasts to my health? People used to tell my brother that sort of thing, and he was stupid enough to belive them».

Med tre drager og en horde balleløse berserkere i ryggen ville hennes salige storebror Viserys allerede ha erobret King’s Landing, men som Tyrion understreker: hun er ikke her for å herske i asken.

Vi hørte pussig nok Varys si noe liknende tilbake i sesong tre, da han fortalte lady Olenna om en mann han anså som en av de farligste i Westeros: Lillefinger.

«He would see this country burn if he could be king of the ashes».

Kanskje en liten påminnelse om at denne kortstokken har en joker som ikke bør undervurderes: sniken Lillefinger, som kan prøve å kuppe tronen fra sidelinjen mens de andre slåss mer åpenlyst om makten.

Daenerys’ mål er uansett å erobre De sju kongedømmene uten å slake befolkningen, og tronespillet er allerede vunnet hvis hun får støtten til de andre husene.

Da vil deres eneste krig være mot Cersei.

De har allerede House Tyrell og Dorne på sin side, så nå trenger de bare å få nordsiden over på Team drage-Dany.

Hun passer på å takke Varys for hans diplomatiske forhandlinger, men liker slett ikke denne liksomfromme rumpeslikkeren og hans silkemyke slangetunge.

Varys er jo en fyr som bøyer seg etter vinden, og engang var i tjeneste for Danys far; den gale kongen Aerys.

Og deretter hadde samme stilling for mannen som styrtet ham:

Kong Robert Baratheon.

Dany føler en dyp avsmak for lojalitetsfleksible taskenspillere som Varys, men han har allerede et velformulert svar klart:

«Robert was an improvement on your father, to be sure. There have been few rulers in history as cruel as The Mad King. Robert was neither mad nor cruel. He simply had no interest in being king».

Så Varys påtok seg oppgaven med å finne en mer kvalifisert monark?

Dany har is i blikket, og forakt i stemmen. Tyrion prøver å forsvare sin gamle venn Varys, men Dany husker godt at Varys engang støttet hennes klysete storebror.

«All your spies, your little birds, did they tell you Viseys was cruel, stupid and weak? Would those qualities have made for a good king, in your learned opinion?»

Varys er trolig allerede godt forberedt på at dette ville komme opp, og hans forsvar er at han ikke ante noe om Dany før hun giftet seg med Khal Drogo.

Vel, rent bortsett fra at hun eksisterte og angivelig var vakker.

Dany er fortsatt rasende over at Varys var delaktig i at hun ble byttehandlet til Dothraki-barbarene som en hest.

Varys forsvar er at Dany snudde den situasjonen til sin egen fordel, men hun har null tålmodighet med falsk smiger og lurer på hvem som beordret at hun skulle myrdes.

Nå ble det plutselig enda kaldere i rommet. Hvorvidt Varys overlever dette er avhengig av hva han sier nå.

«King Robert», svarer han.

Men hvem ansatte snikmorderne, og hvem sendte ordren til Essos?

Dany vet allerede svaret. Varys gjorde alt sammen. Hvis Varys fortsatt hadde vært i besittelse av en pung, ville den ha vært temmelig svett nå.

Tyrion prøver nok en gang å forsvare kompisen, og gå god for hans lojalitet – men Dany mener at Varys er det stikk motsatte av pålitelig.

«If he dislikes one monarch, he conspires to crown the next one. What kind of a servant is that?»

Akkurat den type tjener kongedømmene trenger, mener Varys.

Noe sier meg at han har øvd inn denne monologen foran speilet noen ganger, men han overbeviser Dany.

Hun vil bare at Varys sverger på en ting:

«If you ever think I’m failing the people, you won’t conspire behind my back. You’ll look me in the eye as you have today, and you’ll tell me how I’m failing them».

Varys sverger helt uten jugekors. Og Dany sverger at hun vil brenne Varys levende hvis han noensinne forråder henne. Greit, da har de en deal på det.

En hårete situasjon er over, og så får Dragonstone besøk av nok en gåtefull skikkelse med fleksibel moral:

Den røde heksa Melisandre (Carise Van Houten).

Selvfølgelig.

Etter å ha blitt utstøtt fra Team Snow for å ha grillet småjenter på bål, var det jo bare et sted Melisandre kunne vende tilbake.

Til slottet der hun nylig rådførte salige kong Stannis.

Heksa titulerer Dany på flytende Valyriansk, og ønskes hjertelig velkommen med åpne armer.

Dany fikk god hjelp av de røde prestene til å holde freden i Meereen, og har et helt chill forhold til dyrkere av den hellige Lysherren.

Varys påpeker litt snurt at Melisandre tidligere assisterte en annen utfordrer til Jerntronen, og Stannis kan jo ikke sies å ha gått seirende ut av tronespillet.

Så flaks for Melisandre at hun har kommet til Dragonstone på den offisielle «La oss benåde alle som har jobbet for feil konger»-dagen.

Skulle Dany ha straffet alle i hoffet med forbindelse til andre regenter, så hadde hun stått alene foran et speil akkurat nå.

Så Melisandre får frikort og umiddelbar plass i Danys innerste krets.

Skal bli spennende å se om det betyr at The Brotherhood without Banners-gjengen også snart ender opp på Team Dany, siden hun allerede har Lysherren på sin side.

Dany lurer på hva Han forventer av henne. Melisandre gjentar profetien:

«The long night is coming. Only the prince who was promised can bring the dawn».

Synd Dany ikke er en prins, da.

Missandei (Nathalie Emmanuel) påpeker at oversettelsen er en smule upresis.

Ordet «prins» mangler kjønnsbestemmelse i High Valyrian-språkdrakt, så det kan dermed like gjerne bety prinsesse.

Dany liker den oversettelsen mye bedre.

Klok av skade nøler Melisandre med å påstå at profetien henviser spesifikt til Dany, så hun nøyer seg med å si:

«I belive you have a role to play. As does another. The King in the North, Jon Snow».

Veldig interessant. Et klart hint om at hverken Dany eller Jon Snow bør ta det som en selvfølge at de vil ende opp som vinnere i tronespillet.

La oss håpe at det ikke betyr at The Night King eller Lillefinger kupper tronen til slutt.

Hadde jo vært litt gøy hvis serien ender med at Gendry plutselig ror seg inn på førsteplass i de siste minuttene av finalepisoden.

Tyrion er uansett forbløffet over å høre at bastardsønnen Jon Snow nå er en maktfaktor.

Sist de så hverandre reiste de jo sammen til The Wall for å joine Nattvokterne.

Varys er så syrlig at han burde få sin egen Haribo-pakke (Evnukkens eventyrblanding?), og lurer på hvorfor Melisandres flamme-visjoner har så stor tro på Jon Snow.

Heksa kan opplyse dem om at Jon har forent wildling og husene i Nord mot en felles fiende.

Melisandre foreslår at Dany innkaller Jon til et møte:

«Let him stand before you and tell you the things that have happened to him. The things that he has seen with his own eyes».

At de er søskenbarn er jo bare en ekstra bonus ingen av dem vet ennå.

Tyrion har ikke den helt store troen på religiøse profetier, men stoler på Jon Snow.

«And I am an excellent judge of character».

Dany gir ordre om å sende en ekspress-ravn i retning Nord:

«Tell Jon Snow that his queen invites him to come to Dragonstone, and bend the knee».

En uheldig formulering som muligens hadde fungerte bedre hvis ikke Cersei akkurat hadde sent en ravn for å fortelle Jon Snow akkurat det samme.

Danys arroganse er en akilleshæl, men Jon er trolig tilstrekkelig smart til å se fordelene med en allianse med dragedronningen.

HOUSE STARK

I Winterfell blir barna trent opp i bueskyting, mens Sansa (Sophie Turner) og Jon (Kit Harington) hutrer på balkongen.

De har allerede mottatt ravn–SMS fra Tyrion, men Sansa frykter at alt sammen bare er en felle.

Tyrion har imidlertid lagt inn en liten hilsen i siste setning av brevet:

«For all dwarves are bastards in their father’s eyes».

Det samme Tyrion fortalte en glattbarbert Jon da de først møtte hverandre tilbake i seriens premiereepisode for over seks år siden.

Heldigvis ikke et knyst om å bøye kneet til den nye dronningen, noe som antyder at Tyrion trosset Danys ordre til fordel for litt snik-diplomati.

Sansa vet at den fraseparerte ektemannen har et godt hjerte, og at Tyrion alltid behandlet henne alltid med omtanke – men hun føler fortsatt at dette er et risikoprosjekt.

Davos Seaworth (Liam Cunningham) påpeker at brevet også i forbifarten nevner at Dany har tre drager til sin disposisjon.

En usjarmerende trussel, som allikevel kan være nyttig i kampen mot White Walker-hordene.

De liker jo ikke liker ild noe særlig, så kanskje det er verdt risikoen å slå av en prat med dragedronningen?

HOUSE LANNISTER

I mellomtiden prøver den gale dronningen Cersei (Lena Headey) å overbevise den gjenlevende adelen i King’s Landing om at Dany er en større trussel mot deres sikkerhet enn hun selv er.

En vanskelig salgsjobb, med tanke på at hun drepte mesteparten av dem i den mest spektakulære, grønne eksplosjonen siden Kermit bollet miss Piggy.

Cersei har innkalt den gjenværende makteliten i hovedstaden, men det er temmelig glissent i tronsalen.

Hun hevder at dragetøytas hær med barbarer, hedninger og villmenn vil bety slutten på dem alle.

At «den gale kongens datter» vil brenne byene til grunnen, slakte barna deres og voldta husdyrene.

Hvis Cersei mister jerntronen kunne hun garantert fått seg ny jobb som ny pressetalsmann for Donald Trump.

Hun har et bra håndlag med propaganda – og påpeker at Dany er sin fars datter.

«In Essos her brutality is already legendary. She crucified hundreds of noblemen in Slaver’s Bay. And when she grew tired of that, she fed them to her dragons».

Noe som strengt tatt stemmer, selv om hun hadde noble intensjoner.

Cersei sverger at hun vil oppfylle sin plikt om å beskytte sitt folk, men trenger hjelp fra de innkalte lordene.

I bakgrunnen står Jaime Lannister (Nikolaj Coster-Waldau) og ser skikkelig miserabel ut.

Fan-teoriene om at han vil ende opp med å kverke sin egen søster virker stadig mer plausible.

Han har allerede avlivet en gal konge, så å drepe en like gal dronning vil være poetisk symmetri på høyt plan.

Sams varmhjertede pappa Randyll Tarly (James Faulkner) påpeker at Daenerys har tre drager til rådighet.

Akkurat som kong Aegon hadde da han erobret Westeros for over tre hundre år siden.

Hvordan kan Cersei stoppe noe sånt?

Maester Qyburn (Anton Lesser) jobber med en løsning på problemet – men vi får dessverre ikke en morsom montasjesekvens der The Mountain prøver et assortert utvalg av mekaniske vinger mens han deiser i bakken rundt The Red Keep.

HOUSE TARLY

Etter dette møtet tar Jaime en prat med Lord Tarly og den klysete sønnen Dickon (Tom Hopper), som ikke vil si noe definitivt om hvilken side av denne krigen han kommer til å kjempe for.

Jaime er veldig keen på å lokke Randyll over på søsteren side:

Hans hær var jo den eneste som klarte å overvinne Robert Baratheon i kamp.

Tarly er ikke særlig keen på å gå til krig mot House Tyrell, og selv en muggen drittsekk som ham har en æreskodeks:

«I’m a Tarly. That name means something. We’re not oathbreakers. We’re not schemers. We don’t stab our rivals in the back, or cut their throats at weddings».

Han sverget troskap til House Tyrell, og har kjent Olenna siden han var en gutt.

Jaime mener at valget er enkelt:

«I know you don’t like my sister, but you have to make a choice. Do you fight with us, or the foreign savages and eunuchs?»

Jaime klarer kanskje å trigge noen følsomme millennials med sånt prat, men Randyll virker ikke overbevist.

Selv ikke etter at Jaime lokker med en stilling som ny Warden i Sør så fort krigen er vunnet, men det gjenstår å se om han tar agnet.

I mellomtiden er Randylls favorittsønn Samwell (John Bradley) travelt opptatt med å assistere Archmaester Marwyn (Jim Broadbent), som undersøker den stadig mer forsteinede Ser Jorah Mormont (Iain Glen).

Hans Greyscale-sykdom har nå gått så langt at Marwyn mener at armen hans for lengst burde være amputert.

Den gode nyheten er at Jorah kan leve ti til tjue år til.

Den dårlige nyheten:

At han vil miste vettet i løpet av det neste halvåret.

Marwyn gir ham generøst en dag å vurdere selvmord med æren i behold, før han eventuelt sendes til Valyria for å flytte inn hos steinmennene.

Jorah lovte imidlertid sin elskede khaleesi å finne en kur, så han kaster seg neppe på sverdet.

HOUSE LANNISTER

Så hva er Cersei og hennes klamme hånd Qyburns plan for å få has på dragene?

Nede i krypten lagret kong Robert hodene til Aegons drager som trofeer.

«He couldn’t keep them around. They would have made him look small».

Og der er hodeskallen til Balerion:

Dragen kong Aegon red på over havet til Westeros, som sørget for at han erobret De sju kongedømmene.

Et mektig beist, men ikke uovervinnelig. En av Danys drager ble såret av et spyd i Meereen, og hvis de kan skades kan de drepes.

Qyburn avduker en diger armbrøst, konstruert av de dyktigste smedene i King’s Landing.

Et våpen sterkt nok til å kverke en fullvoksen drage.

Litt skuffende.

En gal vitenskapsmann som Qyburn burde ha klart å komme opp med noe mer spektakulært.

I det minste en sprettert som skyter Wildfire-vannballonger.

HOUSE GREYJOY

Yara Greyjoy (Gemma Whelan) begynner å bli mektig utålmodig, og føler at Dany-alliansen burde ha invadert King’s Landing i går.

Det var åpenbart en smule overilt (eller eventuelt et utslag av umotivert optimisme) at jeg i forrige recap påsto at Sand-slangene trolig var ute av serien.

For her er dronning Ellaria Sand (Indira Varma), på plass i Dragonstone – og hun er helt enig med Yara.

Tyrion påminner dem om at et frontalangrep vil koste tusenvis av sivile liv, men pytt i sånt mener Ellaria.

«It’s called war. You don’t have the stomach for it, scurry back into hiding».

Selv har hun null problemer med å forgifte uskyldige barn, sånn som niesen til Tyrion, så noen sprøstekte fotgjengere er ikke akkurat en prioritet for Ellarias del.

Tyrion liker henne ikke, og følelsen er helt gjensidig.

«My greatest regret is that Oberyn died fighting for you».

Mye ondt blod her.

Dany påminner dem alle om at Tyrion er dronningens høyre hånd, og skal behandles med den respekten stillingen fordrer.

Hun gjentar Tyrions ord:

«I am not here to be queen of the ashes».

Lady Olenna Tyrell(Diana Rigg) er også på plass:

«That’s very nice to hear. Of course, I can’t remember a queen who was better loved than my granddaughter. The common people loved her. The nobles loved her. And what is left of her now?»

Litt grønnfarget aske i ruinene av The Cept, muligens.

Hennes livsfilosofi er at arbeidsfolk og adelsfolk alle bare er barn, som kun adlyder hvis de frykter deg.

Å danne allianser med en så ideologisk vidtspennende gjeng som dette har sine utfordringer.

Mange av dem vil bare ha hevn, og se Cersei bli slaktet – men Dany er dronningen, og hun har allerede bestemt at de ikke skal angripe King’s Landing direkte.

De skal beleire byen fra alle sider, og sørge for at hverken folket eller soldatene vil få tilgang til mat.

Cersei skal sultes og tvinges ut.

Tyrion vet at Cersei vil prøve å få lordene over på sin side ved å spille på deres nasjonalisme, noe vi allerede har sett.

Så de vil ikke ta i bruk The Unsullied-hæren eller Dothraki-barbarene i beleiringen.

Krigsstyrken må bestå utelukkende av soldater fra Westeros.

Greyjoy-skipene vil frakte Dornish-hæren til King’s Landing, som sammen med Tyrell-soldatene vil omringe byen. The Unsullied-hæren vil i mellomtiden ta Lannister-familiens hovedsete:

Casterly Rock.

Alle kan se visdommen i denne planen, og gir Dany sin støtte.

Bra jobb, Tyrion! I alle fall hvis planen din fungerer.

Dany tar en prat på tokvinnshånd med Olenna og sverger at Cersei vil betale for drapet på barnebarnet Margaery.

Olenna har null tro på at Danys hersketid vil medføre fred i Westeros. Hun har et lite råd:

«He’s a clever man, your Hand. I’ve known a great many clever men. I’ve outlived them all. You know why? I ignored them. The lords of Westeros are sheep. Are you a sheep? No. You’re a dragon. Be a dragon!»

Missandei er vonbroten over at Grey Worm (Jacob Anderson) ikke har sagt farvel før han seiler i retning Casterly Rock.

Han hevder at ikke er redd for noe, men er redd for å ikke se henne igjen. Så de kysser endelig.

Hun kler av seg, og kler av ham.

Grey Worm er redd for en ting til:

Å la Missandei se hva han mangler, men de får det til å fungere – på måten Jon Snow i sin tid imponerte Ygritte.

Med munnen.

HOUSE TARLY

Erkemester Marwyn laster stakkars Sam full av bøker, som kan lære ham å skrive med litt stil.

Hadde lite ikke vært meta hvis han ender opp med å skrive en bokserie med tittelen «A Song of Ice and Fire», da.

Sam mener at han muligens har funnet en måte å behandle Greyscale-problemet til Jorah:

Han har funnet dokumentasjon om to tilfeller der Greyscale har blitt kurert. Synd forfatteren av læreboken Sam leste dette i døde av… vel, Greyscale.

Metoden Sam snakker om er så farlig at den nå er forbudt, men det kommer jo ikke til å stoppe ham.

Jorah tilbringer dagen med å skrive kjærlighetsbrev til sin elskede khaleesi, men vi ser dessverre ikke hva han skriver.

Sikkert noe pinlig.

Sam har uansett bestemt seg for å gjøre et forsøk på å kurere Jorah, som tross alt er sønnen til avdøde Lord Commander Jeor Mormont, som engang reddet livet til Sam.

Nå vil han gjengjelde tjenesten ved å gi Jorah en alternativ behandling, som involverer mye rom mens Sam skreller bort hele det ytre hudlaget hans så verket spruter.

Au. Så veldig au.

Men en veldig elegant redigeringsovergang til sprøstekt ostepai som skjæres opp.

Nam nam.

HOUSE STARK

Arya Stark (Maisie Williams) overhører at King’s Landing er i ferd med å bli beleiret, noe som betyr at hun neppe vil komme seg inn i byen tidsnok til å snikmyrde Cersei.

Hun befinner seg tavernen til sin gamle venn Hot Pie (Ben Hawkey), som er overrasket over å se henne igjen.

Sist gang de møtte hverandre var tilbake i sesong fire, og mye har sannelig skjedd siden den gangen.

Arya grabber tak i paien han har på serveringsbrettet, og jafser den i seg.

Rart hun er så sulten, siden hun akkurat delte kanin med Ed Sheeran, men uansett.

Der ikke mye igjen av gladjenta Hot Pie engang kjente, og han spør hva som har skjedd med henne.

Arya svarer ikke, og styrer en mugge øl.

Han lurer på hvorfor Arya ikke har tenkt seg til Winterfell, nå som House Bolton er styrtet, og halvbroren Jon Snow er den nye kongen i Nord.

Nyheter for Arya, som nå har et nytt mål.

Kanskje vi endelig se de gjenlevende Stark-søsknene gjenforent, nå som den treøyde broren Bran forhåpentligvis er på vei i samme retning.

Før Arya styrter ut påpeker Hot Pie:

«Can’t believe I thought you were a boy. You’re pretty!»

Hun ber Hot Pie om å ta vare på seg selv, og ikke bli drept.

Ingen fare, i likhet med Arya er han en survivor.

På veien til Winterfell varmer Arya foran bålet i skogen, men hesten hennes er urolig.

Det rasler i kvister, og de sirkles av sultne ulver.

Lederen deres?

Aryas enorme direulv Nymeria, som stakk av til skogs etter å ha angrepet Joffrey tilbake i første sesong.

Hun flekker tenner, vill etter den lange tiden på egen hånd.

Selv om Nymeria til slutt kjenner igjen Arya, vil hun ikke bli med tilbake til Winterfell.

«That’s not you» hvisker Arya gåtefullt mens hun står igjen alene.

Muligens som et ekko av det hun engang sa etter at pappa Ned mente at ville gifte seg med en adelig kjekkas og tilbringe livet i kjole:

«That’s not me».

Arya eller Nymeria er begge villdyr nå, og har vært i villmarken for lenge til at de kan temmes som husdyr.

Men Arya er i det minste på vei hjem igjen, og der er jo hyggelig å se at enda en av de seks direulvene fortsatt lever.

Bare to av dem igjen nå, sammen med Jon Snows trofaste kumpan Ghost.

Jon mottar en ravn fra The Citdel, og får beskjeden fra Sam.

Dragonstone er bygget på drageglass, noe som er nok en god grunn til å ta en kopp te med Dany.

Han deler denne beslutningen med lordene i Winterfell, og ingen av dem er sjenerende entusiastiske over tanken.

Minst av alle Sansa, som frykter en reprise på hva som skjedde med deres bestefar Rickard.

Han ble invitert til King’s Landing av Den gale kongen, bare for å bli grillet levende.

Jon er enig i at dette er en risk, men stoler på Tyrion og vet at krigen mot The White Walkers krever utradisjonelle grep.

Lordene mumler og protesterer, selv lillelady Lyanna (Bella Ramsey) mener at kongen i Nord bør holde seg i Nord.

Jon har triste øyne og ser skrekkelig sliten ut:

«You all crowned me your king. I never wanted it. I never asked for it. But I accepted it because the North is my home. It’s part of me, and I will never stop fighting for it, no matter the odds. But the odds are against us».

De trenger allierte i krigen mot The Night King, gjerne en snerten khaleesi som kan tilby tre drager, en horde barbarer og mer dragonglass-våpen enn du får plass i en trillebår.

Så Jon Snow må dra, for bare en konge kan overtale dragedronningen til å stille opp.

Sansa har allerede glemt alvorspraten de hadde i forrige episode, og skriker:

«You’re abandoning you people! You’re abandoning your home!»

Som en jævla dramadronning. Petyr «Littlefinger» Baelish (Aidan Gillen) flirer i fitteskjegget sitt.

For Jon overlater ansvaret til Sansa mens han er bortreist, og Winterfell er hennes frem til kongen i Nord vender tilbake.

Ok, da. Sansa roer seg ned.

Før reisen besøker Jon krypten til adoptivpappa/onkel Ned, og Lillefinger sniker seg innpå ham og påpeker at han personlig leverte benrestene til stemoren Catelyn som et tegn på respekt fra Tyrion.

«Seems like a lifetime ago. Do give Tyrion my best when you see him».

Dette er så vidt jeg vet første gang Jon og Lillefinger snakker sammen.

«I was sorry when he died», påstår Lillefinger mens han ser på statuen av Ned Stark.

«Your father and I had our differences, but he loved Cat very much. So did I. She wasn’t fond of you, was she? Well, it appears she vastly underestimated you. Your father and brothers are gone, yet here you stand. King in the North. Last best hope against the coming storm».

Lillefinger vet neppe at Ned ikke var den biologiske faren til Jon.

Eller at både Arya og Bran er på vei til Winterfell, akkurat for sent for å bli gjenforent med Jon.

Han liker ikke Lillefinger noe særlig, og har ingenting å si til den sleske taskenspilleren.

Lillefinger kunne i det minste tenke seg en liten takk for hjelpen: uten ham ville jo Jon han blir slaktet under bastardenes basketak.

«You have many enemies, my king, but I swear to you I am not one of them. I love Sansa, as I loved her mother».

Ikke det Jon ville høre. Han grabber tak i strupen på Lillefinger og klemmer hardt.

Akkurat som Ned Stark gjorde tilbake i første sesong.

«Touch my sister, and I’ll kill you myself!»

Noe sier meg at dette var akkurat den reaksjonen Lillefinger håpet på:

En utspekulert provokasjon for å piske opp mer splid mellom halvsøsknene.

Jon og Davos rir sin vei, og overlater fortet i hendene på Sansa.

HOUSE GREYJOY

Mens Greyjoy-skipene seiler mot King’s Landing krangler Sand-slangene om hvem de skal drepe.

Mamma Ellaria drikker dårlig vin med Yara og Theon (Alfie Allen), som blir litt ubekvem over søsterens historier om sin sans for både gutter og jenter.

Frilynte Ellaria liker det hun hører, og ber Theon om mer vin. Han er jo vant til å servere.

Ellaria ser for seg en trekant, men Theon hverken kan eller vil være med på leken.

De rekker knapt å kysse hverandre før noe kolliderer inn i skipet med full kraft. Et bakholdsangrep fra onkel Euron (Pilou Asbæk), som virkelig kan dette med å gjøre en entré.

Full krig!

Sandslangen Tyene (Rosabell Laurenti Sellers) beskytter mamma under dekk, mens Yara og Theon kjemper for livet over dem.

Rundt dem brenner Greyjoy-skipene, og soldater blir slakter i alle retninger.

Sandslangene Obara (Keisha Castle-Hughes) og Nym (Jessica Henwick) gjør et helhjertet forsøk på å kverke Euron, men villmannen viser seg å være for seig.

Han dreper dem begge.

Under dekk blir Ellaria og Tyene overmannet, men ikke drept.

De er trolig forlovelsespresangen til Cersei, så vi får håpe de tok med seg mye gift.

Kvinnen som drepte Cerseis datter, spent fast i krypten ved siden av Septa Unella.

The Mountain klapper allerede begeistret i hendene, sikkert.

Yara kaster seg skrikende over sjonkel Euron som en rabiat sjørøver, og kampen er i gang.

«Give your uncle a kiss!» flirer Euron, som virkelig er i sitt element her.

Han overvinner Yara raskt, og plasserer henne med strupen mot øksebladet.

Euron klarer ikke å redde søsteren sin, Han fryser av skrekk, mens gamle traumer veller over ham.

Plutselig Reek igjen, og han hopper livredd overbord som en stakkarslig ynkrygg.

Euron ler seg skakk, men vi ser ikke hva han gjør med niesen sin – som vi kan anta overlever til neste episode.

Stakkars Theon-Reek snufser hjelpeløst i havet, som en patetisk sjørøver senket av Asterix og Obelix. Greyjoy-skipsflåten er like ødelagt som selvfølelsen til Theon.

Euron seiler i retning King’s Landing og så er det slutt for denne gang.

Jøjje sin hatt, det var litt av en avslutning!

Alt dette stikker kjepper i hjulene på krigsstrategien til Dany og Tyrion, som nå er tvunget til å beleire King’s Landing med barbarene sine.

Et annet alternativ er selvfølgelig at Dany følger rådet til lady Olenna, slipper løs sin rasende indre drage og revurderer dette med å herske i asken.

Uansett, det finnet vi først ut neste uke.

BESTE REPLIKK: Varys snakker sosialisme med Dany:

«Incompetence should not be rewarded with blind loyalty. As long as I have my eyes, I’ll use them. I wasn’t born into a great house. I came from nothing. I was sold as a slave and carved up as an offering. When I was a child I lived in alleys, gutters, abandoned houses. You wish to know where my true loyalties lie? Not with any king or queen, but with the people. The people who suffer under despots and prosper under just rule. The people whose hearts you aim to win. If you demand blind allegiance, I respect your wishes. Grey Worm can behead me, or your dragons can devour me. But if you let me live, I will serve you well. I will dedicate myself to seeing you the Iron Throne, because I choose you. Because I know the people have no better chance than you».

KRISTOFER HIVJU-WATCH: Tormund og hans ville wildlinger er på vei mot Hardhome, så det kan muligens ta noen episoder før vi ser ham igjen.

FERSKE FOLK: Ingen nye folk av betydning, men vi får til gjengjeld et velkomment gjensyn med folk og fe vi ikke har sett på en stund. Deriblant Hot Pie og Nymeria.

R.I.P: Euron slakter sandslangene Obara og Nym, samt en stor mengde soldater fra Dorn og Jernøyene. Sannelig ikke så godt å si hvor mange som stryker med, men totalt er det sikkert snakk om mange hundre.

MISSING IN ACTION: Bran og Meera burde snart være framme Winterfell, bare for å oppdage at Jon har reist videre til Dragonstone – der dragene Drogon, Rhaegal og Viserion sikkert gleder seg skikkelig til å møte ham. The Hound og broderskapet uten bannere burde også stikke en tur innom Dragonstone. Bronn, Gilly, Tormund og The Night King er dessuten fraværende denne episoden, men jeg tviler litt på at de har funnet på noe gøy sammen.

SEX: Missandei viser sine for- og bakdeler før hun har munnkos med Grey Worm. Det unner vi dem, virkelig. Ellaria rekker så vidt å tafse litt på Yara, før helvete bryter løs.

GØRR: De siste ti minuttene er en massakre; med mer blodsprut og mutilasjon enn vi har tid til å kartlegge i detalj her. Allikevel gullstjerne for Tyenes entusiastiske penistrauma.

FORHOLDSVIS FUN FACTS:

Sesongpremieren ble sett av 16 millioner mennesker, og fanget den offentlige oppmerksomheten så til de grader at PornHub-trafikken sank dramatisk.

Det gjenstår fortsatt en del episoder før «Game of Thrones» er fiks ferdig fortalt, men serieskaperne David Benioff og D. B. Weiss har allerede begynt planleggingen av sitt neste HBO-prosjekt, den umiddelbart kontroversielle borgerkrig-fantasien «Confederate».

I mellomtiden har George R.R. Martin uttalt på Livejournal-siden sin at «Winds of Winter» kanskje, muligens, med litt flaks blir publisert i 2018. Med andre ord: ikke en sjanse i havet. Var jo ikke så mange måneder siden han hevdet at boken trolig ville komme i løpet av 2017. Martin vil ikke si så mye mer om hvordan skrivingen går enn at: «I still have good days and bad days, and that’s all I care to say». Til gjengjeld vil Goggen med temmelig stor sikkerhet publisere første halvdel av den todelte Targaryen-historikken «Fire and Blood» i slutten av 2018, eller begynnelsen av 2019. Eller eventuelt i 2029. Vi får nå se.

Forresten noen som la merke til at Dickon Tarly så litt annerledes ut? Han ble tidligere spilt av Freddie Stroma, men nå har «Black Sails»-kjenningen Tom Hopper tatt over rollen.

I åpningsanimasjonen er Shivering Sea-havet til øst for Veggen dypfryst, i tråd med The Hounds visjoner i forrige episode. Noe som enten bare er en visuell referanse til at vinteren har kommet, eller eventuelt bekrefter at White Walker-horder bare kan spasere forbi hele The Wall, og marsjere rett inn i Westeros.

Vi kan skimte at mennene til Euron kutter tungen av soldatene de overvinner. Dette er en referanse til bøkene, der vi får vite at dette er bestialsk ritual psykopaten Euron utsetter mennene han overvinner i kamp for, før ham lar dem leve hvis de kjemper på hans side. Så vi kan anta at han har tvangsrekruttert mange av Danys tungeløse allierte over på sin side nå.

Her er «Game of Thrones»-panelet fra ukens Comic-Con i San Diego:

Etter å ha hoppet av HBO-serien «Silicon Valley» har i alle fall T.J. Miller mer tid til å utfolde sin cosplay-entusiasme for «Game of Thrones».

KARAKTER: 8 av 10 tronespillere gleder seg til askesøndag.

Denne uka har Television Critics Association (TCA) sin tradisjonelle presentasjon av de ulike kanalene og strømmetjenestenes planer fremover.

I går var det HBO og HBO-sjef Casey Bloys sin tur til å annonsere nyskapninger og diskutere tingenes tilstand for kanalen.

Her er en kjapp oppsummering:

Tar (litt) selvkritikk for «Confederate»

Nylig avslørte «Game of Thrones»-skaperne D.B. Weiss og David Benioff at den neste serien deres blir «Confederate», lagt til en parallell virkelighet hvor sørstatene vant borgerkrigen og slaveri ennå eksisterer – om enn i en modernisert form.

Ideen har blitt kritisert som «slave-fanfiksjon» og fordi den kommer fra to hvite serieskapere, selv om de rett nok også har de afroamerikanske manusforfatterne Malcom Spellman og Nichelle Tramble Spellman med på laget.

Mens firkløveret har bedt folk vente med reaksjonene til de faktisk har sett serien, tok HBO-sjef Bloys ifølge A.V. Club selvkritikk for måten serien ble avduket.

– Feilen vi gjorde var å tenke at vi kunne annonsere en så følsom idé, som krever så mye varsomhet på produsentsiden, i et presseskriv. Vi kunne gjort en bedre jobb med å rulle det ut i pressen. Vi visste at ideen ville være kontroversiell.

Jon Stewart går tilbake til standup

For første gang på 20 år skal Jon Stewart gjøre en standup-spesial for HBO.

– Endelig kan jeg bruke opp Saddam Hussein-vitsene jeg ikke fikk brukt i den forrige spesialen, sier den tidligere «The Daily Show»-verten, ifølge Variety.

Stewart har en fire år lang produksjonsavtale med HBO, hvor et av prosjbektene var en serie korte animasjonsfilmer for nett. Denne er nå kansellert, men Stewart jobber videre med andre prosjekter.

Tsjernobyl-serie med «Mad Men»-brite i hovedrollen

En ny tittel som ble annonsert under TCA var den fem episoder lange miniserien «Chernobyl», som ifølge The Hollywood Reporter skal ta for seg atomulykken i Tsjernobyl i 1986.

Serien, skrevet av Craig Mazin (som sto bak «The Huntsman: Winter’s War», av alle ting), får svensken Johan Renck på regi.

Renck har regissert finfine episoder av kvalitetsseriene «Breaking Bad» og «Halt and Catch Fire», men la oss aldri glemme at han også pleide å lage musikk under artistnavnet Stakka Bo, og at det var fabelaktig:

Jared Harris, den tidvis blide briten kjent fra «Mad Men» og «The Crown», skal spille hovedrollen som Valery Legasov, en sovjetisk vitenskapsmann plukket ut av sjefen i Kremlin til å etterforske ulykken.

Sesong 3 av «True Detective» nærmer seg grønt lys

Når det kommer til Nic Pizzolatos langkokte tredje sesong av «True Detective» kunne HBO-sjef Bloys ifølge Deadline fortelle at den nå nærmer seg grønt lys.

Samtidig ble «Moonlight»-skuespiller Mahershala Ali endelig bekreftet som hovedrolleinnehaver.

Bloys sier kanalen har mottatt fem ferdige manus så langt.

– De er fabelaktige, jeg ble imponert og opprømt over dem. Vi er i samtaler med regissører, og setter i gang når vi har funnet en vi vil hyre.

«Deadwood»-filmen er et skritt nærmere virkeligheten

Siden western-serien «Deadwood» ble kansellert i 2006 har fans klort og krafset etter en film som kan snøre sammen trådene.

Nå er det igjen bevegelse i prosjektet, etter at David Milch har levert det Bloys kaller «et svært godt manus» – uten at det er en sikker sak ennå.

– Om vi kan gjennomføre det på et budsjett som gir mening for oss, om vi kan finne en regissør og få rollebesetningen sammen – ikke en lett oppgave – så er vi innstilt på å gjøre det, sier Bloys ifølge Variety.

Damon Lindelof er bare på «kanskje»-stadiet med «Watchmen»

Kjøl ned de «Watchmen»-forventningene dine, KOMPIS.

Ifølge et intervju (riktignok under Comic-Con, ikke TCA, men vi tar det med lell) med TV Line (via Slashfilm) er «Watchmen»-serien til «The Leftovers»-skaper Damon Lindelof lang ifra en sikker sak selv om det var en del prat om det for litt siden.

– Alt jeg kan si er at jeg ikke har hatt møter med HBO om «Watchmen», sier Lindelof.

– Er det materiale som er virkelig interessant for meg? Ja, men jeg må avveie hvorvidt det burde eksistere før jeg bestemmer meg for å gjøre det. Jeg er i den prosessen nå.

Det er langt ifra alle bøker jeg husker hvor og når og hvem jeg var da jeg satte meg ned for å lese dem, men Stephen Kings «The Gunslinger» er en sånn fortelling.

Jeg var 16, satt i en temmelig komfortabel stol hjemme hos søskenbarnet mitt, hun hadde nettopp introdusert meg for Massive Attack og «Mezzanine»-skiva deres som sto på (digresjon: mange år senere fikk jeg signert den for henne, komplett med små tegninger, av en fyr som nå viser seg å sannsynligvis være Banksy), jeg drakk en kopp te og brydde meg ikke om at det var sommer ute fordi jeg hadde funnet en bok av King jeg ikke hadde lest ennå, etter å ha slukt alle de andre King-bøkene jeg kom over.

«The man in black fled across the desert, and the gunslinger followed.»

Når det kommer til romanåpninger, er få setninger bedre enn den, en kortfattet introduksjon til en verden hvor western-ridder-med-pistol Roland Deschain er i en tilsynelatende uendelig kamp mot en sortkledd sabotør ved navn Walter gjennom utallige dimensjoner (vår egen verden inkludert), som alle er vevet rundt et stort mørkt tårn.

Faller tårnet, faller verdenene.

I boka jeg brukte en sommerdag på kom Jake Chambers, en ung gutt fra New York, ramlende inn i Rolands verden via en magisk portal.

Snart var jeg i gang med å pløye gjennom resten av fantasy/sci-fi-fortellingen, kjent som «The Dark Tower».

Bøkene var Kings forsøk på å skape sin egen «Ringenes Herre», med stadige koblinger mot andre King-fortellinger («The Dark Tower»-bøkene binder sammen mye av forfatterskapet – King skriver til og med inn seg selv) og som etter hvert strekker seg over tusenvis av sider (spinoff-tegneserier og to attpåklatt-bøker ikke medregnet) og mange tiår med skriving.

Typ, at skrivingen startet i 1978, første bok kom i 1982 og sjuende bok ble fullført i 2004.

George R. R. Martin-fans, jeg vet hvordan dere har det.

Det unike litterære universet i «The Dark Tower» har fenget generasjoner av lesere som meg, som parallelt med å vente på fortellingens finale også har ventet på at den omfattende og til tider uhåndterlige serien skulle finne veien til kinolerret eller tv-skjerm.

Nå er planen at begge deler skal skje.

Neste uke har  filmen «The Dark Tower», med Idris Elba i hovedrollen som Roland og Matthew McConaughey som Walter amerikansk kinopremiere.

Fantastiske rollevalg, og man skulle tro at alt lå an til en gedigen fan-fest – spesielt siden filmen er lagt opp både som en gjenfortelling og oppfølger til bøkene (hvordan det er mulig kan du spoile deg til på egen hånd på nett).

I stedet er oppkjøringen til filmslippet preget av bekymring blant fansen.

Det finnes tre hovedårsaker til dette, og de er alle relatert til avvik fra det som er normen for sommer-blockbustere av denne typen:

1. Det har blitt sluppet svært få trailere og klipp

For all del. Trailere som gir bort hele fortellingen er og blir en uting, og da den første traileren for «The Dark Tower» endelig dukket opp i starten av mai (sent for en storfilm som har premiere i august) var den forbilledlig i å få opp pulsen uten å avsløre mye mer enn utgangspunktet for fortellingen.

Problemet (slik mange ser det) er at Sony Pictures i de to månedene som har gått siden da stort sett ikke har sluppet nye klipp fra filmen med unntak av noen nye glimt i et par tv-spotter og (se punktet under), en bakomfilm og et par kortere trailere som fokuserer mer på andre ting enn selve filmen.

Nettstedet Flickering Myth oppsummerte det slik i mars, da forsinkelser, nyheter om at scener måtte skytes på nytt og fraværet av en trailer til sammen får det til å virke som om filmstudioet ikke har tro på filmen:

– Det ser ikke bra ut. Og hvordan ting ser ut er spesielt viktig for filmer om du vil fylle kinoseter og få ut budskapet om et prosjekt som ikke har gjennomsyret kulturen på den måten for eksempel Harry Potter har gjort. Du må hausse opp filmen. Signalene stillheten sender er ikke lovende.

2. Markedsføringen fokuserer på andre Stephen King-fortellinger

Nå, i slutten av juli, er markedsføringsapparatet til filmen omsider i gang, med to tydelige mål.

Det ene er å forklare den intrikate mytologien i en sju bøker lang (vel, åtte og en halv, på en måte) fantasy/sci-fi-serie på en lettfattelig måte.

Det andre, som later til å ha fått mer og mer fokus i det siste, er å gjøre kinogjengere klar over at «The Dark Tower»-universet er koblet til svært mange av Kings andre storsuksesser, alt fra «It» og «The Shining» til «The Stand» og «Shawshank Redemption».

Som io9 skriver:

– Det er som om filmstudioet synes at filmens koblinger mot andre berømte King-verker er mer interessante eller salgbare enn filmen i seg selv. Dette føles ikke som en tillitserklæring.

3. Spilletiden er på bare 95 minutter

Andre storfilmer denne sommeren, som «Dunkirk», «Wonder Woman», «Transformers: The Last Knight» og «Spider-Man: Homecoming» er alle på to timer eller (som oftest) mer.

Nå er det riktignok ikke lengden på en film som avgjør kvaliteten (Darren Aronofsky var henrykt da han klarte å få lavbudsjettdebuten «Pi» opp i 80 minutter), men som The Guardian-skribent Stuart Heritage nylig påpekte kan kortere spilletid enn forventet for en storbudsjettert Hollywood-filmer ofte indikere en omfattende nedklipp av materiale som ikke har fungert.

For Heritage gikk grensa ved en spilletid på under 90 minutter, så «The Dark Tower» er sånn sett fortsatt seks minutter i pluss.

Det skal også sies at filmen i stor grad tar utgangspunkt i den første boka i serien.

«The Gunslinger» er regnet som en kortroman med sine 224 sider, og byr på særdeles slank historiefortelling sammenlignet med de seks stadig mer murstein-aktige bøkene som senere fulgte.

Regissør Nikolaj Arcel har også forsøkt å berolige fans på akkurat dette punktet i et intervju med Bustle:

– Vi forsøker å gjøre som Stephen King gjorde med den første romanen, mystisk til tider og uten å avsløre for mye. Filmen skal ikke dekke hele mytologien. Dette er en introduksjon til rollefigurene og verdenen, en stram og presis måte å komme inn i den.

Om Arcel og filmen hans gjør bekymringene til skamme får vi svar på i neste uke.

Filmen slippes fredag 4. august på amerikanske kinoer, mens norsk premiere er 18. august, to uker senere.

Det har vært lite nytt om tv-serieutgaven av Brian K. Vaughans tegneserieklassiker «Y: The Last Man» den siste tida.

Først skulle tegneserien bli film med Dan Trachtenberg bak spakene, før den ble omgjort til en tv-serie hos FX i 2015.

I 2016 kom nyheten om at «American Gods»-serieskaper Michael Green skulle være sjef for serien, men etter det har det vært ganske stille.

Nå melder The Hollywood Reporter at Green har levert et manus til FX som både kanalen og Vaughan har gitt tommelen opp for.

For de uinnvidde dreier fortellingen seg rundt utbryterkunstneren Yorick Brown, som av mystiske årsaker har overlevd en hendelse som tok livet av alle andre menn i hele verden.

Sammen med den særdeles sjarmerende apa si, Ampersand, legger han ut på tur gjennom et USA kun befolket av kvinner, på leting etter kjæresten Beth mens han jages av den israelske hæren og rabiate feminister.

Noe som synes høres ut som en skrekkfilm-pitch beregnet på altright-publikummet, uten at det gjenspeiles i den faktiske fortellingen.

Manusforfatter Green sier til The Hollywood Reporter at det amerikanske valget faktisk endret mye av tilnærmingen hans til serien.

– Jeg måtte legge fra meg manuset i noen måneder og evaluere det på nytt, fordi det ble et helt annet beist, det ble en voldsom protest. Det kunne ikke la være å være politisk, og jeg måtte omfavne det, finne en vei inn og finne en måte å kanalisere mine egne følelser av forferdelse, skuffelse og raseri samtidig som fortellingen fikk forbli hva den var. Det var nesten så jeg droppa det.

For dem som vil ha en smakebit på hva dette dreier seg om, eller hvordan en tv-serie kan bli seende ut, anbefales forøvrig denne kortfilmen, en særdeles proff og velprodusert tolkning av noen tidlige øyeblikk i tegneserien.

Så får vi bare krysse fingrene for at det snart kommer nyheter rundt «DMZ»-serien også.

Uff da. Folkens, 2017-kappløpet om å bli «årets største skuffelse på kino» er for alvor i gang.

Anmeldelsene for Stephen King-filmen «The Dark Tower» med Idris Elba og Matthew McConaughey er nemlig ute, og resultatet er akkurat nedslående som det folk har fryktet.

Det var allerede kjent at produksjonen hadde hatt problemer, spesielt i postproduksjonsfasen («for mange kokker»-syndromet, ifølge en Variety-reportasje), og resultatet ser ut til å ha blitt en filmopplevelse som i beste fall er middelmådig.

Og i verste fall?

Vel.

«Hva faen skjedde?» spør Uproxx, som virker temmelig sjokkert over hva de har sett:

«I’m going to be honest with you: I kind of want you to see this movie so I have more people to discuss it with. Right now, I feel like a crazy person spouting about some upcoming Biblical doom. I want people to see this movie so you can see the same horrors that I did and try to make sense of them. See, that’s the thing: I want to make sense of this so that it can’t ever happen again. I desperately want to know how something that seems like such a surefire idea can go so terribly wrong.»

The Guardians to-av-fem-stjerner-anmeldelse sammenligner opplevelsen av å se filmen med den nær ikke-eksisterende korttidshukommelsen til hovedpersonen i Memento (ingenting fester seg, og handlingen er glemt før du forlater kinoen), og gir filmens danske regissør Nikolaj Arcel strykkarakter:

«There’s a point somewhere in the misshapen second act that an attentive viewer can feel all the parties involved giving up and resolving to get the rest of the movie over with as soon as possible. Arcel directs through the path of least resistance, pointing his camera at people as indifferently as he shoots the half-baked CGI sequences. The shambolic script collapses when it lurches out of its first half-hour, unable to provide such basic foundational components of storytelling as ‘stakes’ or ‘character motivation’.»

USA Today skryter av Idris Elba, men ikke av særlig mye annet:

«So much potential in terms of star power and source material goes to waste simply because it seems like the filmmakers couldn’t figure out what movie to make. Dark Tower tosses out a lot of plot threads that never go anywhere and even the ending is rushed, like somebody forgot to study for an essay test and then has to B.S. their way out of a failing grade.»

Collider melder at filmens magre budsjett får den til å virke puslete der den burde vært episk, samtidig som den heller ikke har for mye å tilby fans av bøkene:

«I’ve never read any of King’s work, but I saw the film with a friend who’s read all of ‘The Dark Tower’ novels and he told me that the movie takes a few of the characters, a few locations, and that’s it. The story is completely different. So that leaves me (and my friend) wondering who exactly this movie is for. It probably won’t please people who have waited decades to see ‘The Dark Tower’ on the big screen, and it won’t please audiences who just want a fun fantasy action movie.»

IGNs anmelder, en fan av bøkene, er noe mer positiv, men kaller filmen et pent skall og påpeker at det er vanskelig å skjønne hva som motiverer rollefigurene til å handle som de gjør:

«As a fan of the series, I came into the theater knowing the answer to many of these questions. But a standalone movie absolutely shouldn’t have 5,000 pages of prior required reading in order to understand the reason for its central conflict.»

The Hollywood Reporter er noe mer positiv, men tviler på at dette er starten på en lang og fruktbar filmserie:

«Though far from the muddled train wreck we’ve been led to expect, this Tower lacks the world-constructing gravitas of either the Tolkien books that inspired King or the franchise-launching movies that Sony execs surely have in mind. Though satisfying enough to please many casual moviegoers drawn in by King’s name and stars Idris Elba and Matthew McConaughey, it will likely disappoint many serious fans and leave other newbies underwhelmed.»

Den mest positive anmeldelsen kommer fra Variety, som later til å sette pris på filmen som enkel lavterskel-underholdning.

«’The Dark Tower’ has been plagued by tales of last-minute re-editing and multiple cooks in the kitchen, but the movie that’s come out of all this is no shambles. It aims low and hits (sort of). It’s a competent and watchable paranoid metaphysical video game that doesn’t overstay its welcome, includes some luridly entertaining visual effects, and — it has to be said — summons an emotional impact of close to zero. Which in a film like this one isn’t necessarily a disadvantage.»

Med skarve 18 prosent på Rotten Tomatoes og slakt eller skuldertrekk nær sagt over hele linja ligger «The Dark Tower» nå an til å bli en av årets største flopper – og sjansene for oppfølgerfilmer og en tv-serie basert på Kings bøker har sunket betraktelig.

Trøsten (for filmstudioene Sony Pictures og MCR) får være at den har salgbare navn (King, Elba og McConaughey) og et relativt beskjedent budsjett på bare 60 millioner dollar, noe som gir den litt kortere vei til å hente seg inn økonomisk enn andre mageplask i samme sjanger.

Så er bordet dekket for nok en spoilerganza i de sju kongedømmene, og disse episodene blir stadig lengre. Stikkord for dagen: gjenforeninger, nye møter, hevn, uventede vendinger, munnsex og giftige tunger.

Ukens episode har tittelen «The Queen’s Justice», og for tiden er det to selvutnevnte dronninger i Westeros som deler ut sin egen form for justis. Pluss en dronning som blir utsatt for den.

Forresten: etter å ha grundig studert DNA-prøver og stamtavler (eller eventuelt bare sjekket kommentarene på Filter Film og TVs Facebook-side) har jeg kommet frem til en lei feil i forrige ukes recap:

Jon og Daenerys er slett ikke søskenbarn, de er nevø og tante.

Skjerpe seg, meg. Noe som gjør tanken på at de kan komme til å gifte seg desto klammere. Incest er vanligvis ingen hindring i De sju kongedømmene, men det er hittil lite som tilsier at kongen i Nord og dragedronningen fra Sør er særlig keen på hverandre.

HOUSE TARGARYEN

For nå har øyeblikket endelig kommet. Jon Snow (Kit Harington) ønskes velkommen til Dragonstone av en delegasjon som inkluderer Tyrion (Peter Dinklage), Missandei Sjokedorisei (Nathalie Emmanuel) og en gjeng morske Dothraki-krigere som ikke ser ut til å trives særlig bra i dette Vestlands-været.

Bastarden av Winterfell hilser på dvergen fra Casterly Rock, og det er åpenbart at de fortsatt digger hverandre. De så hverandre sist på toppen av The Wall, og Jon husker det godt:

«You were pissing off the edge, if I remember it right. Picked up a few scars along the road».

Det har vært en lang vei for dem begge, med plenty av arr. Tyrion hilser også høflig på Davos (Liam Cunningham), selv om de kjempet på hver sin side under slaget om Blackwater Bay.

«Unluckily for me», kommenterer Davos tørt.

Missandei prøver å holde tonen mer formell, og ber dem om å vennligst overlevere våpnene sine. Barbarene tar like godt båten, også. Davos prøver litt small talk med Missandei, men hans røffe løksjarm smelter ikke akkurat den kjølige fasaden hennes.

Tyrion har fått med seg at Sansa fortsatt er i live og har det bra: «Does me miss me terribly?». Ha ha, Jons blanke reaksjon er oppriktig morsom.

Tyrion forsikrer ham at giftemålet var en travesti, og at det aldri ble fullbyrdet. Jon vil helst ikke vite, og han aktet slett ikke å spørre, men Tyrion understreker «Well, it was. Wasn’t. Anyway, she’s much smarter than she lets on». Jon vet: «She’s starting to let on».

Tyrion vil gjerne ta noen ølbeger og snakke om gamle dager. Høre hvordan en Nattvokter ble konge i Nord, og fortelle hvordan han ble hånden til en dragedronning. «A long and bloody tale. To be honest I was drunk for most of it». Men den praten må de ta en annen dag, for viktigere ting er i gjære.

Erfaringsmessig går det heller dårlig med medlemmer av Stark-familien som besøker sørsiden, men Jon er heldigvis ingen Stark. Skal bli morsomt å se reaksjonene til dem alle etter at de oppdager at han egentlig er en Targaryen.

I samme sekund skremmer en av dragene plutselig vettet av Jon, som kaster seg forskrekket ned på bakken sammen med Davos. Nei, det var sikkert ikke et tegn på noe i det hele tatt. Tyrion hjelper dem opp igjen: «I’d say you’d get used to them, but you never really do».

På tide å møte moren deres, nå.

Melisandre (Carise Van Houten) har søkt dekning på et av fjellene i nærheten, vel vitende om at Davos ikke kommer til å bli overbegeistret for å se henne. Varys (Conleth Hill) syntes det er litt forunderlig at hun ikke vil møte gjestene, med tanke på at hun anbefalte dette møtet.

Heksa føler at hun har gjort sin del av jobben: «I’ve brough fire and ice together. My time whispering in the ears of kings has come to an end».

Varys tviler veldig på det: «Give us common folk one taste of power, and we’re like the lion who tasted man. Nothing is ever so sweet again». Melisandre innrømmer at hun forlot Nord vanæret, og begikk grove feil.

Så hun skal reise rett videre til Volantis, og Varys råder henne til å holde seg unna Westeros i fremtiden. Men Melisandre har allerede sett fremtiden, og hennes rolle i tronespillet er ikke ferdig spilt. «Oh, I will return, dear Spider. One last time. I have to die in this strange country. Just like you». Damn, girl.

Jeg forventet at Melisandre ville hoppe på en sopelime, og fly rett fra klippen – men isteden spaserer hun sin vei mens Varys prøver å komme opp med en avskjedsreplikk som topper hennes. Han sier ikke et knyst. I horisonten skimter han en båt: enten den eneste som gjenstår av Tara Greyjoys skipsflåte, eller ekspressfergen til Volantis.

Missandei introduserer dragedronningen Dany (Emilia Clarke) høytidelig og pompøst, med hele den lange regla som ramser opp alle titlene hennes. «Bla bla… the First of Her Name, The Unburnt, Queen of the Andals… bla bla bla… Khaleesi of the Great Grass Sea… bla bla bla… Breaker of Chains and Mother of Dragons». Davos introduserer kongen i Nord: «This is Jon Snow». Og etter en lengre tenkepause: «He’s king in the North».

Dany insisterer på å titulere Jon som «my lord», men Davos påpeker at han tross alt er en folkevalgt konge.

Dany beklager så meget, men ikke så veldig:

«Forgive me, Ser Davos. I never did receive a formal education, but I could have sworn I read the last king in the North was Torrhen Stark, who bent the knee to my ancestor Aegon Targaryen. In exchange for his life and the life of the Northmen, Torrhen Stark swore fealty to House Targaryen in perpetuity. Or do I have my facts wrong?».

Dany føler at en ed er en ed, og at «perpetuity» ifølge Google Translate fortsatt betyr «i det uendelige». Så hun tar det som en selvfølge at Jon bøyer kneet og bekrefter sin troskap. Men det vil han slett ikke, så.

Dany blir skarp i stemmen og øynene henne fryser til is: «Oh well, that is unfortunate. You have traveled all this way to break faith with House Targaryen?». Jon påminner Dany om at hennes pyroman-pappa brant bestefaren og onkelen hans levende. Den gale kongen ville ha svidd hele Westeros til grunnen hvis han ikke hadde blitt styrtet.

Dany avbryter ham: «My father was an evil man. On behalf of House Targaryen, I ask your forgiveness for the crimes he committed against your family. And I ask you not to judge a daughter by the sins of her father».

Deres to hus var allierte i århundrer, de mest fruktbare og fredelige i Westeros’ historie. Med en Targaryen trygt plassert på jerntronen, og en Stark som Warden i Nord.

«I am the last Targaryen, Jon Snow».

Bortsett fra at hun ikke er det i det hele tatt. Jon er også en del av slekta, selv om ingen av dem er klar over det ennå. Før det skjer er Danys verdensbilde enkelt: enten er man på hennes side, eller så er man mot henne.

«Honor the pledge your ancestor made to mine. Bend the knee and I will name you warden of the North. Together we will save this country from those who would destroy it».

Jon akter fortsatt ikke å bøye kne. Han er enig i at dragedronningen ikke har skyld i hennes fars forbrytelser, på samme måte som han ikke har ansvar for sine forfedres troskapseder. Jon er her fordi han trenger hennes hjelp, og fordi dragedronningen trenger hans hjelp.

Dany spør sarkastisk om Jon la merke til tre ildsprutende drager på størrelse med rutebusser flaksende over hodet hans på den lange spaserturen til Dragonstone. Kanskje han i samme slengen la merke til noen Dothraki-barbarer? Så ser hun ut som en dame som trenger hans hjelp?

Davos påpeker at Daenerys fint kunne ha stormet King’s Landing og lett overvunnet Cersei i løpet av morgendagen: «Hell, we almost took it, and we didn’t even have dragons». Men bare nesten, understreker Tyrion.

Jon lurer på hvorfor Dany ikke allerede har erobret King’s Landing, og mistenker at den eneste grunnen er at de ikke vil drepe tusenvis av uskyldige mennesker. «It’s the fastest way to win the war, but you won’t do it. Which means, in the very least, you’re better than Cersei».

Dragedronningen liker det Jon sier, selv om det ikke forklarer hvorfor hun trenger hans hjelp. Jon forklarer: «Because right now, you and I and Cersei and everyone else, we’re children playing at a game, screaming that the rules aren’t fair».

Dany føler at dette er dypt fornærmende, og retter seg mot Tyrion: «You told me that you liked this man». Det gjør Tyrion fortsatt, men hun begriper ikke hvorfor han kan gå god for en respektløs frekkas: «In the time since he’s met me, he’s refused to call me queen, he’s refused to bow, and now he’s calling me a child!». Frem med luktesaltet, dronningen er rystet.

Jon begynner å miste tålmodigheten med Danys arroganse. Tronespillet er bare en distraksjon, og Jon er ikke hennes fiende. Den virkelige krigen er mot The Night King. Jon spør om Tyrion tror han er en løgner eller en gal mann, og det gjør han jo ikke. Så de bør tro på Jon da han forteller at: «The army of the dead is real. The White Walkers are real. The Night King is real. I’ve seen them. If they get past the Wall and we’re squabbling amongst ourselves, we’re finished».

Spørsmålet er nå om Dany skjønner alvoret, eller er blindet av sin hovmod. Hun reiser seg dramatisk og leverer talen sin:

«I was born at Dragonstone. Not that I can remember it. We fled before Robert’s assassins could find us. Robert was your father’s best friend, no? I wonder if your father knew his best friend sent assassins to murder a baby girl in her crib? Not that it matters now, of course. I spent my life in foreign lands. So many men have tried to kill me, I don’t remember all their names. I have been sold like a broodmare. I’ve been chained and betrayed, raped and defiled. Do you know what kept me standing through all those years in exile? Faith. Not in any gods, not in myths and legends. In myself. In Daenerys Targaryen. The world hadn’t seen a dragon in centuries until my children were born. The Dothraki hadn’t crossed the sea, any sea. They did for me. I was born to rule the Seven Kingdoms, and I will!».

Jon påminner Dany om at hun vil herske over en kirkegård hvis de ikke overvinner The Night King. Hva var det hun og Tyrion sa om å herske i asken, igjen? Er alt det glemt nå?

Tyrion mener at krigen mot søsteren Cersei allerede er i gang, og de kan ikke bare trykke på pauseknappen fordi Jon så noen dypfryste zombier på den andre siden av Veggen. Davos skjønner at alt dette kan være vanskelig å svelge, men den samme skjebnen som ledet dragedronningen til Westeros gjorde Jon Snow til konge i Nord.

Ok, Dany var den første til å bringe Dothraki-barbarene over vannet til Westeros. Så flott for henne. Jon Snow var den første som noensinne klarte å danne allianse mellom nordsiden og de ville wildlingene. Han ble utnevnt til Lord Commander av Nattvokterne, og deretter kronet konge i Nord.

Ikke fordi Jon har blått blod i årene, han er jo bare en bastardsønn.

«All those hard son-of-a-bitches choose him as their leader because they believe in him. All those things you don’t believe in, he faced those things. He fought those things for the good of his people. He risked his life for his people. He took a knife in the heart for his people. He gave his own…».

Jon stopper ham. Ingen grunn til å gjøre alt dette enda mer komplisert ved å fortelle at Jon døde og kom tilbake i live – eller forvirre Dany med å forklare forskjellen mellom Jon og alle de andre levende døde.

Hvis de ikke legger av seg alt tøyset og står sammen mot White Walker-trusselen vil alle dø. «And then it doesn’t matter whose skeleton sits on the Iron Throne».

Tyrion lurer på hvorfor Jon ikke bare kneler for dronningen, hvis det uansett ikke spiller noen trille? Men det er ikke tid for sånt tullball, mener Jon.

«I mean no offence, Your Grace, but I don’t know you. As far as I can tell your claim to the throne rests entirely on your father’s name, and my own father fought to overthrow The Mad King. The lords of the North placed their trust in me to lead them, and I will continue to do so as well as I can».

Dany føler at «that’s fair. It’s also fair to point out that I’m the rightful Queen of the Seven Kingdoms. By declaring yourself King of the northernmost kingdom, you are openly in rebellion». Jeg antar at det er dette sjakkspillere definerer som remis.

I samme sekund løpe-går Varys inn i tronsalen for å gi dronningen flere dårlige nyheter.

Gjestene er sikkert slitne etter den lange reisen, så de skal få varme bad og mat levert på rommene. Jon lurer på om de er hennes fanger nå. «Not yet», svarer Dany. Denne samtalen kan fortsette når de er utvilte.

I mellomtiden får hun nyheten om at hele Greyjoy-skipsflåten er sunket og/eller tatt som krigsbytte, bortsett fra et par, tre båter. Ellaria og Sand-slangene er enten døde eller tatt til fange, det samme er Yara. Urk. Noen dager kan man like gjerne bli i sengen, føler Dany.

HOUSE GREYJOY

Theon (Alfie Allen) blir i mellomtiden fisket opp av havet som en klissvåt hund, og det tar nok en stund før han drar på båttur igjen. Ikke noe teppe og kakao på ham.

Sjonkel Euron Greyjoy (Pilou Asbæk) ønskes velkommen tilbake til King’s Landing med stormende jubel, applaus og blomster.

Han har niesen Yara (Gemma Whelan) i halsbånd, mens Ellaria Sand (Indira Varma) og datteren Tyene (Rosabell Laurenti Sellers) dilter molefonkne etter hesten hans mens lokalbefolkningen slenger dritt etter dem.

Både av den verbale og håndfaste typen.

Euron koser seg glugg i hjel: «This is the life! Look at them, cheering for a Greyjoy. I have to be honest, this is making me hard». Han påminner Yara om at Theon så ut som en skikkelig «twat» mens han livredd hopper overbord. Dette seierstoget ender i tronerommet i Red Keep, der Euron leverer gaven han lovte til den gale dronningen Cersei (Lena Headey).

HOUSE LANNISTER

Akkurat hva Cersei ønsket seg: slangen som drepte datteren Myrcella, samt favorittdatteren Tyene med sløyfe på.

«I give you what no other man can give», deklamerer Euron mens han sender et blikk mot Jaime (Nikolaj Coster-Waldau). «Justice for your murdered daughter».

Jaime liker ikke dette i det hele tatt. Ellaria spytter trassig, mens Cersei fnyser hånlig. Hun annonserer at Euron er en sann venn av tronen, men han vil jo være noe mye mer.

Fremfor å få dronningens hånd nå med det samme, må han nøye seg med en belønning. Cersei vil ikke gifte seg før krigen er vunnet, men i mellomtiden skal Euron styre skipsflåten i krig, mens Jaime vil lede soldatene i «forsvaret» mot dragedronningens invasjonsmakt.

Euron nyter folkets hyllest, mens Jaime minner ham på at den samme bermen spyttet på søsteren hans for ikke så lenge siden. De vil garantert juble like høyt over å se hodet til Euron på en påle hvis han bedrar dem.

Euron er ikke bekymret: «Or yours. They just like severed head, really». Han tar gjerne imot ethvert råd Jaime har å gi, når de har tid til å snakke sammen som brødre. «Does she like it gentle or rough? A finger in the bum?». Festlig fyr, men Jaime sier ikke noe om hvor han liker å putte den gullforgylte høyrehånden sin.

Som forventet har Cersei lenket Sand-fangene i torturkjelleren sin, foran The Mountain (Hafpor Julius Björnsson) og Qyburn (Anton Lesser). Cersei hevder at hun har sympati for Ellarias raseri, hun var jo til stede dagen da The Mountain moste skallen til elskeren hennes som en overmoden vannmelon.

«I can hear the sound of Oberyn’s skull breaking. The sound of your scream. I never heard a sound like that».

Lyden av ekte kjærlighet.

Oberyn hadde vunnet kampen hvis han ikke hetset The Mountain, og døde takket være sitt eget hovmod. Og Ellaria ville ha levd videre hvis hun ikke hadde myrdet Myrcella. Cerseis eneste datter. Ingen kan vite hvordan det er å bære på en sånn smerte, hvis de ikke har opplevd det selv.

Cersei nyter dette øyeblikket som et velsmakende festmåltid; slikker i seg hver eneste smule av Ellarias redsel og raseri. Hun har fantasert om dette så lenge: «I don’t sleep very well. Not at all, really. I lie in bed and I stare at the canopy, and imagine ways of killing my enemies. How to destroy Ellaria Sand, the woman who murdered my only daughter».

Ville være alt for enkelt å bare la The Mountain mose skallen hennes, som han gjorde med Ellarias store kjærlighet. «It would be poetic, I suppose, but fast. Too fast».

Eller kanskje få The Mountain til å knuse datteren Tyenes hode som et andeegg? Nei, føles ikke riktig. Så Cersei gir Tyene et kyss. Et giftig kyss, akkurat som det Myrcella fikk. Cersei tørker restene av The Long Farewell fra leppene, drikker motgiften og gir Ellaria rikelig med tid til se datteren sakte dø foran henne.

«Your daughter will die here in this cell, and you will be here watching when she does. You will be here for the rest of your days. If you refuse to eat, we’ll force food down your throat. You will live to watch your daughter rot. To watch that beautiful face collapse to bone and dust, all the while contemplating the choices you’ve made. Make sure the guards change the torches every few hours. I don’t want her to miss a thing».

Og så setter hun Aerosmith på stereoanlegget. Selv Edgar Allan Poe og Marquis de Sade ville følt at dette er i overkant sadistisk og ondsinnet.

Jaime har tatt av seg den gullforgylte høyrehånden, og drikker alene som en ekte mann da Cersei stormer inn for å bolle. All denne psykologiske torturen har gjort henne vill i nikkersen. Broren er ikke kosehumør, med Cersei tar ham i munnen uansett.

Lurer sannelig på hvor mange iltre Jezebel-artikler denne scenen vil provosere frem. Kjør debatt. Eller ikke.

De våkner opp sammen, og Jaime er urolig over at noen kan se dem. Men Cersei driter i alt sånt nå. Hun er dronningen, og dronninger gjør hva faen de vil. Det inkluderer å ha protesehåndsex med sin egen bror under nesen på tjenestefolket, før hun ber dem skifte klissete laken.

Cersei må ta imot besøk langveisfra: Tyco Nestoris (Mark Gatiss). En representant fra Jernbanken i Braavos, som tilbyr kondolanser (for den døde sønnen Tommen), gratulasjoner (for å ha kåret seg selv som dronning) og mange takk for å ha kvittet seg med de brysomme, antikapitalistiske spurvefanatikerne i The Sept.

Banken vil dessuten ha tilbake pengene Lannister-dynastiet har lånt, takk, nå som de er involvert i en kostbar krig Cersei ligger godt an til å tape.

På den annen side: Jernbanken er ingen fan av dragedronningen, som gjorde det til en kampsak å befri slavene som brakte dem mye klingende mynt i kisten. Cersei påpeker at dette med å betale gjeld er et motto for familien hennes, bokstavelig talt. Hun sverger å punge ut alt de skylder i løpet av to uker, så noe utspekulert pønsker hun på.

HOUSE TARGARYEN

Tyrion og Jon møtes på nok en klippe over havet. Førstnevnte er der for å deppe over at han ikke forutså Euron Greyjoys frontalangrep, men finner det litt vanskelig.

«You look a lot better brooding than I do. You make me feel like I’m failing at brooding over failing».

Jon depper over møtet med Dany, og føler seg som en fange på Dragonstone. Han har vanskelig å begripe at de ikke tar White Walker-trusselen på alvor, men Tyrion tror på ham.

«I trust the eyes of an honest man more than I trust what everybody knows».

Det er vanskelig å forholde seg til mytiske monstre som dette, og Tyrion føler at det nesten er en lettelse å kjempe mot et trygt, velkjent moster som søsteren Cersei. Han mener også at Jon bør se situasjonen fra Danys side.

«She protects people from monsters, just as you do. It’s why she came here. And she’s not about to head North to fight an enemy she’s never seen on the word of a man she doesn’t know. After a single meeting. It’s not a reasonable thing to ask».

Kanskje det er noe annet Tyrion kan hjelpe ham med? Vel, ja.

Hva med noen tonn Dragonglass?

Dany begriper ikke hvorfor de skal sløse bort tid på sånt tøys, nå som de har mistet to allierte hus på en gang. Vel, Tyrion mener at det ikke kan skade å være på godfot med en potensiell ny alliert: kongen i Nord. Dany lurer på hva Tyrion mener om alt dette snakket om levende døde.

«I’d very much like to believe that Jon Snow is wrong. But a wise man once said you should never believe a thing simply because you want to believe it».

Dany skjønner umiddelbart hvem denne vise mannen er: «Are you trying to present your own statements as ancient wisdom?». Slettes ikke. «I would never do that… to you».

Tyrion har imidlertid sagt dette til flere andre, deriblant Grey Worm og Missandei. Tyrion tror på Jon fordi han faktisk er her, til tross for advarslene fra alle sine rådgivere. «I would have told him not to come, and he’s here anyway».

Det er jo ikke som om de visste at det var Dragonglass her, og de vil ikke savne det – så hvorfor ikke gi Jon Snow en liten olivengren? Tyrions råd: «Give him something, by giving him nothing». Dany lurer på hva Ser Davos mente med at Jon hadde tatt en kniv i hjertet for folket sitt. Tyrion tar ikke det særlig seriøst, og har åpenbart ikke fått med seg hva som egentlig skjedde.

Ikke så rart, han visste jo ikke engang at Jon var kongen i Nord. «You must allow them their flights of fancy. It’s dreary in the North». Så Dany slår av en ny prat med Jon Snow.

Dany forteller at folk trodde dragene var borte for alltid, men her er de allikevel. «Perhaps we should all be examining what we think we know».

Jon skjønner at hun har snakket med Tyrion, som har en tendens til å snakke for mye. Men vi liker alle å gjøre det vi gjør best, mener Dany.

«I don’t» svarer Jon, som sin ekte fars sønn.

De kommer ikke til noen enighet om tronespillet, men Dany tillater at Jon utvinner alt han trenger av Dragonglass. Hun vil bistå med all hjelp han måtte trenge i den forbindelse, og Jon er oppriktig overrasket. Oppriktig takknemlig. Så glad at han nesten klarer å presse frem et smil.

Dany vil ikke si noe om dette betyr hun tror at The Night King er på vei, men det ser ut som hun begynner å like denne ubehøvlede nordboeren litt. Men ikke for mye, håper jeg. Jon bør holde munnen langt unna denne sukkerboksen. Hun er tross alt tanten hans. Og slett ikke søskenbarnet. Ha ha, bare tullinger som prøver å skrive alt for mye med alt for kort deadline kunne tro noe sånt.

HOUSE STARK

Tilbake i Winterfell er det fortsatt snøvær, og reservemonark Sansa Stark (Sophie Turner) oppdager at de ikke har nok mat til å overleve vinteren.

Hun viser seg å være en akkurat like skarptenkt leder som vi forventet. Petyr «Lillefinger» Baelish (Aidan Gillen) sirkler som vanlig rundt henne, men Sansa føler at hun har det psykologiske overtaket. Han advarer henne mot å undervurdere Cersei, men Sansa trenger ingen advarsler om kvinnen som slaktet store deler av familien hennes.

Noe sier meg at Lillefinger kjenner at det rykker litt i lille-lillefingeren hver gang Sansa slenger en nedlatende spydighet til ham. Han gir henne allikevel et råd, og har åpenbart smuglest «The Art of War»:

«Don’t fight in the North or in the South. Fight every battle, everywhere, always, in your mind. Everyone is your enemy, everyone is your friend, every possible series of events is happening all at once. Live that way and nothing will surprise you. Everything that happens will be something that you’ve seen before».

Kaos er en stige, og Lillefinger klatrer fortsatt.

Ved Winterfells porter venter Sansas lillebror Bran (Isaac Hempstead Wright), og de har en rørende gjenforening. Vel, Sansa er full av følelser, mens Bran bare stirrer tomt tilbake.

Synd Jon ikke er her, særlig med tanke på at Bran er den rettmessige lorden av Winterfell. Bran kan imidlertid ikke være noe annet enn Den treøyde ravnen, og Sansa aner ikke hva det betyr.

Bran prøver å forklare:

«It means I can see everything. Everything that’s ever happened to everyone. Everything that is happening right now. It’s all pieces now. Fragments».

Sansa skjønner ikke bæret. Bran synes det er trist at så mye vondt har skjedd henne, og ekstra trist at det har skjedd hjemme i Winterfell. «It was so beautiful that night. Snow falling, just like now. And you were so beautiful in your white wedding dress».

Sansa syntes dette er skikkelig uhyggelig, og vil helst ikke bli påminnet om den traumatiske bryllupsnatten med Ramsay Bolton. Så ha det på badet, Bran. Snakkes senere når du ikke er så fordømt creepy. Barber gjerne pubertetsbarten, også.

HOUSE TARLY

Endelig gode nyheter: Ser Jorah Mormont (Iain Glen) ser ut til å være kurert for Greyscale. Hurra!

Archmaester Ebrose (Jim Broadbent) er forbløffet, og han kunne nesten tro at det ytre hudlaget hans er kuttet bort. Men den typen behandling er jo strengt forbudt, så det kan jo ikke være svaret.

Jorah hevder at litt hvile og det varme klimaet gjorde susen, men Marwyn vil ha en liten alvorsprat med Sam (John Bradley) i kveld. Jorah er uansett friskmeldt, og akter selvsagt å dra rett til sin elskede khaleesi. Håper hun digger arr.

Sam og Jorah tar respektfullt farvel med et håndtrykk, og kanskje deres veier vil krysses igjen. Kanskje ikke.

Ebrose er ikke begeistret over at Sam trosset ordrene hans, men er samtidig imponert over at han lykkes med å utføre behandlingen uten å infisere hele Citadellet.

«That man is alive because of you. You should be proud».

Bra jobba, Sam. Klapp på skulderen. Belønningen din er å håndskrive et hav av råtne bøker og scroller på nytt, samt å ikke bli utvist fra Maester-studiene.

Vel, i det minste bedre enn å vaske sprutbæsj med børste.

HOUSE TARGARYEN

Dany vurderer å personlig angripe Euron Greyjoys skipsflåte med dragene sine, men Tyrion mener at risikoen er for stor. Han vet ikke engang om de digre armbrøstene Cersei er i besittelse av, og sikkert har montert på flere av båtene.

I mellomtiden er The Unsullied-soldatene snart fremme ved Casterly Rock, der de sikkert blir tatt varmt imot av Lannister-hæren.

10.000 topptrente soldater med et klart strategisk overtak, som kan se fienden på lang avstand fra toppen av en ugjennomtrengelig mur.

Flaks at Tyrion fikk ansvaret for å bygge kloakksystemet, og i samme slengen skapte en hemmelig inngang til de løse tøsepikene sine.

«Casterly Rock is an impregnable fortress. But as a good friend of mine once said: give me ten good men and I’ll impregnate the bitch!».

Den gode vennen var forresten Bronn.

Grey Worm (Jacob Anderson) leder en liten gruppe menn inn bakveien og åpner porten innenfra. Full krig. Fortsatt en hard kamp med mange Unsullied-ofre, men en kamp de vinner.

«My sister’s armies fight for her out of fear. The Unsullied will be fighting for something greater. They will be fighting for freedom, and the person who gave it to them».

Yay, borteseier til Dragedronningen. Casterly Rock er hennes. Dette gikk så lekende lett at Grey Worm føler at noe er galt. De har ikke drept på langt nær mange nok Lannister-soldater, så hvor er resten?

I havet utenfor angriper Euron Greyjoys-skipsflåte Danys siste skip, så noe stemmer slett ikke her. Denne seieren kan bli kortvarig.

HOUSE TYRELL

Viser seg at resten av soldatene er på vei mot House Tyrells hovedsete Highgarden, ledet av Jaime og Bronn (Jerome Flynn). Hei, kompis. Velkommen tilbake, vi snakket akkurat om deg. Regner med at Jaime ikke fortalte deg hva søsteren hans gjorde med Tyene? Ikke noe «bad pussy» på deg i dag.

Og ja, soldatene bærer fanene til House Tarly. Ser ut til at Jaime klarte å overtale Randyll Tarly (James Faulkner) til å stille opp.

Dette var altså Cerseis løsning på gjeldsproblemene: å robbe det velstående Tyrell-huset. Vi får ikke se slaget, men skjønner at Tyrell-hæren var sjanseløs.

Au, da! Mens Tarly-soldatene teller opp gullbarrer spaserer Jamie den lange veien mot tårnet til lady Olenna Tyrell (Diana Rigg). Hun lurer på om soldatene utkjempet en god kamp. Jaime nøler:

«Uh, as well as could be expected».

Olenna er ikke overrasket:

«It was never our forte. Golden roses, indeed».

Jaime skjenker den begge et glass vin og forteller hvorfor soldatene forlot Casterly Rock for å erobre Highgarden. Casterly Rock er ikke verd noe særlig mer enn barndomsminner, så de lot Dany beleire fortet som en distraksjon.

Grey Worm vil ikke klare å holde fortet lenge. Euron har brent skipene deres og matlagrene er tømt, så før eller senere må The Unsullied marsjere slukøret tilbake gjennom Westeros til fots. Vi må bare gi Jaime golfapplaus for en strategi vel utført. Han lærte dette trikset av Robb Stark under slaget i Whispering Wood, og mener det er lærdom å finne i nederlag.

«Yes. You must be very wise by now», svarer Olenna. Sarkasmedronning til siste slutt.

«My father always said I was a slow learner», svarer Jaime.

Olenna lurer på om Jaime vil drepe henne med sverdet han arvet etter sønnen Joffrey: Widow’s Wail. Hun var ingen fan av den avdøde drittsønnen hans:

«He really was a cunt, wasn’t he? I did unspeakable things to protect my family. Or watched them being done on my orders. I never lost a night’s sleep over them. They were necessary. And whatever I imagined necessary for the safety of House Tyrell, I did. But your sister has done things I was incapable of imagining. That was my prize mistake, a failure of imagination. She’s a monster, you do know that?».

Jaime er ikke uenig: «To you, I’m sure. To others as well. But after we’ve won and there’s no one left to oppose us, when people are living peacefully in the world she built, do you really think they’ll wring their hands over the way she built it?».

Olenna ser svakheten som kommer til å felle Jaime, som alltid har holdt ham tilbake fra å være den noble helten han har alle forutsetninger for å være.

«You love her. You really do love her. You poor fool. She’ll be the end of you».

Han er klar over dette også, men ser ikke poenget i å diskutere sitt usunne kjærlighetsliv med henne. Olenna skjønner at dette er nytteløst: «If she’s driven you this far, it’s gone beyond your control».

Jaime nikker. «Yes. It has».

Lady Olenna angrer nå: «She’s a disease. I regret my role in spreading it. You will, too».

Hvis det var opp til Cersei ville Olenna blitt pisket gjennom gatene, flådd levende eller halshugget foran The Red Keep. Eventuelt alt på en gang. Jaime har en mer human løsning: gift i rødvinsglasset. En smertefri død. Olenna styrter vinen, og har et siste stikk før hun legger på røret.

«I’d hate to die like your son. Clawing at my neck, foam and bile spilling from my mouth. Eyes blood red, skin purple. Must have been horrible for you, as a Kingsguard. As a father. It was horrible enough for me. A shocking scene. Not at all what I intended. You see, I had never seen the poison work before. Tell Cersei. I want her to know it was me».

Et siste fuck you, og ned med flagget til topps. Alt dette var nyheter for Jaime, som likevel beholder beherskelsen – vel vitende om at de begge nå offisielt er Kingslayers. Han stormer ut av rommet mens episoden slutter.

Wow. Store deler av spilletiden besto av verbale forhandlinger, men dialogen er virkelig helt førsteklasses. House Tyrell er nå plutselig fjernet fra sjakkbrettet, men Lady går ned med flagget til topps. Og hvor trist det enn er at Diana Rigg nå er ute av serien, så forlot hun oss med stor stil og uovertruffen verdighet.

Det ser nå ut til at Daenerys må dra frem dragene for å ha en sjanse til å vinne krigen, og på dette tidspunktet er det beint umulig å forutsi hvem som vil ende opp på finaleplass i tronespillet. Hvis jeg var Dany ville jeg ha sendt en av dragene mot Euron Greyjoys skipsflåte (kanskje Jon kan ri den?), og gjort et forsøk på å rappe krigsbyttet fra House Tyrell før Cersei rekker å betale gjelden sin.

Men siden jeg dessverre ikke er noen dragedronning er vi bare pent nødt til å vente en uke før fortsettelsen kommer. Og helt til neste år før Diana Rigg endelig får sin velfortjente Emmy-statuett!

BESTE REPLIKK: Tyrion gjentar sine egne ateistiske visdomsord: «A wise man once said you should never believe a thing simply because you want to believe it».

KRISTOFER HIVJU-WATCH: En hundre prosent Hivju-fri episode, men Jon Snow lever fortsatt opp til det Tormund fortalte ham tilbake i sesong fire: at han har tilbragt alt for mye tid med wildlingene til å noensinne bøye kneet for noen igjen. Så det var en fin callback.

FERSKE FOLK: Ingen av betydning.

R.I.P: Tyene Sand blir forgiftet, og dør sakte foran moren Ellaria. Et ukjent antall Lannister-soldater, noen hundre The Unsullied-krigere og hele krigsstyrken til House Tyrell – som nå er revet. Olenna Tyrell er dessuten forgiftet, selv om hun fortsatt pustet da vi forlot henne.

MISSING IN ACTION: Arya Stark er på vei til Winterfell, og vil med litt flaks bli gjenforent med søsknene sine. Brienne tar seg selv i å tegne skjegg med rødblyant i dagboken sin, mens The Night King har snøballkrig med White Walker-barna. Lyanna Mormont bryter håndbak med Lord Robett Glover, og vinner lett. Sandor «The Hound» Clegane og The Brotherhood without Banners er forhåpentlig på ridetur til Dragonstone, mens Gilly føler at det lukter bæsj av klærne til Sam uansett hvor mange ganger hun vasker dem på seksti grader.

SEX: Cersei har seg hardt med kosebroren sin, og viser seg kliss naken. Trolig med hjelp av en «body double» igjen.

GØRR: En del soldater blir strupekuttet, men ellers er dette en temmelig blodfattig episode.

FORHOLDSVIS FUN FACTS:

I denne episoden besøker vi både Casterly Rock og Highgarden for første gang. Førstnevnte er spilt inn på Trujillo-slottet i Cacares, mens sistnevnte er filmet på Castillo de Almodovar del Rio i Cordoba, Spania.

Vi kan trygt anta at Ellaria Sand vil tilbringe resten av sitt miserable liv i krypten til Cersei, foran liket av datteren sin. I følge et intervju skuespilleren Indira Varma akkurat utførte med EW er hun nå ute av serien, og vi kommer ikke til å se noe mer til henne. Så farvel til Ellaria. Se opp for rotter.

Denne uken sparket Trump sin kommunikasjonssjef Anthony «The Mooch» Scaramucci etter ti dager, den korteste tiden for en kommunikasjonssjef i hele Det hvite hus’ historie. Angivelig fordi den nye stabssjefen John Kelly ville ha «more structure, less Game of Thrones».

Ukens «Inside the Episode»:

En gjennomgang av forrige ukes spektakulære sjøslag:

KARAKTER: 9 av 10 gullroser som visner utenfor Highgarden.

De første anmeldelsene er inne for Tommy Wirkolas sci-fi-thriller «What Happened To Monday» (med nordmenn som Christian Rubeck og Pål Sverre Hagen i sentrale roller) er inne etter at filmen ble vist på Locarno Film Festival.

Selv om kritikken er ganske blanda drops, vender tommelen hittil oppover.

Det de fire anmeldelsene i Variety, Moviemarker, Screen Daily og The Upcoming enes om er at filmen kanskje ikke er så smart som den selv later til å tro, men at Noomi Rapace gjør en god jobb i rollene som sju tvillingsøstre som må leve i skjul på grunn av en veldig, veldig stram futuristisk ettbarnspolitikk (les mer om det i vårt intervju med Wirkola).

Det anmelderne er uenige om, er hvorvidt det er gøy å se på.

Variety er i heiagjengen, selv om de mener filmens manus er så full av plotthull at «it feels macraméed rather than written».

Det som trekker opp er at fortellingen i hendene til Wirkola og Rapace «attains such a level of lurid brainlessness that cult reappraisal may happen at some point, after a decent interval of sober reflection has passed.»

De ender opp med følgende anbefaling:

«We’re used to dumb-as-paint sci-fi actioners being cynical cash-cows that wear their contempt for their audience on the sleeve into which they snigger all the way to the bank. But Wirkola’s film is set apart by its almost heroic lack of self-awareness: Not only does it not realize how dumb it is, there’s a real sense that it thinks it’s smart. In fact it’s a whirlygig of inanely convoluted plotting, deeply dubious philosophy and shots of Noomi Rapace sliding glasses across tables to herself. You should probably watch it.»

For Screen Daily sin del er opplevelsen definitivt verdt en titt. De beskriver Rapace som tvillingene slik:

«They are now all played by Noomi Rapace who has an absolute ball defining each one with the enthusiasm of a child let loose in a dressing up box.»

De skriver også at:

«When they all sit down to dinner, chat and argue like a real family the effect is seamless and entirely convincing, a testimony to extraordinary technical advances since the days of Michael Keaton in Multiplicity.»

Screen Daily konkluderer om filmen med at:

«It may have its failings but it is never less than entertaining.»

På den mer negative enden av skalaen finner vi The Upcoming, som kaller filmens verdensbygging for «end-of-the-world politics for Banksy fans» men samtidig skriver at «a slightly enjoyable, sweary, bloody action film emerges».

The Upcoming skryter også av slåssescenene, men er ganske lunkne i konklusjonen:

«The story obviously wants to side with anti-establishment sentiment against the restrictions on basic freedom, but the writers can’t help but sympathise with the quasi-Malthusian teenager nihilism that decries overpopulation. If, as purported, it is based on the pseudoscience of works like 10 Billion, the book and film can share the same terse review: both are unscientific and misanthropic. At least heads explode in this, even under the guise of utmost gravity.»

Den mest negative anmeldelsen gir Moviemarker, som går gjennom logiske brister i fortellingen punkt for punkt:

«The reason for Dafoe’s character gong up against the Bureau doesn’t really make sense. Especially when we see the ridiculously over the top repercussions that ensue. This leads onto another major issue, why the ridiculous level of security? Sure the one child policy has been enforced for some 30+ years and yet, all citizens are required to wear a bracelet that is scanned at every point during the day; when going to work, buying food, even entering their own homes. We see armed guards across the city and all for what purpose? To stop potential siblings moving around? It’s overkill to a ridiculous degree.»

Moviemarker mener også Rapace gjør en god jobb, men at det ikke redder filmen, og konkluderer med at:

««What Happened To Monday» was a clever concept ruined by it’s overly complicated, overly-cliched and frankly boring delivery.»

«What Happened To Monday» slippes 18. august på Netflix i USA og England, mens den har norsk kinopremiere 8. september.

Hva finner du ofte på bagasjelokket til en bil, som er veldig populært blant rånere? Hint: ukens «Game of Thrones»-recap er full av dem.

Nå begynner vi å skjønne hvorfor denne sesongen ble så kostbar at man måtte kutte ned antallet episoder til bare sju. For nå blir det sommervarm grillfest i Westeros. Dette er sesongens hittil mest spektakulære episode, som runder av med de ti av de heteste minuttene i hele serien – men før den tid har vi flere sentrale spørsmål.

Vil dolkens rettmessige eier få den stukket i ryggen? Hva skjer i hulen til Dany? Hvem gir de klammeste klemmene i Stark-familien? Hva lukter verst på slagmarken: bæsj eller soldatbacon? Og viktigst av alt: liker du lukten av dragenapalm om morgenen? Da vil du like ukens episode veldig godt. Fyr opp grillen!

HOUSE LANNISTER

Tarly-hæren marsjerer taktfast tilbake fra Highgarden, og har krigsbyttet trygt plassert i vogner fulle av gullbarrer og klingende mynt. Bronn (Jerome Flynn) får en stor lærpose full av gullmynter som takk for hjelpen, men Jaime Lannister (Nikolaj Coster-Waldau) virker ikke særlig happy over denne seieren.

Bronn lurer på hvorfor han surmuler, men Jaime akter ikke å fortelle at han har en vond følelse i magen over å ha giftmyrdet lady Olenna, til tross for hennes avsløring om at hun sto bak mordet på Joffrey.

Jaime akter å spare alt sånn til skriftestolen i The Cept. Nei, fillern – den ble jo sprengt i filler av Cersei. Da får han bare fortrenge alt sammen igjen, og gjenta livsløgnen om at han er en ærbar mann. Selvbedrag er velbedrag!

Bronn liker betalingen, men venter fortsatt på belønningen. Han kunne tenke seg Highgarden, men Jaime advarer ham om utgiftene til vedlikehold. Dessuten påminner Jaime om at: «The more you own, the more it weighs you down». Han lover at Bronn vil få velge fritt fra de sju kongedømmenes fineste slott så fort krigen er vunnet, men han er ikke overbevist og ikke så rent lite sarkastisk: «Yes, I’m sure Queen Cerseis reign will be quiet and peaceable».

Bronn sendes videre for å «motivere» lokalbefolkningen til å gi fra seg avlingene sine, sammen med Randyll Tarly (James Faulkner) og hans kukksønn Dickon (Tom Hopper). De liker sikkert å plage forsvarsløse bønder.

Tilbake i Kings Landing er Jernbankens representant Tyco Nestoris (Mark Gatiss) gledelig overrasket av at Cersei (Lena Headey) vil nedbetale hele gjelden sin på en gang.

Den gale dronningens plan fremover er enkel: å få kontroll på hele Westeros, og hver bidige person som bor der. Hun nevner i forbifarten at Qyburn har dratt til Essos for å forhandle med Golden Company – som sikkert vil bistå med enda flere soldater – og «få tak i» noe Cersei føler har blitt frastjålet henne. Hva nå det kan være. Sjelen hennes?

Cersei har uansett full støtte av Jernbanken: «Rest assured, Your Grace. You can count on the Iron Bank’s support… as soon as the gold arrives».

HOUSE STARK

Lillefinger (Aidan Gillen) har en «velkommen tilbake»-presang til Bran Stark (Isaac Hempstead Wright): En fin dolk. Den samme Valyrian stål-dolken noen prøvde å drepe Bran med, etter at Jaime dyttet ham ut av vinduet i pilotepisoden. Et mislykket attentat Lillefinger hevdet Tyrion sto bak, men det gjorde han jo ikke.

Vi har god grunn til å anta at Joffrey egentlig sto bak drapsforsøket, men alt dette er en lang historie, som fortsatt er veldig åpen for tolkning.

Neppe et sjakktrekk å gi noe sånt til en ravn med tre øyne, som har evnen til å se rett igjennom alle former for løgn og bedrag.

Lillefinger hevder at han ville ha stoppet dolken som drepte Brans mamma med sitt eget hjerte, hvis han kunne. Kanskje det er sant, kanskje ikke. Ingen tvil om at han var svak for Catelyn Stark. «I wasn’t there for her when she needed me most. But I am here for her now. To do what she would have done, to protect her children».

Fortsatt litt gøy at Aidan Gillens aksent forandrer seg fra scene til scene, men uansett.

«Anything I can do for you, Brandon, you need only ask». Right.

Bran lurer på om Lillefinger vet hvem som eide dolken, men Lillefinger lyver og sier at han ikke gjør det: «That very question was what started the War of the Five Kings. In a way, that dagger made you what you are today. Forced from your home, driven out to the wilds beyond the Wall. I imagine you’ve seen things most men wouldn’t believe. To go through all of that and make your way home again only to find such chaos in the world, I can only imagine…». 

Bran avbryter ham: «Chaos is a ladder».

Hvis jeg var Lillefinger ville jeg rømt fra Winterfell umiddelbart, så noe sier meg at han spiller et veldig høyt spill her. Jeg snublet over en veldig interessant og troverdig teori om at denne dolken er første trekk i Lillefingers plan om å få Jon Snow ryddet av veien. I tråd med monologen til Sansa i forrige episode er det nærliggende å tro at Lillefinger har tenkt igjennom alle tenkelige vinklinger. Spørsmålet er om han har kalkulert inn i regnestykket at Bran er Den treøyde ravnen.

Og jeg tror svaret på det spørsmålet er: Nei. Noe som betyr at Lillefingers tid som tasken-tronespiller fra sidelinjen snart er omme. Bran er alle steder på en gang, ser fortid, fremtid og kikker på deg når du er på do. Han ser trolig rett igjennom Lillefingers svarte sjel; hans svik, begjær og utspekulerte taskenspill. Og i et flyktig sekund aner også Lillefinger at han vet for mye.

I det samme spretter Meera Reed (Ellie Kendrick) inn døren, og Lillefinger spretter hurtig ut. Bran har forresten fått en fin rullestol laget av Maester Wolkan, siden sleden hans glir litt dårlig på innendørsføre. Meera skal reise, hun vil tilbake til familien sin før krigen mot The Night King starter. Bran er trygg her i Winterfell, og trenger henne ikke lengre. «No, I don’t», sier Bran helt uten følelser.

Meera føler at hun fortjener noe mer enn en likegyldig takk for hjelpen. «My brother died for you. Hodor and Summer died for you. I almost died for you. Bran…». Men han er ikke lengre Bran. Ikke egentlig. Han er bare Den treøyde ravnen nå. «I remember what it felt like to be Brandon Stark, but I remember so much else now». 

Meera gråter stille mens hun innser: «You died in that cave». Og så drar hun trist sin vei, uten farvelkos.

Like etter kommer en annen som trolig vil bli skuffet over Brans mangel på følelser. Arya (Maisie Williams), endelig tilbake i Winterfell!

To enfoldige vakter ber henne om å føkke off, og ler hånlig da hun forteller dem at hun er Arya Stark og dette er hennes hjem. Maester Luwin, Ser Rodrick eller kong Jon Snow kan bekrefte hvem hun er. Synd at de to første ble drept tilbake i sesong to, mens Jon er på forretningsreise til Dragonstone.

Vaktene foreslår nok en gang at hun kan pelle seg vekk: «Look, it’s cold and we’re busy, so you know, best fuck off». Det hadde vært gøy å se Arya denge den ene vakten hardt i hodet med den andre, men hun overtaler dem til å slippe henne inn uten klabb og babb. Arya er borte vekk innen vaktene manner seg opp til å forstyrre Sansa (Sophie Turner).

Hun finner lillesøsteren i krypten, foran statuen av pappa Ned. Og så står søstrene endelig ansikt til ansikt, for første gang siden sesong en.

De kunne ha møtt hverandre i fjerde sesong hvis Arya hadde tatt turen innom The Eyre, fremfor å dra videre med The Hound da de fikk vite at Lysa Arryn hadde dødd.

Arya lurer på om hun må kalle Sansa «Lady Stark» nå. Ja, det må hun. Sansa gir henne en god klem, men Arya er omtrent like tom i blikket som Bran var i forrige episode. Kanskje Sansa rett og slett ikke er særlig god til å klemme? Søstrene hadde fint lite til felles i oppveksten, og Arya hadde en tendens til å bølle med sutrehodet Sansa så fort sjansen bød seg.

Hun er uansett skikkelig glad for å se Arya igjen, og gleder seg enda mer til at Jon oppdager at hun er tilbake: «I hope he comes back soon. I remember how happy he was to see me. When he sees you, his heart will probably stop». Det er en sår undertone der, for Sansa vet nok at alle likte lillesøsteren bedre enn henne.

Arya smiler igjen, for første gang på veldig lenge. Hun har hørt at Sansa drepte Joffrey, som toppet drittlisten hennes. Men dessverre ikke: «I wish I did». Det gjør Arya også. «I was angry when I heard someone else had done it. However long my list got, he was always first». Hvilken liste, lurer Sansa på – uten å ane akkurat hvor mye lillesøsteren har forandret seg siden sist de så hverandre. «Of people I’m going to kill». Ha ha, tøysejenta.

De sparer de ubehagelige historiene om hva de har vært igjennom siden sist, for historiene deres er jo ikke over ennå. Jeg får en illevarslende fornemmelse av at samtalen forbereder oss på at vi må ta farvel med en av dem snart, men håper magefølelsen er feil.

Arya gir søsteren en klem. En skikkelig bamsekos, denne gangen. Det er fortsatt litt av gamle Arya der inne. Sansa kan fortelle at Bran også er tilbake, og han er det sannelig ikke mye igjen av. Bran sitter ved Weirwood-treet igjen, og Arya gir ham en lang klem.

«I saw you at the crossroads», sier Bran. «I see quite a lot now». Han ser på deg i dusjen, også.

Bran trodde at Arya skulle til King’s Landing for å drepe Cersei, og det demrer for Sansa at dette dødslistepratet ikke bare var tøyselisteprat.

Så hvem andre er på denne listen? «Most of them are dead already», svarer Arya.

Bran tar frem dolken han fikk av Lillefinger, og Sansa stusser. «He’s not a generous man. He wouldn’t give you anything unless he thought he was getting something back». Spiller uansett ingen rolle, for Bran vil ikke ha den. Han gir den til Arya, sikkert vel vitende om at hun kommer til å stikke den spisse enden inn i noen som fortjener det snart. Hendig at Valyrian-stål også tar knekket på White Walkers.

Brienne (Gwendoline Christie) og Podrick (Daniel Portman) ser de tre søsknene på avstand, endelig sammen i Winterfell igjen. Podrick mener at Catelyn Stark ville ha vært stolt, og at Brienne oppfylte eden til henne om å bringe døtrene trygt tilbake til Winterfell. Men Brienne er smertelig klar over at hun hadde fint lite å gjøre med denne gjenforeningen, og vil slett ikke påta seg æren.

Litt senere vil Arya sparre litt med dama som beseiret The Hound, og Brienne kan jo ikke avvise henne. 3-0, og hjemmeseier til Arya. Brienne er imponert, litt rystet og lurer på hvem i alle dager som lære jentungen å fighte sånn. Arya smiler lurt: «No one».

Over dem står Lillefinger og pønsker på rampestreker. Det gjenstår å se om han snart pønsker seg ut av hele tronespillet, eller er flere sjakktrekk foran alle oss andre. Han er så vidt vi vet ikke på dødslisten til Arya, siden hun ikke aner at luringen bedro pappa Ned. Men han kan jo eventuelt legges til senere, under navnene til Cersei, bøddelen Ilyn Payne, Melisandre og Thoros of Myr.

Hvis Arya møter sistnevnte igjen tipper jeg hun vil bli happy over å finne ut at The Hound er i live.

HOUSE TARGARYEN

Utenfor Dragonstone savner Missandei (Nathalie Emmanuel) Grey Worm, og antyder til Daenerys (Emilia Clarke) at de har bollet. Vel, i alle fall så nærme man kommer med en slire og ikke noe sverd. You go girl, mener Dany.

Jon Snow (Kit Harington) tar dragedronningen med til en hule, men ikke for å vise tungetriksene Ygritte likte så godt. Han har funnet en enorm mengde Dragonglass-årer i fjellet, mer enn de noensinne vil trenge. Håper han husker å sende et takkekort til Sam.

Han vil også vise Dany noe annet. Nei, fortsatt ikke tungetrikset. En masse helleristninger laget av Skogsbarna. Dany er oppslukt av dette funnet: «They were right here, standing where we’re standing. Before there were Targaryens or Starks og Lannisters.Maybe even before there were men».

Feil, kan Jon opplyse henne om. Skogsbarna og The First Men var her sammen, og kjempet mot en felles fiende: The Night King. «Despite their differences, despite their suspicions. Together. We need to do the same if we’re going to survive. Because the enemy is real. It’s always been real».

Jon tviler på at han kan overvinne White Walker-horden uten Dany og dragene. Hun er endelig overbevist! «I will fight for you. And I will fight for the North». Og så legger Dany dessverre til: «When you bend the knee».

Tilbake til start igjen, i alle fall nesten. Folket i Nord vil ikke akseptere en knebøyfiksert dronning fra Sør, men Dany mener at Jon kan få dem til å forandre mening «Isn’t their survival more important than your pride?». Sa ikke Jon det samme til Mance Ryder back in the day? Jeg føler det gnistrer litt mer i kjemien mellom Dany og Jon nå, og trodde i fullt alvor noen sekunder at de kom til å danse tungetango. Men nei, de spaserer kyskt ut av hulen igjen.

Utenfor venter Tyrion (Peter Dinklage) og Varys (Conleth Hill) med gode og dårlige nyheter. Den gode er at de erobret Casterly Rock. Den dårlige: at House Tyrell har falt og verdiene deres er stjålet av Cersei Lannister. Dronningen er ikke særlig behaget: «All my allies are gone. They’ve been taken from me while I’ve been sitting here on this island!».

Davos Seaworth (Liam Cunningham) føler at dette er en internsak som kongen i Nord ikke bør ta del i, men Dany beordrer dem begge til å bli værende. Tyrion mener at slagplanen deres fortsatt kan fungere, hvis de sender The Unsullied-soldatene videre til King’s Landing for å forsterke blokaden.

Dany er ikke så veldig fornøyd med Tyrions rådgivning i det siste, som har sørget for at de har mister Dorne, Jernøyene og The Reach. Hun begynner å mistenke at Tyrion prøver å skjerme sin egen familie, og det er beklemt stillhet på stranden. Føkk alt dette, på tide å gjøre jobben selv. Dany er drittlei av impotent politikk. Hvorfor ikke bare sende dragene i retning King’s Landing, og bli ferdig med hele krigen?

Tyrion påpeker at de allerede diskutert dette i forrige episode, men Dany føler at et frontalangrep er verdt risikoen hvis det kan utrydde fiendene hennes. «What kind of queen am I if I’m not willing to risk my life to fight them?». 

Tyrion svarer: «A smart one».

Dany spør Jon om råd, men han vil helst ikke blandes inn i denne krigen. Hun insisterer: «I’m at war. I’m losing. What do you think I should do?».

Jon tenker seg om noen sekunder: «I never thought that dragons would exist again. No one did. The people who follow you know that you made something impossible happen. Maybe that helps them believe that you can make other impossible things happen. Build a world that’s different from the shit one they’ve always known. But if you use them to melt castles and burn cities, you’re not different. You’re just more of the same».

Kloke ord, men det gjenstår om Dany vil følge rådet, lar hovmodet ta overhånd, eller eventuelt bare angriper Lannister-huset et sted uten sivilister.

En stund senere lurer Davos på hva Jon tror om Dany. «I think she has a good heart», svarer Jon. Davos la merke til at han stirret på «det gode hjertet» hennes, og jeg tipper at han mener puppene hennes. Men Jon føler ikke at han har tid til snusk, han holder fokuset på The Night King.

Davos ser selv ut til å ha et godt øye til «det gode hjertet» til Missandei, som ikke er interessert i det hele tatt. Som Grey Worm liker å si: Once you go Grey, you stay.

Missandei forstår ikke helt Jons familieforhold. Der hun kommer fra finnes det ikke noe som kalles «ekteskap», og de har heller ikke et begrep som «bastard». Missandei forteller at hun ble kidnappet fra hjemlandet sitt av slavehandlere som barn, men kjøper ikke Davos’ insinueringer at hun bare har byttet ut en slaveeier mot en annen. Dany har sluppet henne fri, og hun følger sin overbevisning.

Alle som følger dragedronningen gjør det samme. «She’s not our queen because she’s the daughter of some king we never knew. She’s the queen we chose».

I horisonten kommer et Greyjoy-skip lastet med Theon (Alfie Allen). Den første han møter på stranden er Jon. Awkward. Han bedro Stark-familien på det aller groveste, og Jon gjør det klinkende klart at Theon bare er i live fordi han reddet Sansa. Theon kan fortelle det vi allerede vet, at villmannen Euron har hans søster Yara.

Jon kan til gjengjeld fortelle noe ingen av oss ante: At dragedronningen har dratt sin vei.

HOUSE LANNISTER

Neppe en tilfeldighet at vi klipper rett til Jaime og Bronn, som får beskjed om at alt Tyrell-gullet har ankommet trygt inn portene i King’s Landing. Nedtur.

Randyll Tarly vil veldig gjerne piske soldatene skikkelig for å forsikre at de siste proviant-vognene krysser Blackwater Rush-elven før natten kommer, men den typen sadisme er ikke helt Jaimes stil. Han sender et raskt blikk til Bronn, som understreker at han ikke liker den pompøse surprompen Randyll noe særlig.

Litt gøy at Jaime konsekvent kaller Tarly junior «Rickon», og enda mer gøy at Bronn ler rått da han hører at navnet hans egentlig Dickon.

Jaime berømmer Dickons fryktløse innsats på slagmarken, særlig fordi dette var hans første slag. Mellom dem er ikke Dickon helt fortrolig med konflikten. Tarly-familien har vært alliert med House Tyrell hele hans liv, og flere av soldatene han måtte drepe var folk han kjente godt.

Jaime liker fortsatt å tro at han er en mann av ære: «They didn’t deserve to die. But Lady Olenna chose to betray her queen and support the Targaryen girl. So here we are». Ja, her er vi.

Dickon var ikke forberedt på at slagmarken ville lukte så ille, men Bronn påminner ham hjelpsomt om at: «Men shit themselves when they die. Didn’t they teach you that at fancy lad school? Well, I learnt it when I was five». 

Det forklarer jo litt. I samme sekund hører Bronn en merkelig buldring, som kommer nærmere. Hestehover, men ikke av den blomstrende sorten. Og der er de. En vanvittig mengde Dothraki-barbarer stormer mot soldatene som indianere i en John Ford-film.

Det gjenstår å se om Jaime er general Custer i denne analogien, men Bronn er dypt urolig. Han ber Jaime om å stikke rett til King’s Landing; «You’re the commander, not a damned infantryman. Those fuckers are about to swamp us!». Jaime er sikker på at de kan holde barbarhorden tilbake, men så hører han dragebrølet. Holy shit!

Dany kommer ridende på Drogon, og roper ordet vi alle vil høre. «Dracarys!».

Noen som er sugne på sprøstekte soldater? Her der det hundrevis av dem. Et inferno av skrikende Tarly-soldater i fyr og flamme, og gjennom flammehavet stormer Dothraki-barbarene. Hester trampet på kullsvarte lik. Livredde, skjelvende soldater blir slaktet som sauer. «Hold the line!», roper Jaime med stadig større desperasjon i stemmen. Soldatene hans blir strupekuttet, skutt med piler, most og drept i en kampscene som er på gloriøs høyde med Battle of the Bastards!

Dette er ikke et slag. Det er en massakre.

Drogon teppebomber hele vogntoget med dragenapalm. Jaime prøver å felle dragedronningen med bueskytterne sine, men pilene preller av Drogon som mygg på et jagerfly. Neste trekk: Jaime sender Bronn for å hente Oyburns «skorpion». En av de enorme armbrøstene, det eneste våpenet som kan felle en drage. Synd ikke Qyburn tok seg tid til å finne opp brannslukningsapparatet i samme slengen, men du kan ikke få alt.

Jaime ender opp i nærkamp med en av barbarene, men blir reddet av Dickon. Hesten til Bronn felles brutalt av en Dothraki, og han mister attpåtil pengesekken sin.

Etter en intens fotjakt på en slagmark som får Dantes inferno til å minne om en grillfest hos Unge Høyre, kommer Bronn frem til armbrøsten tidsnok til å teste den ut på en Dothraki. Poing! Den fungerer bra. Han lader armbrøsten på nytt, og prøver å sikte inn Drogon. Uh-oh.

Tyrion ser denne massakren på trygg avstand, med veldig blandede følelser. Midt i kaoset sitter Jaime på hesteryggen, hjelpeløst vitne til at soldatene hans blir til støv. Slagmarken lukter ikke lengre bæsj. Den lukter svidd bacon. Han har tapt kampen, men den er ikke ferdig utkjempet.

Bronn sikter inn Drogon. Skyter. Bommer. Lader armbrøsten på nytt. Skyter. Treffer. Nei! Spydet fester seg på dragen høyre skulder, og Drogon styrter som et skadeskutt krigsfly – men er ikke mer skadet enn at han klarer å napalme hele armbrøsten til helvete.

Bronn kaster seg i trygghet. Dany hopper av drageryggen, og prøver å dra spydet ut av skulderen til Drogon. Jamie ser henne, ser et spyd, og vurderer om han burde gå til angrep på henne. Tyrion ser dem begge, og ber i sitt stille sinn at broren stikker av, og redder livet sitt. Beklager, Tyrion. Jaime velger å gå til angrep. Han galopperer mot Dany og Drogon med spydet hevet, mens Tyrion knurrer: «You idiot. You fucking idiot!».

Jaime blir naturligvis oppdaget av Drogon, som spytter en ildkule mot ham. Jaime reddes i siste sekund, og faller i sjøen. Den tunge rustningen sørger for at Jaime synker, synker, synker til bunns…

…og så kommer slutteksten! Hva? Lumpent.

Jaime burde etter alle odds drukne, men det er lett å mistenke at han vil bli fisket opp i siste liten. Forhåpentligvis av Dany, som dermed har et sterkt trumfkort å ta med til forhandlingsbordet. Milde Kristus på rulleskøyter, for en avslutning! Hyggelig at Dany fulgte rådet mitt i siste recap, selv om hun var sent ute. Cersei har mottatt krigsbyttet fra House Tyrell, og kan betale gjelden sin – men har samtidig ikke mat til å fore soldatene sine. Hun har heller ikke kosebroren sin, som med litt flaks er tatt til fange av Daenerys. I så tilfelle råtipper jeg at hans gjenforening med lillebroren ender med at Tyrion gjengjelder en gammel tjeneste. Stay tuned!

BESTE REPLIKK: Dany er lei av politikk: «Enough with the clever plans. I have three large dragons».

KRISTOFER HIVJU-WATCH: Fortsatt et prekært fravær av rødt skjegg.

FERSKE FOLK: Ingen av betydning.

R.I.P: Mange tusen soldater blir strupekuttet, slaktet og sprøstekt. Flere hundre Dothraki-krigere omkommer også i basketaket.

MISSING IN ACTION: Dragene Rhaegal og Viserion er på sauejakt mens de klager over at storebroren alltid får være med på moro. The Hound og det bannerløse broderskapet prøver å få plass i en alt for liten robåt som skal frakte dem over til Dragonstone. Sam vasker dobøtten til erkemester Ebrose med tannbørsten sin, og surmuler over at Gilly nekter å kysse ham etterpå. The Night King lager snømann med White Walker-barna, men jeg tror ikke du vil vite hva de bruker som nese (hint: det er ikke en gulrot). Du vil heller ikke vite hva Euron gjør med Yara akkurat nå (hint: det involverer en gulrot). Jorah sliter med flass, Grey Worm sliter med penismisunnelse og Melisandre sliter med hekseskudd. Ha ha… host. Beklager, virkelig.

SEX: Jon og Dany øyepuler litt, men ellers ingen tid til snusking.

GØRR: De siste ti minutter byr på mer slakt enn det er plass til å ramse opp her, og bokstavelig talt en verdensrekord i brannskader. 

FORHOLDSVIS FUN FACTS:

Denne episode slo alle rekorder når det gjelder brannstunt, både innen film og TV. Dette er første gang i filmhistorien tjue stuntmenn ble satt i flammer på en gang; den forrige rekordholderen var «Saving Private Ryan» med tretten stuntmenn. Episoden slo dessuten Guinness-rekorden i brannskade-effekter, med 73 stykker. Den rekorden var frem til nå holdt av Mel Gibsons «Braveheart» med stusselige atten brannskader. Så gratulerer, sugartits.

En annen rekord: dette er serien hittil korteste episode, og er unnagjort på femti minutter.

Jon Snow er kanskje kongen i Nord, men han handler likevel på IKEA.

Dette er ikke første gang dragen Drogon har blitt skadet i kamp. Han fikk også spyd i kroppen under basketaket med Sons of The Harpy, tilbake i sesong fem – men overlevde uten problemer.

Episoden er regissert av Matt Shakman, som tidligere har produsert og regissert en masse episoder av «It’s Always Sunny in Philadelphia». En av episodene ble faktisk skrevet av ingen ringere enn David Benioff og D.B. Weiss, som er store fans av serien. Førstnevnte så stor fan at han også gjorde en rask gjesterolle:

Ukens «Inside the Episode»:

 Og til slutt, her er en gjennomgang av hvordan det episke drageslaget ble iscenesatt:

 KARAKTER: 

10 av 10 Tarly-soldater foretrekker kongegrillkull fremfor Weber koksbriketter.

Fredag hentet Hawk Østby og makker Mark Fergus hjem en Hugo Award – science fiction-sjangerens svar på en Oscar – for sesongfinalen i den første sesongen av Syfy-serien «The Expanse», kjent på folkemunne som ‘«Game of Thrones» i verdensrommet’.

Serien (som finnes på Netflix i Norge) er skapt av Østby og Fergus, og basert på en rekke romaner av forfatterne Daniel Abraham (forøvrig kompis og samarbeidspartner med George R.R. Martin) og Ty Franck under pseudonymet James S. A. Corey.

Funcom sier i en pressemelding at universet de har utviklet for onlinerollespillet «The Secret World» nå vil danne grunnlaget for en tv-serie, produsert av Johnny Depp i samarbeid med blant andre Gudrun Giddings, den svenske filmprodusenten som tidligere har stått bak «Thale» og «Banshee Chapter».

«The Secret World», som nylig relanserte spillet og samtidig slapp en alternativ utgave døpt «The Secret World: Legends», handler om en skjult og overnaturlig underverden hvor alt fra Illuminati-konspirasjoner til Lovecraft-mytologien viser seg å være reelle.

Serien vil fokusere på et team med agenter som etterforsker og kjemper mot disse overnaturlige kreftene. Eller som produsent Sam Sarkar fra Depps produksjonsselskap Infinitum Nihil sier i pressemeldingen:

– Dette er den hemmelige fortellingen om folkene som hersker over folkene som styrer verden.

Undertegnede besøkte forøvrig Funcom i oppkjøringsfasen til slippet av spillet for spillnettstedet PressFire i 2012, for å produsere denne videoreportasjen.

Her kan du se et glimt av hvordan spilluniverset ser ut – og hva forventningene var den gangen:

«The Secret World» fikk ros for å være nyskapende, men som noen av spilljournalistene spådde i videoen ble det tøffe tak for Funcoms storsatsing, og selskapet gikk gjennom en rekke kutt i kjølvannet av lanseringen.

I senere tid har selskapet hatt suksess med «Conan Exiles» og sluppet flere mindre spill basert på «The Secret World»-universet, samtidig som de også melder om første vekst i spillerbasen på årevis etter relanseringen av «The Secret World».

Foto øverst i saken: Funcom

– Du kan selvfølgelig lage en konvensjonell film, sier regissør Kaspar Synnevåg.

– Den vil gå sånn noenlunde, bare litt dårligere enn for noen år siden, men den treffer ikke like sterkt følelsesmessig lenger.

Synnevåg har valgt å gå en annen vei i sin kinodebut. Denne helgen hentet han nemlig YouTube-duoen Prebz og Dennis inn i kinosalene, til stor suksess.

«Prebz og Dennis: The Movie» føk rett opp på andreplass på norske kinolister med over 15.000 besøkende, kun slått av skrekkfilmen «Annabelle 2».

Dette til tross for at den ifølge negative anmeldelser var som å se en og en halv time med YouTube-sketsjer.

Eller kanskje nettopp derfor.

– Verden og visuelle uttrykk er i en vanvittig akselererende omveltning og det slår ut masse rare nye mekanismer fra måned til måned som ingen aner hva er, sier Synnevåg.

Han har laget filmen sammen med Henrik Kielland Ulving, med Synnevåg på sett og Ulving i klipperommet.

Duoen har jobbet sammen lenge, og dagens suksess har bakgrunn i et tidligere prosjekt de jobbet med.

– Vi laget et talkshow på nett som het «Kvitter» for Bergens Tidende, Aftenposten og VGTV i fire sesonger. Det handlet om sosiale mediestjerner, og der traff vi først Preben, altså Prebz, og en sesong senere også Dennis.

Det var etter dette at Synnevåg fikk ideen til å hente duoen inn i en kinofilm for et publikum som ikke har det samme forholdet til kino som hans generasjon.

– Vi har vi sett på filmer som betydde mye for å vekke vår interesse, som «Mannen med den nakne pistol», «Olsenbanden» og «Politiskolen», filmer som ga de første magiske timene i mørket som senere kunne utvikle seg til all slags andre smaker. Det prøver vi å gi til folk som kanskje er vant til å bli underholdt på en iPad.

– Så det er entry-level kinoopplevelse?

– Ja, nettopp!

– Kunne ikke bruke navnet som påskudd

Synnevåg beskriver filmens målgruppe, barn og unge i alderen 8-16, som et ekstremt kresent publikum – i stor grad definert av nærheten de får til heltene sine i sosiale medier.

– Det er en tillit mellom mottaker og avsender som er helt unik i forhold til andre uttrykk tidligere. Den tilliten kan vi ikke bryte når vi lager en kinofilm om Prebz og Dennis. Vi skjønte heldigvis tidlig at vi ikke kunne tre et eller annet konsept nedover hodene deres og bruke navnet deres og publikumsmassen deres som et påskudd for å få lage vår greie.

Filmen har fiktive elementer, samtidig som den dokumenterer ekte mål i livene til Prebz og Dennis, som å lete etter kjæreste eller gå ned i vekt.

Synnevåg la stor vekt på å beholde den lekne og oppstykkede formen fra YouTube-kanalen, men forsøkte samtidig å binde det sammen til en filmatisk helhet.

– Vi har en nøye utpenslet fortelling på halvannen time i bunn som gir en følelsesmessig utvikling og uttelling. Det er da publikum i salen klapper. Ikke på billige jokes, men når det skjer ting som betyr mye og som Prebz og Dennis har jobbet veldig hardt for veldig lenge.

«Denne joken kommer ikke publikum til å ta»

I stedet for å skrive et tradisjonelt manus jobbet Synnevåg utifra en sceneoversikt med et utgangspunkt og et utfall.

Veien mellom de to punktene var som oftest improvisasjon – en teknikk han lærte da han hadde regissør Mike Leigh som veileder på filmskolen i London.

– Det er litt vittig, han lager jo veldig annerledes filmer.

– Jeg vil tro Prebz og Dennis kjenner sitt publikum bedre enn dere som lager filmen. Er de inne og hjelper dere med timing og slikt?

– Klart det, de har vært med i alle faser. Det er sånn, «denne joken kommer ikke vårt publikum til å ta, den må dere kutte».

De mange terningkast to-anmeldelsene oppleves ikke som særlig relevante for Synnevåg.

Han har heller har lyttet til tilbakemeldinger fra testvisninger hvor nettopp den oppstykkede YouTube-aktige formen har blitt trukket frem som et stort pluss.

– Filmen er så moderne at det er vanskelig å forstå den fullt ut. En film som «2001: En Romodyssé» var også det. Den fikk elendig mottagelse, men etter et halvt år hadde den nådd fra østkysten til vestkysten, og da mente folk at den var et mesterverk. Ingen sammenligning forøvrig.

– Nei.

– Utover den jeg antydet ved å nevne den.

– Hehe.

– Hehe.

–De har ikke tålmodighet

Synnevåg sier han og Ulving hele tiden har vært opptatt av hvem de forteller historien til, selv om formen kan virke slitsom og forvirrende for enkelte.

– Er du satt i en gammel konvensjonell filmform er du kanskje litt for treg til å henge med, men hadde vi lagt oss der ville vi skuffet målgruppen veldig, sier Synnevåg.

– De har ikke tålmodighet til det. En 12-åring som ser YouTube i dag er mye kvikkere og smartere og forstår mye mer mye raskere enn en voksen publikummer. De blir drillet på den nye virkeligheten vi lever i fra de er små.

Fordi mange foreldre også vil ende opp med å se filmen i målgruppen jobbet han likevel med å få inn et ekstra lag av referanser og en følelsesmessig klangbunn i fortellingen, noe han gir et eksempel på i denne videoen:

Han tror det finnes noe å hente også for de eldre seerne.

– Filmen er en bromance-komedie, så det er mye ekte kjærlighet mellom linjene. De har en kranglete og tøysete stil hvor de gir hverandre kred og bygger hverandre opp mellom linjene. Følelsene er ekte og kan appellere til alle, samtidig som det er dokumentariske elementer som gir en inngang til universet. Har du en sønn på 13 som elsker Prebz og Dennis vet du kanskje ikke så mye om dem, men ser du denne filmen blir du kjent med dem og skjønner hvorfor han liker dem så godt.

– Snakker med hver enkelt

Synnevåg mener han selv også har tatt lærdom av samarbeidet.

– Jeg kommer jo egentlig fra tv, og det har alltid vært et litt opphøyd produkt, med tv-stjerner og en avstand mellom sender og mottager, hvor man drar veksler på den avstanden, sier han.

– Prebz og Dennis snakker med hver enkelt. Folk kommer hjem til dem og ringer på døra klokka to om natten hvis de har opplevd noe kjipt. Og de åpner døra og sier selvfølgelig «gå hjem og legg deg», men er i hvert fall hyggelige og skriver autograf. Jeg har vært med dem rundt på møter med fans, og de kjenner enormt mange av dem fra før. De har 230.000 følgere, og de fleste har de tatt bilde med eller skrevet en autograf til en eller annen gang.

Synnevåg mener denne typen suksess får mange i den tradisjonelle mediebransjen til å klø seg i hodet.

– Hvordan kan fire mennesker generere like mye trafikk som redaksjoner med to hundre mann og enorme budsjetter? Jeg tror svaret ligger i nærheten de skaper. Mange norske YouTubere er de beste vennene til de som ser på. Du spiser kanskje middag med familien din og er sammen med dem av og til, men mange ser på sin favorittkanal i mange mange timer hver dag, på en skjerm som er så langt fra dem, sier Synnevåg og holder opp en flat hånd rett foran ansiktet.

– Den måten å forholde seg til publikum og den tilliten som blir bygget tror jeg er nøkkelen til å lage noe som helst i vår tid. Det er derfor de tradisjonelle mediene feiler mer og mer nå, og publikum taper interessen. I den grad de fortsatt ser på, er de mindre engasjert. Film betyr ikke det den engang gjorde.

– Leste 500 kommentarer på YouTube

Han trekker frem en uttalelse «Taxi Driver»-manusforfatter og senere regissør Paul Schrader kom med på podcasten til Bret Easton Ellis nylig da Ellis spurte hvorfor film var så mye bedre på 70-tallet.

– Schrader sa at det er blitt laget like gode filmer siden, men at film var bedre fordi det betydde så mye for publikum. Film var viktig. Hadde du kjærlighetssorg søkte du til film for å finne ut av det, var det krig i Vietnam søkte man til film for å finne svaret. Det er ikke bare en teknisk øvelse, det handler om å skaffe en felles forståelse med dem som ser på. Det lykkes Prebz og Dennis så ekstremt med, med å gjøre seg relevant for sitt publikum.

Et av Synnevågs beste minner fra å lage filmen kom da den første teaser-traileren ble publisert.

– Jeg leste noe sånt som 500 kommentarer på YouTube den kvelden om at «jeg gleder meg så mye at jeg ikke kommer til å få sove i natt», sånne ting. Det er jo det film handler om, å røre et stort publikum. Det er mange uttrykksformer hvor man sier at «treffer du én, har du lykkes», men jeg mener at folk som snakker sånn om film har ikke forstått hva film er for noe. Det er en veldig dyr og bred kunstform, og fikk posisjonen den har fordi man nådde de store massene og fikk dem til å føle noe. Klarte vi det allerede med en trailer, å gjøre så mange barn kjempeglade og spente, så har du lykkes mer enn jeg har gjort noen annen gang i mitt liv, på et grunnleggende plan.

Fremover håper Synnevåg at «Prebz og Dennis: The Movie» skal gjøre det lettere å få til hans neste prosjekt, en mockumentar hvor han både har skutt en ti minutter lang testfilm og er godt i gang med å skrive manus.

– Den handler om en gruppe mennesker som dyrker konspirasjonsteorier. Alle mockumentarer jeg elsker er karakterdrevne, og i de miljøene er det så ekstremt mange vittige, komplekse og interessante karakterer. Så nå ser jeg på YouTube-vidoeer av folk som dyrker det, for å finne de rette karaktertrekkene.

Før vi starter, en gåte. Vi er på jakt etter et engelsk ord som ifølge Oxford-ordboken også er et synonym for: «an electronic device for preventing unauthorized copying of sound recordings by means of a disruptive signal inaudible on the original». Send svarene til pal@filtermedia.no, og husk å merke e-posten med «Pål liker ponnier». Vi trekker en heldig vinner som får en drømmedag med Filter-redaktøren, med gratis traktekaffe, ryggmassasje og mange artige anekdoter om utfordringene med freelancejournalister som aldri leverer tekstene sine i tide. Hint: dette ordets første to bokstaver er «s» og «p». Ukens «GoT»-recap er som vanlig full av dem, så du er herved advart.

En advarsel til: dette er sesongens hittil lengste recap, for saker begynner å skje i et stadig hurtigere tempo.

Det som vanligvis ville ha tatt en halv sesong er kondensert ned til en timelang episode, mens en bastardkonge møter en kongebastard, bror møter bror, søster krangler med søster, og dronning forhandler med dronning. Tidligere erkefiender danner skjøre allianser, og en krig må vike for en annen.

HOUSE LANNISTER

Da vi sist forlot Jaime Lannister (Nikolaj Coster-Waldau) sank han til bunns som et blylodd, men som vi mistenkte (eventuelt håpet på/fryktet/legg inn det du føler er mest dekkende) druknet han ikke.

Jaime reddes i siste liten av Bronn (Jerome Flynn), som drar ham opp fra Blackwater Rush og sleper ham i trygghet et godt stykke unna slagmarken.

Bronn har gjort seg fortjent til et fint slott med sløyfe på, nå. Han lurer på hva i helvete Jaime prøvde å gjøre, mens han stormet rett mot en Dany og drage på størrelse med passasjerfly. «Ending the war», gurgler Jaime mens han gisper etter luft. Personlig er jeg skuffet over at Dany ikke klarte å ta ham til fange, mye fordi jeg så frem til Jamies gjenforening med lillebroren Tyrion.

Isteden sitter han utmattet ved elvebredden sammen mens Bronn, som gjør det klart at: «Listen, cunt. Till I get what I’m owned, a dragon doesn’t get to kill you. You don’t get to kill you. Only I get to kill you!».

Jaime er fortsatt rystet: Dany forvandlet hele hæren deres til aske med bare en drage, og hun har to til i parkeringshuset sitt. «If she decides to use them, to really use them…»

Bronn avbryter ham: «You’re fucked».

Bronns lojalitet har sine grenser, og den går ved ildsprutende drager. Han akter ikke å være i nærheten når de angriper King’s Landing, uansett hvor mye han får i betaling. Nå er Jaime pent nødt til å dra hjem for å fortelle Cersei hva som har skjedd. Bronn foreslår at han heller hopper tilbake i elven.

Tyrion (Peter Dinklage) vandrer rundt på slagmarken, som er dekket av asken fra brente soldater. Tipper de setter seg fast i bihulene, og gir de overlevende «brent soldat»-hoste flere dager fremover.

Han ser de forkullede restene av en soldat, forsteinet i fosterstilling bak skjoldet sitt som et lite barn i Pompeii. Han liker ikke dette noe særlig. Tyrion var alltid den samvittighetsfulle i Lannister-familien, og uansett hvor iherdig han prøvde å drukne sjelen sin i alkohol er han fortsatt en følsom sjel.

Nå begynner lojaliteten til dragedronningen å vakle litt. Hva om dette vil bli hennes arv: å bokstavelig talt herske i asken? Rundt ham robber Dothraki-barbarene likene for sverd og verdisaker. Er det sånne mennesker han har sverget sin troskap til?

De gjenlevende Tarly- og Lannister-soldatene fraktes til dragedronningen Daenerys (Emilia Clarke) som står foran Drogon.

Han er virkelig enorm nå.

På tide med en tale. Vel, fra Dany – ikke Drogon, selv om det hadde vært mye kulere.

Hun går foran de livredde soldatene: «I know what Cersei has told you. That I’ve come to destroy your cities, burn down your homes, murder you and orphan your children. That’s Cersei Lannister, not me. I’m not here to murder, and all I want to destroy is the wheel that has rolled over rich and poor to the benefit of no one but the Cersei Lannisters of the world. I offer you a choice: bend the knee and join me. Together we will leave the world a better place than we found it. Or refuse, and die».

Noen av soldatene tar knebøy, men mange blir stående. I bakgrunnen brøler Drogon truende. Flere soldater føler at det egentlig er helt uproblematisk å bøye kneet, når de får tenkt seg om litt. Men noen blir fortsatt stående, deriblant Lord Randyll Tarly (James Faulkner) og sønnen Dickon (Tom Hopper).

Dany beordrer lord Tarly til å tre frem. Han akter slett ikke å bøye seg, men Tyrion ber ham om å tenke seg om: «My sister, she wasn’t your queen until recently, though, was she? When she murdered your rightful queen, and destroyed House Tyrell for all time. So it appears your allegiances are somewhat flexible».

Randyll kan ikke benekte at Tyrion snakker sant, men søsteren hans er i det minste født og oppvokst i Westeros. «You, on the other hand, murdered your own father and chose to support a foreign invader. One with no ties to this land, with an army of savages at her back».

Dany kan respektere at han verdsetter æren mer enn livet, og har ingen problemer med å oppfylle Randylls siste ønske.

Tyrion foreslår at hun sender Randyll til The Wall, men han nekter å la seg beordre av en blond dragetøyte. I et utslag av misforstått ridderlighet ønsker sønnen Dickon å bli henrettet sammen med pappa. Tyrion påminner Dickon om at House Tarly vil dø med ham, og har ikke nok hus allerede falt i denne krigen? La gå at Sam fortsatt er der ute og vasker diaré. Men Dickon nekter å bøye kneet.

Tyrion ber dragedronningen om å dytte guttevalpen i et fangehull til han ombestemmer seg, men Dany har ingen intensjoner å sette flere menn i lenker. «I meant what I said. I’m not here to put men in chains. If that becomes an option, many will take it. I gave them a choice. They made it».

Tyrion mener at det er dårlig politikk å halshugge mektige familier, men ingen fare. Dany akter ikke å halshugge noen. Hun akter å gi dem til Drogon. Randyll og Dickon dømmes til døden med en rask «Dracarys», og dragen griller dem begge til aske på sekunder.

Etter dette føler alle soldatene at det egentlig er et helt rimelig ønske at de bøyer kneet for sin nye dronning, så fort knærne holder dem. Tyrion er rystet over denne nådeløse forestillingen, og Danys iskalde maktarroganse understreker at hun ikke nødvendigvis er den lederen Tyrion håper at hun er.

Men hun har samtidig tatt overtaket i krigen på rekordtid. Tyrions møysommelig planlagte strategier mislyktes totalt, men en brutal maktdemonstrasjon med Drogon overvant all motstand i løpet av en kort arbeidsdag.

Tilbake i King’s Landing må Jaime fortelle søsteren Cersei (Lena Headey) at dritt har truffet vifte.

Hun er ikke nevneverdig urolig over at utallige soldater er sprøstekt, eller at resten er tatt til fange av dragedronningen. Hun har jo fått pengene, og det er det viktigste. Med gullet fra House Tyrell har hun Jernbanken i lomma, og kan kjøpe seg en ny hær med leiesoldater.

Jaime bare rister på hodet. Etter å ha sett hvordan Dothraki-barbarene fighter vet han at de lett vil overvinne alle leiesoldater hun måtte sende i deres retning. «They’ll beat any army I’ve ever seen. Killing our men wasn’t war for them, it was sport. Her dragon burnt a thousand wagons. Qyburn’s scorpion fired bolts bigger than you. They couldn’t stop it. And she has three of them. This isn’t a war we can win!».

Cersei har allikevel ingen planer om å heise det hvite flagget, hun akter å gå ned med skuta. Cersei sitter på tronen til Danys far, kongen Jaime myrdet. De er ikke akkurat i en posisjon til å inngå fredsforhandlinger.

Cersei legger spydig til at de kanskje kan få Tyrion til å forhandle på deres vegne, som en unnskyldning for å ha myrdet deres far og sønn. Å, ja. Apropos det. Jaime kan fortelle søsteren at Tyrion ikke egentlig drepte Joffrey. Cersei blir rasende bare over tanken på at Jaime fortsatt er villig til å forsvare lillebroren, men han avbryter henne. Olenna tilsto jo at hun sto bak forgiftningen av Joffrey, etter at hun selv drakk gift.

Jaime er ikke i tvil om at lady Olenna snakket sant. «If you were Olenna, would you rather have seen your granddaughter married to: Joffrey or Tommen? Which one would Margaery have been better able to control? Which one would have made Olenna the true ruler of the Seven Kingdoms?».

Dette fyller bare Cersei med enda mer bitterhet. Jaime overtalte Cersei til å gi lady Olenna en verdig død, og nå er det for sent å torturere henne i månedsvis. Urettferdig. Jaime påpeker at hele Lannister-huset kommer til å ende opp som House Tyrell, med mindre de finter seg ut av denne krigen. For Cersei gjenstår det bare to valg: «So we fight and die, or we submit and die».

Cersei velger alternativ A), men Jaime er langt fra like overbevist.

HOUSE STARK

Tilbake utenfor Dragonstone står endelig Jon Snow (Kit Harington) ansikt til ansikt med Drogon, som trolig kan lukte at han er en Targaryen.

Jon får lov til å klappe Drogon på snuten, og han har åpenbart dragetekke. Drogon lager koselyder og greier. Dany er forbauset; ikke bare over Jons fryktløshet, men over Drogons reaksjon. Den eneste som får lov til å klø ham på magen er jo dragemamma, og dette er så vidt jeg vet første gangen noen andre enn henne rører en av dragene uten å bli grillet.

Drogon flakser av gårde for å leke med søsknene sine, og Dany føler litt prikking i badebukseområdet for den ubehøvlede nordboeren. Det store spørsmålet er nå: hvem vil Jon få ri på først; Drogon eller moren hans? Synd hun er tanten hans, da.

«They’re beautiful, aren’t they?». Jon er i ferd med å svare: «It wasn’t the word I was thinking of, but…». Han ror seg raskt i land så fort øynene hans møter dragedronningens iskalde blikk: «…but yes, they are. Gorgeous beasts».

Dany anser ikke dragene som beist. Uansett hvor skremmende de er for alle andre, forblir dragene barna hennes.

Dany kan fortelle Jon at svippturen til Highgarden gikk som forventet: «I have fewer enemies today than I did yesterday».

Jon er ikke helt sikker på hva han føler om det, men Dany mener at kriger krever ofre. Tusenvis av soldater måtte bøte med livet under slaget ved Blackwater, og tusenvis døde nå. Null forskjell. «We both want to help people. We can only help them from a position of strength. Sometimes strength is terrible».

Dany er forresten nysgjerrig om dette med at Jon tok en kniv i hjertet for folket sitt, men han er ikke så keen på å snakke om det. Kanskje når det har blitt bedre kjent, vært på noen flere dates og rotet litt med hverandre.

De blir avbrutt av Dothraki-barbarene, som har med en mann som har en tendens til å dukke opp når Dany treffer menn hun er interessert i. Kongen av vennesonen og det evige tredje hjulet Jorah Mormont (Iain Glen)! Nå Greyscale-fri og klar for kos. Dany er glad for å se ham, men ikke «kyss på munnen»-begeistret. Bare «en vennskapelig klapp på skulderen»-småglad.

Jorah kan fortelle at han er frisk, frank og veldig single: «I return to your service, my queen, if you’ll have me». Siden Jorah tross alt er smittefri får han en godklem allikevel, mens Jon ser på dem med en god porsjon skepsis og forvirring.

Det treøyde Bran Stark (Isaac Hempstead Wright) er på warg-reise med ravnekompisene sine. Han flakser langt forbi Winterfell, over muren og mot hundretusenvis av White Walkers som trasker taktfast i retning Nord.

Det er ufattelig mange av dem. The Night King (Vladimir Furdik) får øye på ravnene, og sender Bran rett tilbake i kroppen sin. Han beordrer Maester Wolkan (Richard Rycroft) om å sende ravner. Mange ravner, av den toøyde typen. Trusselen er enda nærmere enn de fryktet.

HOUSE TARLY

Samwell (John Bradley) vet ennå ikke at han er den siste bærebjelken i House Tarly, nå som pappa Randyll og broren Dickon får plass i et askebeger.

Han slaver fortsatt for masterne i The Citadel, som ikke har den store troen på at dommedagen nærmer seg. At Maester Wolkan har sendt dem en hastemelding med ravn-ekspressen forandrer ikke deres syn på saken.

Maester Sandhu (Julian Firth) har heller ikke stor tro på deres kollega Wolkan: «The North has dulled many good maesters’ wits. Hard to say whether it is the cold, the drink or the company».

Den arrogante tåpen fnyser foraktfullt over nyheten om at en handicappet guttunge har sett zombier på vei mot Veggen, takket være magisk hjelp fra en treøyd ravn. Og når du sier det sånn så høres det jo litt tøysete ut.

Sam overhører samtalen, og forteller at guttungen de snakker om må være Brandon Stark. «I led him through the Wall years ago. I saw him go beyond the Wall. Somehow a crippled boy survived for years beyond the Wall when no one else could. Not the Night’s Watch, not the Wildlings, no one. Perhaps we ought to listen to what he has to say».

Maester Sandhu mener at kanskje Sam kan holde munnen lukket, men Archmaester Ebrose (Jim Broadbent) vet nok til å gi Sam en sjanse. Gutten klarte jo tross alt å kurere Jorahs Greyscale, med hjelp av den revolusjonerende behandlingsmetoden «kutte bort infeksjonen fra huden, og smøre på salve».

Så hva foreslår han at de skal gjøre? Sam tar sats: «Everyone in Westeros trusts and respects you. If you tell people the threat is real, they’ll believe it. If you advice all the lords to send their men North to hold the Wall, they’ll do it. And if you tell every maester in the Citadel to search every word of every faded scroll about the Long Night, they may find something to let us defeat the Army of the Dead for good».

Ebrose mener at det i teorien er mulig å gjøre alt dette, for all del. Men det er også er mulig at hele greia bare er en felle diktet opp av dragedronningen – for å lokke soldatene bort fra områdene de forsvarer, sånn at hun lettere kan erobre dem. Så maesterne akter å gjøre det de gjør best: ikke en dritt.

Det beste Ebrose kan gjøre er å sende en beskjed til Wolkan om å utdype alt dette nærmere. I mellomtiden kan Sam fortsette arbeidet sitt. Er det ikke noen dobøtter som må skrubbes?

En Maester fnyser hånlig at alt dette minner ham om Jenny of Oldstones: «The charlatan who claimed to descent from the Children of the Forest». Sandhu legger arrogant til: «Don’t forget the prophet Lodos, who promised that the Drowned God would rise up and destroy Aegon the Conqueror». Ha ha, tøysepinnen Lodos.

Etter at Sam stormer frustrert ut spør Sandhu diskret om han er den gutten som akkurat fikk faren og broren brent levende. Ebrose har ikke hatt hjerte til å fortelle Sam om den tragedien ennå. «He’s a good lad».

Synd pappa Randyll aldri fikk sjansen til å se at sønnen er en av Westeros sanne helter, men noe sier meg at Sam ikke kommer til å savne ham så fryktelig. Frynsegode: han kan nå beholde familiesverdet Heartsbane uten frykt for represalier – og et sverd i Valyrian-stål kan jo bli nyttig når zombiehordene kommer. Så win-win.

HOUSE TARGARYEN

Varys (Conleth Hill) har mottatt akkurat samme ravn-melding som maesterne, men den er adressert Jon Snow – og Varys er uansett distrahert av dragedronningens inferno i flammer.

Tyrion prøver å overbevise seg selv om at alt er normalt, for hva annet kunne Dany ha gjort med Randyll Tarly? Vel, kanskje ikke brent ham levende sammen med sønnen, foreslår Varys.

Han har de samme bange anelsene som Tyrion. Neppe et godt tegn at Tyrion bøtter i seg vin igjen: «I am her hand, not her head. I can’t make her decisions for her».

Akkurat hva Varys sa til seg selv da han var rådgiver til hennes far, Den gale kongen. Han likte også å brenne folk levende.

«I found the traitors, but I wasn’t the one burning them alive. I was only a purveyor of information. It’s what I told myself when I watched them beg for mercy: I’m not the one doing it. When the pitch of their screams rose higher: I’m not the one doing it. When their hair caught fire and the smell of their burning flesh filled the throne room: I’m not the one doing it».

Han styrter et beger vin, og sukker.

Denne krigen går ikke som noen av dem hadde håpet på. Tyrion understreker at Dany tross alt ikke er sin fars datter, og Varys er enig. Men hvis ikke Tyrion kan få henne til å høre på fornuft, kan dette gå ille for dem alle. Spørsmålet er om Danys maktdemonstrasjon forhindret flere krigsofre, eller skapte større motstand mot henne – og hvorvidt Dany er en kløktig strateg, eller bare er drevet av hovmod som kan felle henne.

Men tilbake til ravn-meldingen: Tyrion spør om Varys har lest den. Det er en forseglet melding adressert til kongen i Nord, så selvfølgelig har han det. Mer dårlige nyheter. Er det noe mer vin her, eller?

HOUSE STARK

Jon er sjokkert over å oppdage at halvsøsknene Arya og Bran fortsatt er i live, men er enda mer rystet over å at Bran så White Walker-horder marsjere mot Eastwatch.

Han må komme seg hjem igjen, selv om de ikke fikk den militære støtten han håpet på fra Dany. «We’ll fight with the men we have. Unless you’ll join us».

Overraskende nok sier ikke Dany et knyst om knebøying denne gangen. Hun trenger de soldatene hun har i krigen mot Cersei: «As soon as I march away, she marches in».

Kanskje ikke, mener Tyrion. Cersei tror at historiene om The Night King og hans zombiehorde bare er eventyr, men hva om de beviser for henne at de er høyst virkelige? Hun vil ikke høre på Jon Snow: «so bring the dead to her».

De trenger ikke hele White Walker-horden, bare en av dem – som de tar med til King’s Landing som bevis på at zombie-invasjonen er virkelig. Tyrions plan er vågal, og samtidig skrekkelig dumdristig: tror han i fullt alvor at Cersei bryr seg om noe annet enn å klamre seg til tronen nå?

Varys er skeptisk: «Anything you bring back will be useless unless Cersei grants us an audience, and is somehow convinced not to murder us the moment we set foot in the capital».

Men det er en person hun fortsatt hører på: Jaime. Og han vil muligens høre på Tyrion. Davos Seaworth (Liam Cunningham) kan smugle Tyrion inn i King’s Landing, men det betyr enorm risiko for dem begge. Og alt vil være forgjeves hvis de ikke klarer å fange en White Walker. Jorah melder seg frivillig til å dra ut på jakt: «You asked me to find a cure so I could serve you. Let me serve you».

Jon vet allerede at dette må bli hans jobb: han er kanskje kongen i Nord, men er samtidig den eneste av dem som har kjempet mot disse dypfryste zombiene – og den eneste som kan få hjelp av de ville wildlingene i Eastwatch.

Dany vil nødig gi ham tillatelse til å dra fra Dragonstone, men Jon bryr seg ikke: «With respect, your grace, I don’t need your permission. I am a king. And I came here knowing that you could have your men behead me, or your dragons burn me alive. I put my trust in you, a stranger, because I knew it was the best chance for my people, for all our people. Now I’m asking you to trust is a stranger, because it’s out best chance».

Han er bare en nevø, som står foran sin tante, og forteller at han liker henne. Dany sender et blikk mot Tyrion, som nikker. Ok, da. Jon kan dra ut på zombiejakt, så får vi se hva dette sjansespillet leder til.

Stemningen i Winterfell er laber: Lord Robett Glover (Tim McInnerny) mener at kongen i Nord burde holdt seg i Nord, og Jon kan seile sin egen sjø. Mange av lordene føler at Lady Stark burde være deres sanne leder, akkurat i henhold til Lillefingers planer. Sansa (Sophie Turner) liker åpenbart alt dette, men understreker at Jon Snow fortsatt er deres konge. Senere klager hun allikevel til Arya (Maisie Williams) at folket ikke bare kan sitte lydig og vente på ham, som Ghost.

Betryggende å høre at Ghost fortsatt er i Winterfell, vi har ikke sett bisken på mange episoder. Arya er litt forbauset over at Sansa nå bor i rommet som engang tilhørte foreldrene: «You always liked nice things. They made you feel better than everyone».

Arya er ikke særlig imponert over at storesøsteren satt taus mens lordene kritiserte Jon. Sansa prøver å forklare at det eneste de oppnår med å fornærme lordene er at Jon mister hæren sin. Arya er ingen tilhenger av diplomati: hvorfor ikke bare halshugge dem alle sammen?

Jeg vet ikke riktig hvorfor Arya plutselig har forvandlet seg til en trassig fjortis, men Sansa prøver tålmodig å forklare situasjonen: «Winterfell didn’t just fall into our hands. We took it back, and the Mormonts and the Hornwoods and the Wildlings and the Vale. All of us, working together. Now, I’m sure cutting off heads is very satisfying, but that’s not the way you get people to work together».

Arya mener at storesøster også trenger lordene hvis Jon ikke kommer tilbake, sånn at hun kan få det hun egentlig drømmer om. Underforstått: å bli kronet dronningen av Nord.

For en frekkhet, hvordan kan Arya si noe sånt til sin egen storesøster? Arya bare smiler kaldt: «You’re thinking it right now. You don’t want to be, but the thought just won’t go away». Kanskje Arya har rett, eller kanskje hun bare er miljøskadd. Sansa blir uansett litt rystet, og unnskylder seg. Hun har jobb å gjøre, så Arya får gå og psyke ut noen andre. «Mylady» sier Arya sarkastisk, og går videre med iskalde øyne.

HOUSE LANNISTER

Her går det unna! Tyrion og Davos har allerede rodd over til King’s Landing, noe som burde ha tatt et par episoder, minst.

Tyrion er ikke så fryktelig glad for å være tilbake: «The last time I was here, I killed my father with a crossbow». Davos har sine egne minner: «Last time I was here, you killed my son with wildfire». Koselig å mimre om gode, gamle dager, men de har en jobb å gjøre.

Tyrion sniker seg inn bakveien til The Red Keep, mens Davos har egen business å gjøre. Business som ikke er Tyrions business. Og hva om noen stjeler robåten deres i mellomtiden? «Then we’re fucked. Best hurry».

Bronn lurer Jaime ned i krypten under påskudd at de skal trene, og der venter Tyrion. Jamie sprudler ikke av gjensynsglede: han ser sliten og gammel ut i dette lyset. Tyrion prøver å bryte isen ved å rose brorens snedige snumanøver for å beleire Highgarden. Han forlot familiehjemmet Casterly Rock uten et snev av sentimentalisme: «Father would have been proud».

Jaime vil ikke høre lillebroren snakke om faren han myrdet på do, og minner Tyrion om at han aktet å kutte ham i to hvis de noensinne så hverandre igjen. Noe som kan ta litt tid med treningssverd. Tyrion påminner Jaime om at faren ville henrette ham, selv om han visste at Tyrion var uskyldig. «He didn’t hate me because of anything I did, he hated me because of what I am. A little monster sent to punish him. Did he think I wanted to be born this way?»

Jamie har ikke lyst til å høre dette, og avbryter ham. Ha er det Tyrion egentlig vil? Vel, dragedronningen kommer til å vinne denne krigen, og Jaime er smertelig klar over det. «Daenerys is not her father. She’s even willing to suspend the hostilities if Cersei agrees to certain terms».

Målet er ikke å få Cersei til å gå ned i knebøy, de har noe viktigere å spørre om.

I mellomtiden spaserer Davos rundt i King’s Landing, mens han ser etter en gammel kjenning. Jøsseball. Gendry (Joe Dempsie) er tilbake! Davos er glad for å se ham igjen: «Thought you might still be rowing».

Ja, det trodde vi alle. Davos har lett etter Gendry i lang tid: sjekket buler, butikker og horehus. Og så er han i King’s Landing, rett under nesa på dronningen, mens han jobber som våpensmed for Lannister-hæren uten at noen aner hvem han er.

Davos er heller ikke særlig urolig for å bli gjenkjent, han kjenner knapt igjen seg selv: «Nothing fucks you harder than time».

Davos er full av visdomsord i dag, og han advarer Gendry om at: «Safety is never a permanent state of affairs. Bad things are coming».

Gendry trenger ikke å overbevises: «I’m ready. Let’s go!».

Han har forberedt seg på dette siden de sist så hverandre. Gendry grabber en warhammer på veien ut, av den typen undertegnede foretrekker å bruke i «Skyrim». Gudene gav ham to hender, og Gendry bruker dem begge på våpenet sitt. Det kan vi respektere. Flaks at Gendry har pumpet opp overarmsmusklene med all roingen. Neppe en tilfeldighet at dette også var favorittvåpenet til hans pappa Robert Baratheon. Gendry har dannet fred med sin fortid, og er rede til å være sin fars bastardsønn.

På veien til robåten blir de oppdaget av to Goldcloak-vakter. «No lollygagging!». Davos prøver å bestikke dem med fem mynter, men prisen har gått opp til femten mynter hver. «I can’t say it was a pleasure doing business with you».

Synd vaktene ikke gir seg, og lurer på hva som er i båten. Kanskje litt vin eller mat? Nei, bare fermentert krabbe. Gjør vidundere for potensen, og kan tredoble inntjeningen i et bordell. Eventuelt gi alle horekundene matforgiftning i flere uker.

Akkurat i det Davos endelig klarer å jage bort de innpåslitne vaktene kommer Tyrion. Dritt timing, så Gendry kakker dem begge ihjel med hammeren sin. Hils pent på Gendry, Tyrion. «He’ll do». Nå burde i alle fall roturen tilbake til Dragonstone gå mye fortere.

Interessant: Mens Jaime entrer kammerset til Cersei blir hun undersøkt av Qyburn (Anton Lesser), på en måte som antyder at hun muligens er gravid. Nok en incestbolle i ovnen? Jaime forteller at han har møtt Tyrion, og Cerseis ansikt er så botox-stivt at det er umulig å tyde hva som skjer inne i hodet hennes.

Daenerys vil arrangere et møte, og Cersei lurer på hvorfor: «To discuss her surrender?». Nei, for å diskutere våpenhvile før is-zombier invaderer De sju kongedømmene.

Cersei lurer bare på en ting: akter han å straffe Bronn for å ha arrangert dette møtet uten tillatelse? For ja, hun vet allerede alt sammen. «Do you think anything of importance happens in this city without me knowing?».

Cersei forhindret allikevel ikke dette møtet, fordi hun føler at en avtale med dragedronningen kan være i den gale dronningens umiddelbare interesse. «She has the numbers. If we want to beat her, we have to be clever. We have to fight her like father would have. Dead men, dragons and dragon queens. Whatever stands in our way, we will defeat it. For ourselves, for our house, for this».

Cersei holder seg på magen. Jepp, hun er preggers! Jøsseball, igjen.

Jamie er dypt beveget, men lurer på hvem faren offisielt kommer til å være denne gangen. Euron Greyjoy? Nix. Cersei akter å fortelle folket at kosebroren Jaime er faren, og bryr seg ikke en døyt om skandalen det vil medføre. Som pappa engang sa: «The lion does not concern himself with the opinion of the sheep». Og hvis løver ikke bryr seg om sauer, bryr drager seg enda mindre om løver. De liker til gjengjeld sauer veldig godt.

Eh, hvor var vi? Jo, incest. Kos for hele familien. Jaime kysser søsteren sin, som samtidig gir ham en advarsel: «Never betray me again».

Ingen fare. Kommer sikkert ikke til å skje igjen. Neida. Ingen fare for at dette vil ende med at Jaime forråder sin egen søster. Host. Det er selvfølgelig også en liten mulighet for at Cersei diktet opp graviditeten for å beholde grepet på Jaime, men det vil vise seg. Selv Jaime vil ha vanskeligheter med å svelge en jukseincestbaby, så å si.

HOUSE STARK

Som sagt: her går det unna! Davos, Tyrion og Gendry har allerede rodd tilbake til Dragonstone, og nå gjør Jon seg klar til å forlate stedet.

Davos gir Gendry klokkeklar beskjed om at han fra nå av er Clovis, en smed som har kommet for å vise sin respekt til kongen i Nord før han drar for å jobbe i Winterfell. Ingen grunn til å distrahere Jon med at Gendry er bastardsønnen til kong Robert, og egentlig har like stort krav på jerntronen som noen andre.

Davos understreker at han ikke under noen omstendigheter må fortelle hvem han egentlig er. Så det første Gendry sier da han møter Jon Snow er selvfølgelig: «Name’s Gendry, your grace. I’m Robert Baratheon’s son. Bastard son».

Gendry føler at siden fedrene deres stole på hverandre, så burde de gjøre det samme. La gå at det gikk heller dårlig for dem begge.

Jon påpeker at Gendry er betydelig slankere enn faren sin, og Gendry påpeker at Jon er mye kortere en pappa Ned. Gøy.

Gendry vil være med på zombiejakt, og hvorfor ikke? Davos påminner Gendry om det faren hans alltid sa: bedre å være feiging et minutt enn å være død resten av livet. Gendry vet at han står i gjeld til Davos; uten hans hjelp ville den røde heksa ha brent ham levende som offer til Lysets glade herre, og Shireen ville fortsatt ha vært i live. Så Davos har ofret mye for å holde ham i live, men Gendry føler en moralsk plikt å gjøre en innsats i den kommende krigen. Han er tross alt kongesønn.

Mens Jorah gjør seg klart til å dra ut på White Walker-jakt kommer Tyrion en tur innom: «You might not believe it, but I’ve missed you, Mormont. Nobody glowers quite like you. Not even Grey Worm».

Tyrion gir Jorah lykkemynten han fikk av slavehandleren som kjøpte dem begge tilbake i sesong fem. En av veldig mange «call backs» denne sesongen, og muligens et lite hint om at Jorah neppe kommer levende tilbake fra denne reisen.

Han tar et varmt farvel med Dany, kysser henne lidenskapelig på hendene og hopper i båten sammen med Jon, Gendry og Davos. På veien sier Jon farvel til Dany, også: «If I don’t return, at least you won’t have to deal with the King in the North anymore».

Hun virker litt keen: «I’ve grown used to him».

Og så råkliner de med tunge, mens Jorah hulker i fosterstilling. Neida. Jon foretrekker å holde tonen formell, og ønsker dragedronningen lykke til videre i krigen. Snakkes, sikkert.

HOUSE GILLY

Gilly (Hannah Murray) plager Sam med trivia-kunnskaper om The Citadel, men han vil bare jobbe med renskrivning i fred. Fun fact: det er 15.782 trappetrinn i The Citadel. Gjett hvor mange vinduer det er the Great Sept of Baelor? Svar: ingen, etter at Cersei sprang den i fillebiter.

Gilly har studert notatene til High Septon Maynard, som inkluderer en hendig oversikt over når han gjorde bommelom. Gilly leser at Maynard annullerte ekteskapet til en prins Raggar-et-eller-annet, sånn at han kunne gifte seg på nytt i en hemmelig seremoni i Dorne. Hun har snublet over viktig info om prins Rhaegar Targaryen, og hans hemmelige forhold til Lyanna Stark – de egentlige foreldrene til Jon Snow.

I et utslag av ekstremt dårlig dømmekraft avbryter Sam henne for å legge ut om sine frustrasjoner med maesterne. Her er noe jeg aldri trodde at jeg kom til å si: du burde høre på kona di, Sam. Hun har noe viktig å si.

Isteden stormer Sam ut, raider det låste biblioteket i The Cept for viktige scroller og sier farvel til drømmene om å bli en Maester. «I’m tired of reading about the achievements of better men».

Han putter familien på en vogn, og drar i retning… tja, ikke vet jeg.

Kanskje tilbake hjem til Horn Hill, eller eventuelt Winterfell?

HOUSE STARK

Der pønsker Petyr «Littlefinger» Baelish (Aidan Gillen) på muffens-streker med en blond tjenestepike, og Arya ser alt sammen. Maester Wolkan gir ham en scroll fra arkivene til salige Maester Luwin, og Lillefinger forsikrer seg om at han er i besittelse av den eneste kopien av teksten.

Han takker Wolkan med ordene «Lady Stark thanks you for your service», noe som bare gjør Arya enda mer nysgjerrig. Hun dirker seg inn i værelset hans, snoker litt rundt, og finner det hun leter etter stukket inn i et hull i madrassen.

Jeg måtte, for å være ærlig, jukse litt for å finne den komplette teksten i denne beskjeden, og hva den betyr. Så takk til Vanity Fair for hjelpen, der:

«Robb, I write to you with a heavy heart. Our good king Robert is dead, killed from wounds he took in a boar hunt. Father has been charged with treason. He conspired with Robert’s brothers against my beloved Joffrey and tried to steal his throne. The Lannisters are treating me very well and provide me with every comfort. I beg you: come to King’s Landing, swear fealty to King Joffrey and prevent any strife between the great houses of Lannister and Stark».

Meldingen Sansa ble presset til å skrive av Cersei tilbake i første sesong, på den tiden hun var et naivt, selvopptatt pikebarn. Planen fungerte uansett ikke, og Robb Stark lot seg ikke lure. Men Arya vet ingenting om noe av dette, annet enn at Sansa ser ut til å ha forrådet hele familien.

Hun vet heller ikke at Lillefinger iscenesatte dette teateret for å skape større splid mellom søstrene. Han ser at Arya sniker seg ut av rommet hans, med et skurkete smil.

Jon og co. har ankommet Eastwatch, der de møter vår mann Tormund Giantsbane (Kristofer Hivju). Yay!

Han føler at dette er en skikkelig drittplan, og at Davos burde vite bedre: «Isn’t it your job to talk him out of stupid fucking ideas like this?».

Tormund er litt forvirret over politikken i Westeros, og det faktum at det nå er to dronninger å forholde seg til. Hvem av dem er det egentlig Jon er ute etter å overbevise her: «The one with the dragons, or the one who fucks her brother?». Vel, begge.

De har langt fra nok folk til denne jobben, og Tormund er skikkelig skuffet over at Brienne ikke er en av dem. Davos velger dessuten å holde seg i Eastwatch, så det er et åpent spørsmål hvorfor han egentlig ble med på turen.

Tormund lurer på om Jon er sikker på at han vil bevege seg ut på den gale siden av Veggen igjen? Alt som venter dem der er neglesprett, frostskader og mange tusen dypfryste zombier.

Han er ikke den eneste som vil ut dit, heller. Wildlingene har nemlig fanget hele Brotherhood without Banners-gjengen, inklusive The Hound (Rory McCann)! Beric Dondarrion (Richard Dormer) forteller at de var på vei til den gale siden av Veggen fordi The Lord of Light har fortalt dem om den kommende krigen mot The Night King.

Gendry stoler ikke på Beric i det hele tatt, for sist de så hverandre solgte han jo Gendry til en heks som aktet å kaste ham på bålet.

Jorah kjenner igjen Thoros of Myr (Paul Kaye), som sliter litt uten sprit.

Bare for å gjøre stemningen enda dårligere oppdager Tormund at Jorah er sønnen til lord commander Jeor Mormont, som jaktet på wildlinger som om de var dyr.

Beric ser alt dette som Den hellige lysherrens vilje: «Here we all are, at the edge of the world, at the same moment, heading in the same direction for the same reason».

Han gjør seg klar til å holde en enetale om hvordan høyere makter har ført dem sammen, før han blir avbrutt av The Hound: «For fuck sake, will you shut your hole? Are we coming with you or not?». Ok, da.

De er alle på samme side nå, siden ingen av dem er is-zombier. Ennå. Så Jon slipper dem ut, og tar hele gjengen med ut på skitur i friskt snøvær. Synd de ikke har ski, og heller dårlige odds for å overleve.

Kunne kanskje også vært en ide å ta med seg noen hundre wildlinger, men jeg antar at statistbudsjettet er brukt opp denne episoden. Nå er det uansett slutt for denne gang. Vel, med mindre du allerede har lastet ned den neste episoden – fordi blant annet HBO Nordic i en kort periode la den ut ved en feitagelse. Doh. Vi som må holde oss innenfor lovlige rammer er pent nødt til å vente til neste uke. Bare to episoder igjen!

BESTE REPLIKK: Visdomsord fra Davos: «Nothing fucks you harder than time».

KRISTOFER HIVJU-WATCH: Yup, Tormund er endelig tilbake, og vil etter alt å dømme spille en sentral rolle i forsøkene på å fange en livs levende, levende død White Walker. Så her er det fare for mye rim i skjegget.

FERSKE FOLK: Den arrogante klysemaesteren Sandhu. Vi får dessuten et gjensyn med Gendry, som ingen har sett siden sesong tre.

R.I.P: Randyll og Dickon Tarly grilles til aske.

MISSING IN ACTION: Yara blir trolig fortsatt waterboarded av sjonkel Euron, mens Theon fra tid til annen forvandler seg til Reek og mumler noe om «my precious». Brienne of Tarth tegner rødt skjegg på bilder av Jaime, og sliter med de rare følelsene det fører til. Missandei viser Grey Worm hva prostatakjertelen kan brukes til, og jeg angrer allerede på at jeg skrev det. Isj.

SEX: Fint lite.

GØRR: To vakter blir most med hammer, og to medlemmer av Tarly-familien blir grillet. Så en temmelig pasifistisk uke i Westeros.

FORHOLDSVIS FUN FACTS:

Uansett hva mange nyhetsmedier påstår så fikk vi hverken se et lite glimt av Lady Stoneheart eller spøkelset av Catelyn Stark i forrige episode. Det var dessverre bare en statist som vandret rundt i bakgrunnen.

I denne episoden dukker Eastwatch opp i tittelsekvensen for aller første gang.

Den ene Goldcloak-vakten Gendry kakker i hodet ble spilt av komikeren Kevin Eldon, kjent fra oppviglerske humorserier som «It’s Kevin», «The Day Today» og «Jam». Dette er heller ikke Eldons første rolle i «Game of Thrones», han dukket opp som teaterskuespiller i forrige sesong.

Jeg regner med at mange allerede vet at Grey Worm-skuespilleren Jacob Anderson også er en musiker under aliaset Raleigh Ritchie, men vi bør allikevel passe på å varmt anbefale hans debutalbum «You’re a Man Now, Boy» (link: https://www.youtube.com/watch?v=mVlH6GjkOXM) og EP-en «Mind the Gap» – som begge er helt glimrende.

Davos’ kommentar til Gendry om at han «thought you might still be rowing» er en liten inside-spøk om den enorme mengden av «Gendry ror fortsatt»-memer som finnes der ute på interwebsen. LOL, liksom.

For dem som liker spoilers, her er noen pikante avsløringer fra HBO-hackerangrepet.

Og for dem som ikke liker spoilers, her er en bøtte.

Ukens «Inside the Episode»:

Og her snakker skuespillerne om Lannister-familiens kompliserte familieforhold:

KARAKTER: 8 av 10 horekunder liker fermentert krabbe.

En av beste agurknyhetene fra Hollywood i juli var ansiktsbehåringen til Supermann.

Mer spesifikt:

Barten til Henry Cavill, skuespilleren som gestalter det kappekledde ståljernet i DC-filmene nå om dagen.

Den nyeste superheltfilmen fra den kanten, «Justice League», var allerede spilt inn, men viste seg å ha behov for at enkelte scener måtte spilles inn på nytt, en reprise som ifølge Variety ville koste 25 millioner dollar.

Imidlertid hadde produksjonen støtt på et problem:

Cavill hadde anlagt bart for «Mission: Impossible 6» (en bart vi trodde vi skulle få se nær Preikestolen i september, før Tom Cruise skadet seg) og var kontraktfestet til å ikke barbere den av.

Dermed må Cavills Supermann i stedet barberes digitalt i etterkant.

På overflaten er sånt en gavepakke av en gøyal kuriosa-nyhet for alle med over middels nerdete interesse for superhelter eller film.

Det å få se Supermann med bart ble nærmest et folkekrav på nett, med ørten memer og med Cavill som selv spøkte på Instagram om at barten var et beist og at filmselskapet nå hadde konstruert egne våpen for å bekjempe den.

Dear followers, it is time to finally set the record straight in this moustache fiasco. Pictured above, is not a set on MI6 but is in fact the latest in a series of weapons being designed by Warner Bros and Paramount Studios to combat the entity known as "Henry Cavill's Moustache". There has been no discussion over whether to shave or not to shave for the JL reshoots, simply a relentless campaign to put an end to the seemingly inexorable conquest of this despotic 'stache. It is not a question of IF I should shave – it is a question of how can we possibly be victorious against such a beast without bringing our own doom raining down upon us. #MI6 #JusticeLeague #HenryCavillsMoustache #HopeIsAllWeHaveLeft #MoustacheImpossible

A post shared by Henry Cavill (@henrycavill) on Jul 26, 2017 at 10:19am PDT

Det som ikke er like umiddelbart åpenbart er hvordan barten til Supermann kan ende opp med å drive frem neste generasjons falske nyheter.

Når man hører om oppstyret rundt barten kan man få inntrykk av at den representerer en sær engangshendelse, men nylig spurte Business Insider effektstudioet The Mill akkurat hvor mye arbeid en glattbarbert Supermann vil innebære og hvor uvanlig situasjonen egentlig er. Svaret?

Dette er standard praksis.

– Noen ganger spiller kjendiser inn en reklame samtidig som de må beholde skjegget sitt i forbindelse med en film, slik at de ikke kan barbere seg på sett, sier Anne Trotman, en av studioets ansatte.

– Og i ulike globale markeder nå om dagen finnes det kunder som trenger alternative versjoner.

Underforstått: Hipsterskjegg kan kanskje selge godt i Williamsburg, mens en tradisjonell bart vil treffe bedre om man retter markedsføringen mot deler av det sørlige India.

Og nå kan stjerna i reklamen eller filmen din ta høyde for begge preferanser (litt mer om skjeggpreferanser hos Vox).

Rekonstruerer ansikter i 3D

Studioer som The Mill modellerer gjerne deler av ansiktet i 3D, for så å digitalt rekonstruere alt fra hud til leppebevegelser. Gjort riktig er manipulasjonen usynlig for det blotte øye.

Samtidig serverte Mashable nylig en særdeles fascinerende artikkel om den skjulte retusjeringstrenden i Hollywood, hvor digitale effekter benyttes på subtilt vis for å tone muskler, slanke midjer og fjerne mørke ringer rundt øyne hos forfengelige skuespillere som gikk på fylla dagen før innspilling.

– Ingen ser ut slik de gjør på tv og i filmer. Alle er endret, sier skjønnhetsarbeider Claus Hansen ved Method Studios til nettstedet.

For effektarbeidere som Hansen er altså ikke hverdagen å trylle frem ildsprutende drager, den er subtil manipulasjon av kropper og ansikter.

Selvsagt koster dette penger. Når så mye mer av det man ser enn man skulle tro er digitalt, betyr det også at det finnes sparemuligheter for film- og tv-bransjen i at disse teknikkene blir enklere og billigere å benytte.

Dette driver i sin tur effektindustrien mot stadig mer innovasjon og kostnadseffektivitet.

Og det kan like gjerne være et drama som en effekttung actionfilm som nyter godt av disse nyvinningene.

Nyinnspilling uten skuespillere

La oss si at man er misfornøyd med diksjonen på et dialogopptak, eller vil justere innholdet i det som blir sagt på grunn av siste-liten-endringer i manus.

Dette vil minimum kreve at man henter inn en potensielt dyr skuespiller, leier et lydstudio og henter inn en regissør for å legge på nye stemmeopptak til det som har blitt filmet, eventuelt at man må filme scenen på nytt med alt det medfører av ekstra mannskap og logistikk.

Det er her programvare som Adobe Voco kommer inn, bedre kjent som «Photoshop for lyd».

Ved å analysere mellom 20 og 40 minutter tale kan den kartlegge en persons stemme og talemåter, for så å transkribere det som blir sagt i en enkel tekstfil hvor det å flytte om på ordene også redigerer lydfila.

Som er praktisk.

Men så kan man også få noen til å si ting de aldri har sagt, som under denne demonstrasjonen med Jordan Peele‘s stemme.

(Sjekk fullversjonen her for litt en litt mer inngående demonstrasjon)

Samtidig jobber forskere i Alabama ifølge The Guardian med tilsvarende teknologi som bare behøver tre til fem minutter med stemmeopptak før det kan syntetisere en persons stemme.

Resultatet kan lure både mennesker og biometriske systemer basert på stemmegjenkjenning.

Og firmaet Lyrebird jobber med noe lignende for å – av alle ting – kunne tilby lydbok-utgaver av en hvilken som helst bok, lest opp av kjendisstemmer.

Livaktig ansiktsmanipulasjon

Men hva med å synkronisere lepper med det som blir sagt?

Der har man Face2Face, et program som gjør at man enkelt kan manipulere ansiktsbevegelsene i et videoklipp i sanntid.

Forutsatt at programvaren klarer å kartlegge ansiktet i videoklippet man vil manipulere kan brukerne ved å filme seg selv med et vanlig webcam gjøre alt fra å løfte øyenbryn og dra på munnen til å mime ord – noe som kjapt går ut over presidentene Bush, Putin, Trump og Obama i dette klippet:

Dette er en fantastisk teknologi som kan spare Hollywood for mye tid og penger.

Det er også en teknologi som vil skape en helt annen type hodebry rund hva som er ekte og hva som er falsk enn det vi har sett hittil – ikke minst i nyhetsredaksjoner.

Ikke minst vil teknologien være et mektig verktøy i spredningen av propagandamateriale.

Det var temaet for en nylig episode av podcasten Radiolab (episoden har fått sin egen nettside her), som anbefales sterkt om man ønsker å grave litt dypere i denne tematikken:

– Teknologien vil alltid ligge et hestehode foran

Det Radiolab-journalistene påpeker er at brukervennlig masseproduksjon av livaktige falsknerier vil føre til at nyhetsredaksjoner må ansette egne teknologer for å gå gjennom materiale som kommer inn.

Det kan Kristoffer Egeberg, redaktør for faktasjekk-nettstedet Faktisk.no, kjenne seg igjen i.

– I Hollywood lager man eventyr og da er de effektene kule, men det er nettopp når de kule effektene og den vanvittige teknologien kommer inn i journalistikken det er fare på ferde, sier Egeberg til Filter Film og TV.

– Det er en kjempeutfordring for oss som skal bidra til å motvirke dette og avsløre den typen virksomhet, fordi teknologien vil alltid ligge et hestehode foran. Det blir stadig vanskeligere å skille mellom den virkelige virkeligheten og den manipulerte.

Hvordan kan et videoklipp fra den manipulerte virkeligheten se ut i praksis?

Vel, de nye mulighetene for nettmobbing og svindel dette åpner opp er litt for ubehagelige å tenke på (for ikke å snakke om muligheten for å lage hevnporno av hvem enn man måtte ønske), så la oss ta en annen populær øvelse – å putte ord i munnen på presidenter.

Mange sperret for eksempel opp øynene av Obama-klippet fra andre sesong av «Mr. Robot»:

Ifølge Business Insider er det imidlertid ikke laget med Face2Face eller Voco, men derimot møysommelig satt sammen via ulike Obama-klipp av effekt-teamet til serien og stemmelagt av en imitator.

Ressurskrevende, altså.

Radiolab bestemte seg for å teste hvor enkelt og billig de kan få gjort dette i dag, og hyret inn et par studenter fra University of Southern California som forsket på denne typen ting.

De ga dem et klipp av Barack Obama og et klipp av Radiolab-journalist Simon Adler, med forespørsel om å la ham manipulere Obamas ansikt.

– Det gikk fra fnisete til «å, dette er nifst», sier Adler om reaksjonen da de fikk det endelige resultatet tilbake fra studentene.

For all del, det er ikke perfekt.

Leppene matcher ikke helt, og ordet golf høres litt malplassert ut.

Videoen får også hjelp av at den er i veldig lav oppløsning – i høyere oppløsning ser man også tuklingen mye tydeligere.

Poenget i Radiolab-reportasjen er da heller ikke at teknologien i dag er perfekt.

Men den vil forbedres, og den vil bli så forbrukervennlig at hvem som helst kan bruke den.

– Det er en evig kamp mot klokka

Ikke sånn å forstå at det vil bli umulig å skille ekte fra uekte.

Selv veldig gode Photoshop-falsknerier i dag kan avsløres om man vet hvilke spor og signaturer man skal lete etter – men det tar tid.

Samtidig kan virale videoer spre seg på få minutter om avsenderen har en stor nok følgerskare.

Og når feilinformasjon først har skapt sensasjon, er det ikke nødvendigvis slik at korreksjonen får samme gjennomslag – eller at folk bryr seg om den.

– Det er en evig kamp mot klokka, mellom kvalitet og hurtighet, sier Egeberg.

– Faktasjekk eller digital granskning er ofte ganske tidkrevende, og krever kompetanse som mange redaksjoner kanskje enten ikke har eller vet å nyttiggjøre seg av. Noen av de store SKUP-sakene som for eksempel Nedlasterne i VG er preget av at man bruker teknologer, statistikere og andre eksperter i journalistikken, så kompetansen finnes, men det er dyrt og handler om prioriteringer. Jeg tror det blir mye større behov for det fremover.

Han minner samtidig om at vi også må være obs på fristelsene dette kan føre til for dem som lager nyhetene.

Egeberg trekker blant annet frem krigsfotografer fra store bildebyråer som er tatt i Photoshop-juksing, og mener det samme kan skje med de nye verktøyene.

– Det kan også være ting som oppfattes som trivielle, som et sportsfoto hvor man fjerner en port som kom akkurat i veien for utforkjøreren. Slik perfeksjonering av bilder er kjempe fy-fy. Vi har et strengt regelverk, og fotografer og journalister som blir tatt for den typen manipulering mister jobben, men det utfordres igjen av andre mediekanaler som ikke forholder seg til det etiske regelverket som er viktig for å opprettholde en objektiv fremstilling av virkeligheten. Det er en økende trend både i USA og Europa.

«Grab’em by the pussy»

En annen som ser potensialet i den nye teknologien er Jack Werner, frilansjournalist og en av grunnleggerne bak det svenske faktasjekknettstedet Viralgranskaren.

Han trekker frem Trump-videoen hvor presidenten, utenfor kameras rekkevidde, snakker om å klå damer i skrittet.

– Den filmen var et veldig bra eksempel på hvordan en sånn film kunne sett ut. Man hører bare stemmen, og den sammensetningen av ord kunne man i prinsippet bygget i dag. Hadde noen forfalsket den videoen på en overbevisende måte og sendt den til en journalist som ikke var nøye med å få den bekreftet kunne den gjort stor skade.

Fordi vi i stadig mindre grad vil kunne stole på filmklipp, lydklipp, tekster og bilder fremover mener Werner det å finne nyhetskilder og publikasjoner man har tillit til i økende grad vil bli viktig.

– Dette er noe mange journalister jobber med allerede, som å verifisere materiale og å kultivere kilder i krigsområder. Og så velger man dem som alltid deler det som virker som autentisk materiale og filmklipp de selv har vært med på å produsere i stedet for å plukke opp filmer over alt.

Samtidig som nye verktøyene for manipulasjon kan forfalske videoer, kan de også så tvil om ekte videoer og gi en ny unnskyldning til folk som kommer med uheldige uttalelser – det er blitt lettere enn noensinne å nekte for at man faktisk har sagt at det bare er å «grab’em by the pussy».

– Bekrefter oppfatningene våre

På mange måter mener Werner likevel at vi i praksis allerede er der i dag, uavhengig av hvordan den teknologiske utviklingen blir fremover.

– Det finnes en glipe i troverdigheten mellom medier og politikere og folk. Vi stoler mer på noen, mindre på andre, noe som gjør at du risikerer å skape en polarisering. Om Trump sier noe skandaløst, eller later til å si det, og så sier at det er et forfalsket filmklipp vil noen velge å lytte til ham, andre ikke. Da står man og er uenige om hva som har skjedd, og det er risikoen her – at vi samles mer og mer rundt dem vi stoler på og at samfunnet i økende grad blir delt inn i grupper.

Selv om teknologi som Face2Face og Voco kan bli en faktor i denne polariseringen, er det ikke den som sådan han er bekymret for.

Faktisk er han positiv til mange av de kreative mulighetene de bringer med seg. I stedet retter han bekymringene sine et annet sted – mellom ørene på folk.

– Vi mennesker er mest utsatt for å bli lurt når det vi ser passer til det vi tenker og liker, sier Werner.

– Vi ser etter ting som bekrefter oppfatningene våre og er dårlige på å se ting som motsier dem. Om jeg tror Trump er en galning så er en film der han sier at «nu jävlar ska jag bomba skiten ut av Mexico» er det mer sannsynlig at jeg tror det enn at jeg stiller spørsmål ved den.

– Vi må bli mer skeptiske

Werner, som for tiden jobber med en bok om hvordan man kan motarbeide feilaktighet på nettet, håper folk på sikt vil utvikle den samme skepsisen til lyd og video som de har til bilder i dagens Photoshop-virkelighet, selv om han tror det vil ta tid.

– Vi vil bli bedre på å kjenne igjen vanlige feil i slike filmer, sier Werner.

– Man ser på konteksten, situasjonen, når skulle dette blitt spilt inn, var personen på plass da. Jeg tror vi er veldig flinke til å på kort tid forstå hva det innebærer at man kan forfalske materiale på nettet, og så tilpasse oss. Jeg tror ikke problemet kan løses på annen måte enn at vi må bli mer skeptiske til informasjonen vi konsumerer.

Samtidig trekker han frem at nettet bare har vært en faktor i livene til folk flest i tjue år.

– Går vi lenger tilbake i tid, til 20 år etter at mikrobølgeovnen ble introdusert, gikk det ennå vandrehistorier om at en kokk skulle ha falt død om på jobb og var kokt innvendig fordi han jobbet med en mikrobølgeovn. Ser vi på hvor lite folk visste 20 år etter, og sammenligner med i dag hvor nettet har forandret samfunnet fra grunnen av, er vi på samme barnesykdomsnivå. Det tar lang tid å vende seg til et fullstendig revolusjonert informasjonssystem.

– Det er forfriskende å se en serie som klarer å slå en balansegang mellom komikk og alvor samtidig som den gir en virkelighetsnær skildring av symptomene.

Det sier Mats (29) om den nye Netflix-komedien «Atypical», som har en hovedperson med en diagnose på autismespekteret.

Russisk-studenten, som ikke ønsker at vi bruker etternavnet hans i denne artikkelen, fikk diagnosen Asperger syndrom da han gikk i tredjeklasse på videregående. Det vil si at han var på samme alder som Sam i «Atypical» da han først måtte begynne å forholde seg aktivt til symptomene sine.

På overflaten representerer ikke serien noe nytt. Psykiatriske diagnoser har vært brukt som karakterskapende virkemiddel i alt fra «A Beautiful Mind» (paranoid schizofreni) og «Fatal Attraction» (ustabil personlighetsforstyrrelse) til «Rain Man» (autismespekterdiagnose) og «Silver Linings Playbook» (bipolar lidelse).

Stereotypier

Selv den sosialt klossete krigeren Drax fra «Guardians of the Galaxy»-filmene er ment å skildre en person som ligger på autismespekteret.

Men selv om film og tv har potensial til å ta opp tabubelagte temaer på gode måter, så har man også sett at film og tv har bidratt til å forsterke stereotypier om psykisk syke.

– Enten som dypt ulykkelige, potensielt voldelige eller begge deler, sier medieforsker, postdoktor og filmentusiast Thomas Wold.

Er disse skildringene dermed farlige? Og hvordan holder egentlig skildringen av autismespekter-diagnosen i «Atypical» seg opp mot erfaringene til en som selv lever med diagnosen?

«Aspie»

I «Atypical» blir Sam omtalt som autist, men mange seere vil nok likevel konkludere med at Sam er en såkalt «aspie». I amerikansk populærkultur omtaler ofte personer med diagnosen enten seg selv eller andre som «aspies» – en forkortelse for Asperger syndrom som er ladet med like deler fleip, fakta og selvironi.

Det er først og fremst gjennom utallige skildringer på film og tv de siste tiårene at mange av oss har dannet en oppfatning av hvordan det er å leve som «aspie». Fra Saga Norén i «Broen» til Sheldon i «Big Bang Theory» og Sherlock Holmes i «Sherlock».

Her er følsomme og mindre følsomme tolkninger om hverandre, med ulik grad av forpliktelse til sykdommen de skildrer. «Broen», for eksempel, har i all hovedsak vært hyllet for en konsistent og troverdig framstilling av Asperger, selv om manusforfatterne møtte kritikk etter andre sesong.

Kanskje fordi det ikke finnes noe entydig etisk regelverk for fremstilling av mentale helseproblemer i film og tv, viser forskning nedslående tendenser i skjermunderholdningen: Den i all hovedsak negative fremstillingen av mentalt syke bidrar til å stigmatisere dem som har slike lidelser.

– Dette utgjør et voldsomt stigma for personer som allerede sliter med at det er lite allmennkunnskap om tilstanden deres. Også de mer sympatiske fremstillingene har en tendens til å fremstille psykisk syke som ensidig ulykkelige, sier Wold.

La oss oppklare en ting: Asperger syndrom og det diagnosemanualen DSM-5 kaller atypisk autisme, befinner seg på samme spektrum.

Det betyr at diagnosen Asperger syndrom, så vel som barneautisme, atypisk autisme, eller sjeldnere varianter som Retts syndrom, alle tilsynelatende har opphav i den samme nevrobiologiske utviklingsforstyrrelsen (her strides fortsatt de lærde).

Selve grunnlaget for å sette en diagnose på autismespektrumet avgjøres likevel ikke av konkret innsikt i hjernens biologi, men på bakgrunn av atferdsmønstre og væremåte. Det betyr at det forekommer store variasjoner i livsutfordringene til en person på autismespekteret – samt hvordan diagnosen arter seg utad.

Det er dermed ikke rart at betegnelsene «autisme» og «asperger» ofte forveksles eller omtales i tospann.

I tilfellet Sam fra «Atypical» blir det heller ikke konkretisert nøyaktig hvor på spektrumet han befinner seg – er det nærmere Asperger syndrom eller nærmere atypisk autisme? – og det blir dermed opp til publikum å avgjøre etterhvert som handlingen skrider frem.

Atypisk tv tar utypisk ansvar

Det er en grunnene til at «Atypical» kan stå som et eksempel på hvordan skildring av psykisk sykdom på tv bør gjøres.

– En av tingene som gjør «Atypical» til en bedre skildring av diagnosen enn i for eksempel «Sherlock», er at det i «Sherlock» aldri blir spesifisert hvilken diagnose han har. Det resulterer i at filmskaperne tar seg friheter med hvordan han blir presentert, sier «aspien» Mats.

– I «Atypical» blir det tydelig uttalt hvilken diagnose hovedpersonen sliter med, og de forplikter seg dermed til en mer nyansert skildring, mener han.

For Mats har serien funnet en riktig – og viktig – balanse. Han peker først og fremst på valget av sjangeren dramakomedie, som han mener åpner flere muligheter for å illustrere ulike sider av diagnosen. For slik er det jo – noen situasjoner må man bare le av nettopp fordi det ligger et alvor i bunnen.

Men aller viktigst: Skaperne av «Atypical» har påtatt seg et sjeldent ansvar gjennom å være tydelige.

Her er Mats inne på det vi kan kalle stridens kjerne: Heller ikke serier som tidligere nevnte «Broen» nevner hovedpersonens diagnose eksplisitt. Det har i flere tilfeller resultert i øyeblikk hvor symptomene til politietterforsker Saga Norén reduseres til comic relief – scener hvor man snarere ler av henne, og ikke med henne.

Også i «Atypical» kunne de tonet ned komikken noe, mener Mats – selv om den jevnt over treffer høyst gjenkjennelige punkter i egne opplevelser.

– Jeg kjenner meg for eksempel mye igjen i samtalen mellom Sam og hans far, når jeg ser farens til dels skuffede og sårede reaksjoner på Sams respons. Det kan jeg relatere til selv også, at man ikke gir de reaksjonene eller den responsen som folk forventer – eller ønsker, sier han.

Det alle andre forstår

Om man skal trekke opp en hovedlinje mellom alle autismespekterdiagnoser, forklarer Mats, er det den manglende forståelsen for sosiale koder som er gjennomgående.

Det å tolke kroppsspråk, tonefall og humor – som for eksempel ironi eller sarkasme – representerer utfordringer for alle som befinner seg på autismespektrumet.

– Dette med å fornærme folk uten å mene det, noe Sam gjør mye av, er jo ett eksempel. At han tar ting bokstavelig er et vanlig trekk ved diagnosen, noe som fører til misforståelser. Eller da at man i verste fall fornærmer folk, sier han.

Siden det vi mennesker sier og det vi mennesker gjør ofte er to veldig forskjellige ting, betyr det i praksis at vi fører to språk samtidig. Der vi som er «typiske» lærer det andre språket automatisk gjennom sosialisering i barndommen, må personer som Mats gå aktivt inn for å lære det – som om de sosiale spillereglene er et pensum som må pugges.

– Med Asperger syndrom kan man havne i situasjoner der man forsøker å kommunisere eller være utadvendt, men hvor man hele tiden har i bakhodet at noe med interaksjonen ikke stemmer. At man er for «lite» eller at man ikke er helt på bølgelengde, sier han.

Han trekker spesielt frem én scene fra «Atypical», som for det «typiske» publikum kan fremstå rørende i all sin melodramatikk, men som for det «atypiske» publikum kan oppleves bagatelliserende:

– Dette skjer på slutten av første episode, når Sam drar hjem og møter typen til søstra, som prøver å trøste Sam med å si at «ingen av oss er normale». Det er kanskje en fin replikk for resten av publikum, men man bør etter min mening ikke prøve å normalisere symptombildet med mindre man selv har diagnosen. Akkurat den replikken frustrerte meg, jeg tolket den som at han indirekte hevdet å forstå Sams situasjon, sier han.

Likevel fremholder Mats at serien er gjennomgående nyansert og troverdig i sin fremstilling av livet med en autismespekter-diagnose, takket være jordnære eksempler på de ulike symptomene.

Noe som ikke akkurat kan sies å være regelen for skildringer på tv.

– Ett av de konkrete trekkene jeg kjenner meg igjen i fra «Atypical», og som har en tendens til å bli blåst veldig opp i mange skildringer av diagnosen, er hyperkonsentrasjonen. Det blir altfor ofte fremstilt som en slags intelligensens gave, men i «Atypical» blir det heller illustrert gjennom at Sam går og grubler på et ord (twat, red.anm.) og plutselig roper det ut i feil sammenheng, sier han.

Merk: Mats hemmeligholder ikke diagnosen sin i hverdagen, men ønsker av yrkesmessige årsaker ikke å fremstå med fullt navn (merk også at denne merknaden tjener som et godt eksempel på hvorfor storsamfunnet trenger mer nyansert kunnskap om psykiske lidelser).

Kan glorifisere

Man kan selvfølgelig problematisere den nye bølgen av film og tv for å glorifisere psykiske lidelser – at skildringene av for eksempel Saga Norén fungerer fordi trekkene ved Asperger-diagnosen presenteres som svært nyttige for jobben hennes, og dermed gjør henne til en slags superetterforsker.

Det samme gjelder Carrie Mathison i «Homeland», som avslører et terrorkomplott mens hun er i den maniske fasen av en bipolar lidelse, type 1. Som filosof og direktør for den danske filmfestivalen «Don’t Fear the Weird» sa til Information:

– I disse eksemplene er de gode på det eksisterende samfunnets premisser. Så får du for eksempel en ekstra god politimann eller matematiker på grunn av, ikke på tross av sin sykdom.

Det er et legitimt poeng – men det er også noe film- og serieskaperne i større grad ser ut til å bevege seg bort fra. Og som filmskribent Ester Berger poengterer i sin omtale av tv-serien «Black Box» for nettmagasinet New Republic: Det er strengt tatt bedre at vi får se psykisk syke superhelter på skjermen, enn at de psykiske lidelsene blir forbeholdt pappskiveroller som kriminelle, ulykkelige eller voldelige.

«Atypical» er et eksempel på en tv-serie som omgår denne anklagen. Og tro det eller ei, den lille filmnasjonen Norge har markert seg vel så tydelig i det internasjonale terrenget.

Her på berget har den rå og ærlige skildringen av Evens bipolare lidelse i tredje sesong av «Skam» høstet mye oppmerksomhet – og offentlige takksigelser.

Reaksjonene på fremstillingen av Evens diagnose var i det hele tatt mange og ektefølte:

It was such a tough year for me because I discover that I am bipolar but thanks SKAM for teaching me how to deal with it, you made me strong

— cardamom (@hansisgood) June 24, 2017

Et annet eksempel er Netflix-aktuelle «To the Bone», som vi har skrevet om tidligere. Serien, som skildrer en ung jente med spiseforstyrrelser, har blitt både hyllet og utskjelt for sin tilnærming til problematikken.

Om «To the Bone»-premieren uttalte blogger Linnea Myhre på daværende tidspunkt til Filter:

– Forhåpentligvis vet filmskaperne hvordan det skal formidles på en best mulig måte, slik at de kan lage underholdning kombinert med folkeopplysning. Det trengs.

BONUS: Fem gode skildringer av psykisk sykdom på film!

Anbefalt og kommentert av Thomas Wold.

HARVEY (1950):
Den hjertevarme komedien «Harvey» så jeg i ung alder, og her var det noe som traff. En vimsete middeladrende mann utvikler et nydelig vennskap med en omsorgsfull ånd som har tatt form som en to meter høy kanin. Det er en sprø og absurd komedie, men tar også opp hvem som har rett til å bestemme hva som er riktig i egen tankeverden.

ANGEL BABY (1995):
Dette er en følsomt skildret film om et kjærlighetsforhold mellom to personer med trøblete diagnoser. Filmen tematiserer blant annet deres sterke ønske om uavhengighet fra behandlere, og om å klare seg uten medisiner.

DONNIE DARKO (2001):
«Donnie Darko» handler om en ung gutt som strever med å finne mening i samtidens strenge normer og forenklede forklaringsformer. Men den kan like gjerne leses som en slags science fiction, eller magisk realisme, som tematiserer metafysikk og tidsreiser. Men hovedpersonen hallusinerer riktignok – og får gjennom hallusinasjonene inspirasjon til å gjøre det som for andre fremstår som meningsløst hærverk, men som for ham har stor symbolverdi. Jeg vil nødig ”spoile”, men et viktig tema i filmen er hvordan hovedpersonen mener at han redder livene til familien sin ved å begå selvmord.

GJØKEREDET (1975):
«Gjøkeredet» trekkes ofte fram i slike sammenhenger, men den handler egentlig ikke om psykiske lidelser som sådan, men om å gjøre opprør mot et autoritært minidiktatur på sykehuset. Både pasienter og ansatte er jo sprøyte gale, og den eneste fornuftige personen er en voldelig småkriminell – «Gjøkeredet» forfekter et viktig budskap om hva vi definerer som normalt.

Joachim Trier har gjort det igjen. Skal vi tro et samlet norsk anmelderkorps er den internasjonalt bejublede, norske regissørens fjerde film – vist på filmfestivalen i Haugesund i helga – nok en triumf. 

«Thelma» er Triers første forsøk på å nærme seg skrekk/thriller-sjangeren og handler om ei ung jente (Eili Harboe) fra et konservativt kristent miljø som opplever å få uforklarlige anfall etter at hun flytter til Oslo for å studere og forelsker seg i medstudenten Anja (Kaya Wilkins). Den har ordinær kinopremiere 15. september.

Dette mener rikssynserne om filmen:

«Stor filmkunst kledd i sjangerkappe», konkluderer Birger Vestmo i NRK. «Klisjéfellene er mange», men Trier «går ikke i en eneste av dem»: «Hans virtuose filmspråk, kombinert med Eili Harboes storspill, hever filmen opp til et høyt nivå. Thelma er en elegant og engasjerende thriller». Terningkast fem.

«Speisa psykothriller» og «sjangerfilm på dypt vann», mener Terje Eidsvåg bak betalingsmuren i Adresseavisa. Han mener likevel den er «god og dristig» og hadde fortjent å vært i hovedkonkurransen i Cannes; «mest interessant og aller best som psykodrama om en ung kvinne som mister taket». Terningkast 5.

Et «dyptloddende oppgjør med religiøse dogmer og gjenkjennelige kontrollmekanismer hvor foreldre former sine barn i sitt bilde», skriver Mode Steinkjer i Dagsavisen. «En mild, men virkningsfull og kunstnerisk dreid psykologisk thriller der det overnaturlige framstår som en metafor på løsrivelse og opprør», «uhyre intim og finstemt». Man må «svelge noen tråder», skriver Steinkjer (usikker på hva det betyr), men «historiens modige omdreiningspunkt og Eili Harboes intense levendegjøring av Thelma, av løsrivelse og ubevisst frihetstrang, bærer filmen over alt som heter påtatthet og nødrim». 5/6 poeng.

«Trier turnerer horrorelementene sofistikert uten hyl. «Thelma» gir deg frysninger på helt andre måter», mener Øystein David Johansen i VG. Aldri før har han sett «en varere, vakrere og vondere skildring av en forelskelse på norsk film»; Harbo «avstemmer strenghet og sårbarhet sensasjonelt bra», og når han, en voksen mann, begynner å gråte i kinosalen tør han ikke tenke på hva filmen vil gjøre for en usikker 22-åring. Terningkast 6. 

«Ingen norske filmskapere har med samme djervhet tatt høyde for liknende metafysiske spørsmål innenfor en sjanger med så lav status, og samtidig sluppet unna med det», skriver Kjetil Lismoen i Aftenposten: «Det er som om Carl Dreyers nordiske åndfullhet for et øyeblikk er forent med Brian de Palmas dramaturgiske sluhet i Carrie». 5/6 poeng.

«En slik film som kjennes i kroppen» og «plasserer regissør Joachim Trier og hans manuspartner Eskil Vogt i den gruppen filmskapere som har en spesiell type kreativitet, nemlig at de evner å se linjer og koblinger mellom fenomener og verdener som kan skape noe nytt og unikt», skriver Inger Merete Hobbelstad i Dagbladet. «Midtveis har filmen noen problemer med fremdriften, der de drømmeaktige sekvensene ikke rommer nok til at den ellers upåklagelige intensiteten opprettholdes. Men det kan ikke skygge for den kjensgjerningen at norsk film har fått et helt spesielt tilskudd», skriver hun og gir sin første sekser på terningen på fire år.

Trier og hans med-manusforfatter Eskil Vogt «lager en renning der veven etter hvert har både religiøse, mytologiske og populærkulturelle tråder», skriver Øyvor Dalan Vik i Dagens Næringsliv. De «trekker en linje mellom det vitenskapelige og det følelsesmessige – ikke mellom tro versus mangel på tro, men på hvordan man bruker troen til å tolke sine omgivelser og hendelsene som inntreffer«, skriver hun.

«Innfrir sjangerforventningane, samstundes som dei realistisk teikna rollene hindrar frigjeringsmotivet frå å drukna (bokstavleg tala) i effektmakeri», skriver Guri Kulås i Klassekampen. «Ei tvitydig grunnstemning og ein gjennomtenkt gjerrig bruk av spesialeffektar får oss til å leita merksamt etter hint for å løysa mysteriet med Thelmas anfall og familieløyndomar. Det innfrir sjangerforventningane, samstundes som dei realistisk teikna rollene hindrar frigjeringsmotivet frå å drukna (bokstavleg tala) i effektmakeri» – 5/6 poeng.

«Lykkes til de grader å flette overnaturlige elementer, drømmer og hallusinasjoner sammen med en reell virkelighet som både engasjerer og gir innsikt», mener Elisabeth Bie i Stavanger Aftenblad. «Legg til fantastisk rollebesetning, musikk, klipp og effekter. Og ‘Thelma’ er allerede en moderne, norsk filmklassiker», sier hun og triller terningkast 6.

«Selv om man er kjent med Joachim Triers og medmanusforfatter Eskil Vogts kjærlighet til sjangerfilm, kommer ‘Thelma’ seilende som en aldri så liten overraskelse», skriver Britt Sørensen i Bergens Tidende (betalingsmur igjen). En gledelig sådan. På kløktig vis går Trier og Vogt inn i et både konkret, mystisk og mytisk landskap, og evner å knytte sammen en fortelling om overnaturlige krefter og personlig frigjøring slik at den fungerer på alle plan.

Den eneste fireren vi har sett, kommer fra Haugesunds Avis (betalingsmur): «’Thelma’ kan ende opp med å fortolkes som en historie om hvilke skader i sinnet undertrykkelse av følelser kan gi, skriver Trine Styve Varlo. «Men den gir også sterke føringer på hva den frie viljen kan klare. Dessverre blir de religiøse bildene så mange at tilskueren blir mer sliten enn nysgjerrig og undrende«.

Så har vi endelig kommet hit: sesongens nest siste episode, som tradisjonelt pleier å by på de mest spektakulære scenene og de største overraskelsene.

I det henseende kan vi trygt slå fast at «Beyond the Wall» lever opp til forventningene. Når det gjelder logikk og tidsregning, kanskje ikke i like sterk grad.

På dette tidspunktet burde det være unødig å påpeke at det muligens kan dukke opp sporadiske, småspoilers i løpet av denne recapen, men vi kommer for eksempel ikke til å avsløre at Jon forvandles til en zombie før mye senere.

Så du er advart.

Og ja, det var bare tøys.

Denne episoden er seriens hittil lengste:

Solide sytti minutter fullspekket med familiefeider, tragedier, action, dustete avgjørelser, peiskos, pikkprat, romantikk, ruskevær, zombie-horder og sjokkerende dødsfall.

Men før vi starter, her er Michael Bolton med seriens nye temalåt. Er det feil at jeg føler at dette er helt awesome?

HOUSE STARK

Jon Snow (Kit Harington) og hans middels muntre menn trasker videre på sin glade vei langt forbi den gale siden av Veggen.

Sist gang Jon var her hadde han den lidderlige rødtoppen Ygritte til å varme seg, men alt han har nå er Tormund Giantsbane (Kristofer Hivju), Gendry (Joe Dempsie), Jorah Mormont (Iain Glen), Sandor «The Hound» Clegane (Rory McCann) og Brotherhood without Banners-karene.

Pluss en håndfull anonyme wildlinger som sikkert kommer til å klare seg fint, og overlever hele veien hjem igjen (blunk).

Heldiggrisen Gendry har aldri sett snø før, og Jon Snow holder seg for godt til å komme med flaue ordspill om etternavnet sitt.

Tormund er strålende fornøyd over å være hjemme igjen:

«Beautiful, eh? I can breathe again. Down South the air smells like pig shit».

La gå Winterfell er det nærmeste Tormund har vært Sør, og det er jo i Nord. Tormunds tips for å ikke fryse av seg ballene:

«Walking’s good. Fighting’s better. Fucking’s best».

Synd det ikke er en levende dame i 160 kilometers omkrets her.

«We’ll have to make due with what we’ve got», sier Tormund, og smiler lurt mot Gendry – som skulle ønske at han var et varmere sted med et par årer i hendene.

«This one’s maybe not so smart», hvisker Tormund til Jon.

Heldigvis er Gendry bra til å fighte, og det er ifølge Tormund bedre enn å være smart.

«Smart people don’t come up here, looking for the dead».

Han vil høre mer om denne dragedronningen Jon nektet på bøye kneet for. Tormund gjentar det han sa tilbake i sesong fire:

«You spent too much time with the free folk, now you don’t like kneeling».

Men så legger han til noe interessant:

«Mance Rayder was a brave man, proud man. The King beyond the Wall never bent the knee. How many of his people died for his pride?»

Hm, kan virke som at Tormund mener at Jon burde svelge stoltheten og bøye seg for dragedronningen, kanskje fordi han har sett fordelen av å inngå allianser.

Gendry furter fortsatt over at det bannerløse broderskapet solgte ham til en heks, men Beric Dondarrion (Richard Dormer) har et pragmatisk syn på saken:

De utkjemper en krig, krig koster penger, og Melisandre betalte kontanter for ham.

Gendry forteller broderskapet hva han ble utsatt for av heksa, som bant ham fast til en seng, kledde seg naken og sugde ut blodet hans med igler.

Han kunne jo ha dødd.

The Hound har liten tålmodighet med denne sytingen. Gendry er jo fortsatt i live, og i fin form, så hvorfor sutre som en jævla sutrefitte? Han peker mot Beric:

«This one’s been killed six times, you don’t hear him bitching about it».

Første gang Jon var på denne siden av The Wall var med salige Jeor Mormont, Jorahs pappa.

Han beskriver faren som en bra mann:

«He deserved a better son».

Jon var fange hos wildlingene da Jeor ble drept av sine egne menn, men Jon gjør det klart at de hevnet drapet.

Hver eneste mytterist ble henrettet. Jorah kan ikke forestille seg en verre måte for faren å ha dødd på:

«The Night’s Watch was his life, he’d have died to protect every one of those men. And they butchered him».

Jon er enig i at det var en drittdød, akkurat som faren hans fikk.

«My father was the most honorable man I’ve ever met. He was good all the way though, and he died on the executioner’s block».

Westeros er et dårlig sted for gode menn.

Jorah påminner Jon om at pappa Ned Stark engang ville henrette ham, også.

«He was in the right, of course. Didn’t make me hate him any less».

Jon er glad for at faren ikke fikk tak i ham, og det samme er Jorah.

Så gir Jon ham tilbake familiesverdet Longclaw, som han engang fikk av Jeor.

Bare rett og rimelig at hans sønn skal bære det, men Jorah føler ikke at han fortjener det:

«I brought shame onto my house. I broke my father’s heart. I forfeited the right to claim this sword. It’s yours. It’ll serve you well. And your children after you».

Fint at de får snakket ut om ting i løpet av denne spaserturen, og hyggelig å se Jon og Jorah bonde litt.

Det kommer sikkert til å gjøre alt enda kleinere når Jon boller hans elskede khaleesi.

Tilbake i Winterfell forteller Arya (Maisie Williams) en anekdote fra barndommen til Sansa (Sophie Turner) – om den gangen hun i all hemmelig øvde på bueskytte i forgården, og etter utallige forsøk endelig traff blinken.

Hun hørte noen klappe fra balkongen der de står nå. Det var pappa Ned, som smilte til henne.

«I knew what I was doing was against the rules, but he was smiling so I knew it wasn’t wrong. The rules were wrong. I was doing what I was meant to be doing, and he knew it. Now he’s dead. Killed by the Lannisters. With your help».

Damn. Arya viser brevet hun fant i kammerset til Lillefinger. Sansa hevder at hun ble tvunget til å skrive denne beskjeden, men Arya lurer på om de holdt en kniv mot strupen hennes, eller torturerte henne i strekkbenken.

Ikke akkurat, men Sansa var jo bare et barn.

Arya har null sympati:

«So was I. I would have let them kill me before I betrayed my family».

Sansa hevder at de fortalte henne at dette var eneste utvei for å redde faren, og det er jo sant.

Arya har ikke noe annet enn forakt for søsteren sin:

«And you were stupid enough to believe them! I remember you, standing on that platform with Joffrey and Cersei when they dragged father to the block. I remember the pretty dress you were wearing. I remember the fancy way you did your hair».

Og først nå skjønner Sansa at lillesøsteren var blant publikum da faren deres ble halshugget.

Kjempet hun seg opp på scenen, overvant Lannister-soldatene og reddet pappa?

Nei, hun gjorde heller ikke en dritt. De var jo begge bare hjelpeløse barn. Arya blir bare sintere:

«I didn’t betray him. I didn’t betray Robb. I didn’t betray our entire family for my beloved Joffrey!».

Og nå er Sansa like sint:

«You should be on your knees thanking me! We’re standing in Winterfell again because of me. You didn’t win it back. Jon didn’t win in back. He lost the Battle of the Bastards. The knights of the Vale won the battle, and they rode North for me. While you were off where? Traveling the world?»

Arya er spakere nå, og sier at hun trente.

«Well, while you were training I suffered things you can never imagine».

Arya hevder at hun har god forestillingsevne, men det spørs om hun han se for seg alle overgrepene storesøsteren har blitt utsatt for siden sist de så hverandre.

Men hun kan jo alltid sjekke med Bran, han har sikkert sett alt sammen med det snuskete, tredje ravnøyet sitt.

Sansa mener at lillesøsteren aldri ville ha overlevd det hun har overlevd, og der står de – uten å ane noe om hva den andre har lidd seg igjennom.

Arya leser søsteren som en åpen bok, og ser at hun er redd for at lordene i Nord skal få kloa i dette brevet:

«They wouldn’t think much of Lady Sansa if they knew how she did Cersei’s bidding. What would little Lyanna Mormont say? She’s younger that you were when you wrote this. Are you going to say: but I was just a child?»

Sansa forstår at Arya er sint, og sinte folk kan noen ganger gjøre uheldige ting. Arya:

«Sometimes fear makes them do unfortunate things. I’ll go with anger».

Hvis Arya skriver en selvbiografi burde den få tittelen «I’ll go with Anger: Memoirs of a Faceless Girl».

Jon og gjenger vandrer videre, og Tormund benytter sjansen til å hilse pent på The Hound.

«Fuck off», mener The Hound.

Tormund lurer på om bikkja var født mannevond, eller om han bare hater wildlinger. Neida:

«I don’t give two shits about wildlings. Its gingers I hate».

Ikke så rart, de mangler jo sjel. Tormund mener at rødt hår er dritvakkert:

«We are kissed by fire. Just like you».

Tormund peker på brannskade-arrene The Hound har i panna.

Han hater folk som peker, også.

Tormund er en skarp menneskekjenner:

«I don’t think you’re truly mean. You have sad eyes».

The Hound er ukomfortabel med intimitet:

«You wanna suck my dick, is that it?»

Ordet «dick» er ikke en del av widlingers ellers så frodige vokabular, så i dag lærer Tormund et nytt synonym for ordet «cock».

«Ah, dick», sier Tormund, og smaker på ordet.

«I like it».

«I bet you do», svarer The Hound.

«Nope, it’s pussy for me».

Tormund liker bare damer med hår på brystet, og hevder at han har en yndig blomst som venter på ham tilbake i Winterfell.

En blond, blåøyd, storslått kvinne, som er på høyde med The Hound.

Han fersker umiddelbart hvem Tormund snakker om.

Det finnes ikke så mange kvinner i Westeros som matcher beskrivelsen av Brienne, dama som nesten slo ham ihjel.

Tormund påpeker at han teknisk sett ikke er sammen med henne, da:

«But I see the way she looks at me».

The Hound kjenner blikket:

«Like she wants to carve you up and eat your liver?»

Tormund lyser opp:

«You do know her!»

Han vil lage babyer med Brienne:

«Think of them; great, big monsters. They’d conquer the world!»

Ho, boy.

Stakkars Brienne.

The Hound lurer på hvordan en gal fucker som ham har overlevd så lenge.

«I’m good at killing people» svarer Tormund, med et skuldertrekk.

Beric syntes ikke at Jon likner mye på faren Ned (ha ha, lurer på hvorfor), og går ut ifra at han tar mer etter moren Catelyn (ha, feil igjen).

Beric kjente Ned Stark da han var kongens hånd, som sendte ham ut for å drepe The Mountain.

Beric er ikke så forbauset over at den røde heksa brakte Jon tilbake i live, selv har han jo dødd seks ganger.

Han mener at de begge tjener Lystes herre nå, og at høyere makter har bestemt at Jon må leve.

Hvorfor aner han ikke:

«I don’t think it’s our purpose to understand. Except one thing: we’re soldiers. We have to know what we’re fighting for. I’m not fighting so some man or woman I barely know can sit on a throne made of swords».

Han fighter for livet:

«Death is the enemy. The first enemy, and the last. The enemy always wins, and we still need to fight him».

Deep shit, Beric.

Han har også en advarsel til Jon:

«You and I won’t find much joy while we’re here, but we can keep others alive. We can defend those who can’t defend themselves».

Jon siterer Nattvokter-eden:

«I am the shield that guards the realms of men».

Det er kanskje alt de trenger å vite akkurat nå.

HOUSE TARGARYEN

Tilbake i Dragonstone chiller Daenerys (Emilia Clarke) og Tyrion (Peter Dinklage) foran peisen, og hun lurer på om Tyrion vet hvorfor hun liker ham.

«You’re not a hero».

Litt skuffende, Tyrion har jo gjort heltemodige ting rett som det er.

Men Dany vil ikke at han skal være en helt:

«Heroes do stupid things, and they die. Drogo, Jorah, Daario, even this… Jon Snow. They all try to outdo each other. Who can do the stupidest, bravest ting».

Gutter, altså.

De er bare så umodne. OMG, liksom.

Tyrion syntes det er interessant at fyrene hun nevner alle forelsket seg i henne.

Nehei, Jon er slettes ikke forelsket i henne, sier Dany litt for fort.

Tyrion kjøper det ikke:

«Oh, my mistake. I suppose he stares at you longingly because he’s hopeful for a successful military alliance».

Dany mener at Jon er for liten for henne, og angrer det så fort ordene kommer ut. Tyrion tar det ikke så ille opp:

«As heroes go, he’s quite little».

Dany vet at Tyrion er modig, og hun ville ikke ha utnevnt en feiging til sin Hånd.

Dany håper uansett at dette oppdraget vil lykkes, sånn at hun endelig kan møte søsteren til Tyrion, som hun har hørt så mye fint om.

Cersei er sikkert travelt opptatt med å planlegge en felle for dem mens de koser seg foran peisen, men Tyrion syntes ikke de skal gjøre det samme:

«If we want to create a new and better world, I’m not sure deceit and mass murder is the best way to start».

Dany er ikke overbevist:

«Which war was won without deceit and mass murder?»

Et poeng, men hele slekta til Tyrion hersket med frykt som eneste våpen.

«It makes their power brittle, because everyone beneath them longs to see them dead».

Jeg antar at dette var den moralske pep-talken Varys oppfordret Tyrion til å ta med Dany i forrige episode.

Han prøver å overtale dragedronningen til å velge en annen vei enn tyrannene som hersket før henne.

Det betyr allikevel at de vil gå rett inn i løvens hule for å møte Cersei uten en backup-plan, og det virker ikke som en særlig sterk strategi.

Tyrion hevder at broren Jaime har lovet å holde stramme tøyler på Lannister-soldatene.

Til gjengjeld lovte Jaime at han ville formane Daenerys om å ikke gjøre noe «impulsivt».

Det liker hun ikke å høre.

Tyrion er fortsatt uenig i avgjørelsen om å slenge Randyll Tarly og hans sønn Dickon på dragegrillen, og Dany blir veldig morsk i fletta.

Tyrion understreker at det var selve definisjonen på en impulshandling:

«We had no time to discuss the possibilities before you ended their possibilities».

Dette går omtrent like bra som alle gangene stabssjefen John Kelly har prøvd å formane Donald Trump om å telle til ti og trekke pusten før han går inn på Twitter-appen på mobilen sin.

Dany går umiddelbart i forsvarsposisjon.

Hun insinuerer at Tyrion står på samme side som familien sin i denne saken, og det stemmer:

«You need to take your enemy’s side if you’re going to see things the way they do. And you need to see things the way they do if you’re going to anticipate their actions, respond effectively, and beat them. Which I want you to do very much. Because I believe in you, and in the world you want to build. But the world you want to build doesn’t get built all at once. Probably not in a single lifetime».

Tyrion, Westeros sanne idealist.

Han vil forsikre seg at Danys fremtidsvisjoner blir virkeliggjort, at hjulet hun skal knuse forblir knust.

Så hvem tar over tronerekken etter at Dany er død, siden hun ikke kan få barn selv?

Vel, bortsett fra dragene: men de barna bør neppe settes på tronen. De kommer bare til å smelte den.

Dany vil ikke snakke om saken før hun har en krone på hodet, og liker slett ikke at Tyrion tar opp dette.

«You’ve been thinking about my death quite a bit, haven’t you? Is this one of the items you discussed with your brother in King’s Landing?»

Han benekter det ikke, og svarer bare at han prøver å klarlegge dragedronningens langsiktige plan. Dany er ilter nå:

«Perhaps if you planned for the short term, we wouldn’t have lost Dorn and Highgarden».

Ouch. Det er litt påfallende at denne samtalen kommer like etter at Jaime fikk vite at Cersei er gravid.

Vi skal ikke se bort i fra at brødrene Lannister har luftet muligheten for en fredsavtale, som inkluderer en klausul om at Cerseis ufødte barn vil få sin plass på tronen etter Danys død.

Kan muligens være et krav Jaime har stilt for å være en støttespiller i forhandlingene, uten å ane at søsterens graviditet med stor sannsynlighet bare er ren løgn.

Men hvem vet?

Dany vil uansett ikke snakke noe mer om dette før hun har bli den rettmessige dronningen av De sju kongedømmene.

Og det vil, i aller beste fall, neppe skje denne sesongen.

HOUSE STARK

Det er umulig å si hvor lenge Jon og gjengen har vasset rundt i snøen, men det blåser opp til skikkelig ruskevær nå. De får øye på en svær isbjørn. Ingen vanlig isbjørn. Snarere en frostbjørn. Den har blå øyne, og er åpenbart en wight.

Betryggende å se at White Walkerene kan forvandle dyr til zombier, også.

Wight-bamsen angriper en av wildlingene, men heldigvis ikke Tormund. Kampen er i gang.

Broderskapet trykker på «flame on»-knappene på sverdene sine, og tenner på zombie-bjørnen. Synd for The Hound, som stivner helt da han ser to ting han er livredd for samtidig.

Heldigvis blir han reddet i siste liten av Thoros of Myr (Paul Kaye), som blir brutalt bitt og filleristet. Au, da!

The Hound er helt paralysert, ute av stand til å gjøre noe.

Bjørnen blir endelig drept med en Dragonglass-dolk av Jorah, som tross alt kommer fra Bear Island – men Thoros er alvorlig såret.

Beric gir ham en stor slurk voksenbrus, og forsegler såret med det flammende sverdet sitt.

Formen er ikke særlig bra:

«I just got bit by a dead bear!»

Men kanskje han overlever. Og hvis ikke kan jo kanskje Thoros gjenopplive seg selv…?

Et annet spørsmål som melder seg: hvis karene hadde så store problemer med å overvinne en jævla isbjørn, hvordan i alle dager vil dette gå når de møter hele White Walker-horden?

Tilbake i Winterfell beklager Sansa seg til Lillefinger (Aidan Gillen), uten å ane at han sto bake hele dette komplottet.

Jon har vært borte i flere uker nå, uten et eneste livstegn.

Snodig at han ikke har send en eneste melding til Sansa på denne tiden, men hun får vel ta det som et tegn på at Jon stoler på Sansas lederegenskaper.

Lady Stark frykter at hæren kan desertere hvis hennes autoritet settes i tvil.

Lillefinger hvisker honning-ord i øret hennes; om hvor bra Sansa har styrt ting i kongens fravær.

Så bra at flere kanskje foretrekker henne fremfor Jon. Ikke betryggende, mener Sansa:

«Yes, they turned their backs on Jon when it was time to retake Winterfell. Then they named him their king, and now they’re ready to turn their backs on him again. How far would you trust men like that? They’re all bloody wind wanes».

Han hevder at Arya aldri ville bedra sin familie, og foreslår at kanskje Brienne kan bistå i denne saken.

Sannelig ikke så lett å forutsi hva han egentlig pønsker på denne gangen.

Westeros motsvarighet til Suicide Squad nærmer seg fjelltoppen The Hound så i flammene.

Thoros er fortsatt i live, og holder en jevn promille for å døyve smertene.

Og der, bak fjellknausen, er de. En White Walker og noen wights på bedagelig spasertur mot Veggen.

Jeg begynner å mistenke at de mangler retningssans, og har gått i rundt ring de siste sesongene.

Det ville i alle fall forklare hvorfor de aldri ser ut til å komme frem.Uansett en perfekt anledning til å gå på zombiejakt før vennene deres dukker opp.

Så Jon og co går til angrep.

Jon deler White Walker-sjefen på midten, og han forvandles til isklumper. I samme sekund kollapser alle wightene, bortsett fra en.

Perfekt. Tormund gir zombien en på tygga, men den skriker høyt. Noe rumler bak fjellet. Wight-vennene er på vei. Oh shit.

Jon sender Gendry tilbake til Eastwatch, med ordre om å fakse en ravn-ekspressmelding til Dany om hva som har skjedd her.

Jon hevder at Gendry er den raskeste av dem til å løpe, selv om jeg trodde han mest hadde trent overkropp og armmuskler.

Selv hvis Gendry har trent mye cardio i skjul på en hjemmelaget tredemølle burde det ta sin søte tid før han når tilbake til Eastwatch.

Han etterlater hammeren sin i hendene på Tormund, og løper så fort beina vil bære ham.

Resten av gjengen flykter i motsatt retning, men ender opp på tynn is. Bokstavelig talt.

De står i et innelukket område, foran en innsjø dekket av tynn is som kan briste når som helst… og gjennom den eneste åpningen kommer tusenvis av wights.

Rasende, rabiate frostzombier som kravler over hverandre. Oh boy, oh boy, oh boy!

Dette kommer til å bli livlig. Jon og gjengen tar sjansen, og løper over isen. De søker dekning på en holme, mens wight-horden stormer mot dem.

En av karene blir tatt av zombie-massen (heldigvis bare en rødpels), og isen knekker.

Hundrevis av wights faller i vannet, resten samler seg rundt innsjøen.

Mange tusen levende døde, som heldigvis ikke har lært seg å svømme sånn som zombiene til salige George A. Romero.

Alt Jon og gjengen kan gjøre nå er å vente, og håpe at Gendry løper pungen av seg uten å få lungebetennelse.

Og det gjør han. Forbausende raskt.

Så raskt at han kommer tilbake til Eastwatch innen natten senker seg.

Hei, vent nå litt? Hadde de ikke vært på fottur i mange dager, om ikke uker…?

Gendry kollapser uansett rett foran porten, utslitt etter å ha slått alle maraton-rekorder i Westeros samtidig.

Der plukkes han opp av Davos Seaworth (Liam Cunningham), og ravn-meldingen til Dany blir sendt sporenstreks.

Morgenen etter har Thoros fryst ihjel.

Ekstra dårlige nyheter for Beric: nå kan ingen gjenopplive ham igjen. De brenner liket, for å forsikre at han ikke kommer tilbake som en frostzombie.

Beric tenner sverdet sitt, og Thoros får sin begravelse. Hvil i fred, gamle drukkenbolt.

Håper Lystes herre har åpen bar i himmelen.

Et raskt spørsmål: hvis karene var i ferd med å fryse i hjel, kunne de ikke bare ha varmet seg rundt sverdet til Beric…?

Jorah bemerker at nesten alle de levende døde kollapset da Jon drepte deres White Walker-leder, noe som kan være nøkkelen til å vinne hele krigen.

Jon mener at deres eneste redning nå er Dany, men Beric har en bedre idé.

Han peker opp mot The Night King (Vladimir Furdik), som venter på en høyde sammen med White Walker-apokalypsens fire ryttere.

«Kill him. He turned them all».

Hvis Nattkongen faller, faller også hele horden hans. Beric risikerer gjerne sitt siste liv for å få en slutt på dette:

«I’ve been waiting for the end for a long time. Maybe the Lord brought me here to find it».

The Hound har ikke den helt store troen:

«Every lord I’ve ever met’s been a cunt. Don’t see why the Lord of Light should be any different».

Beric går ikke til angrep på The Night King, men vi har fått informasjon som trolig vil spille en sentral rolle når krigen tilspisser seg i neste sesong.

I Winterfell leverer Maester Wolkan (Richard Rycroft) en ravn-beskjed til Sansa, men den er ikke fra Jon.

Det er en invitasjon til King’s Landing, som hun absolutt burde takke nei til.

Sansa akter ikke under noen omstendigheter å sette sin fot i King’s Landing så lenge Cersei er dronningen der. Så isteden sender hun Brienne of Tarth (Gwendoline Christie) som sin stedfortreder.

Brienne vil nødig etterlate Lady Stark alene i klørne på Lillefinger.

For alt vi vet kan jo Lillefinger har arrangert dette selv, bare for å få sendt henne ut av Winterfell. Sansa vil uansett ikke bli behandlet som et barn.

«I am the Lady of Winterfell, and I am home. This is the safest place for me».

Så god tur til King’s Landing, Brienne. Send et postkort.

HOUSE TARGARYEN

I Dragonstone har Dany fått ravn-ekspressbeskjeden fra Jon Snow, og hun har tatt på seg en elegant vinterkåpe.

Hun burde kanskje også tatt på seg et tykt skjerf og topplue, det kan jo bli litt kjølig på flyturen.

Dragedronningen er fast bestemt på å hoppe på Drogon, og fly for å redde Jon Snow.

Tyrion bønnfaller henne om å holde seg hjemme.

«Sometimes nothing is the hardest thing to do. If you die, we’re all lost! Everyone, everything».

Sist gang Tyrion ba Dany om å gjøre ingenting hørte hun på ham, og alt gikk i dass

Hun akter ikke å begå den tabben igjen.

Så i stedet gjør Dany en helt annen tabbe:

Hun risikerer sitt eget liv, og alle tre dragene sine for å redde kongen i Nord. Så litt keen er hun nok.

Langt hinsides The Wall fordriver The Hound tiden med å kaste stein på wights. Med tanke på at det ser ut til å være flere titalls tusen av dem tviler jeg på at han har nok steiner.

Han kaster en stein, som slår bort kjeven på en av dem.

Kaster en til, som treffer isen – og sklir videre.

Uh-oh. Innsjøen er fryst igjen.

Frost-zombien som mistet kjeven subber over isen, og mot dem

Flere hundre følger etter.

Som The Hound sier:

«Oh, fuck!»

Han denger løs med krigshammeren til Gendry, og levende døde flyr i alle retninger.

Beric tenner sverdet, og kampen er i gang igjen.

Et halvt dusin mann mot hele De dødes hær.

Jon prøver desperat å beskytte wighten de har fanget, og roper «fall back!». Men de har ikke noe sted å falle tilbake:

Horden omringer dem på alle sider.

Å, nei! Tormund blir overmannet, og dras ned i et hull i isen – men blir reddet av The Hound. Puh.

En på laget blir dratt ned i zombiehavet, men heldigvis ingen vi bryr oss om.

Situasjonen er håpløs, og Jon begynner å bli skikkelig redd. Og det er da den første dragen kommer.

Ta-daa. Dany to the rescue.

Frostzombier blir grillet i histen og pisten.

Varmen fra drageilden smelter isen, og tusenvis av wights faller til bunns. En gloriøs massakre.

Mens Dany drar opp våre venner på Drogon tar The Night King saken i egne hender.

Han tar tak i et isspyd, spaserer gjennom flammene (!) og hever spydet.

Kaster det mot dragen Viserion. Treffer.

Nei, nei, nei!

Viserion faller skrikende mot bakken, mens drageblodet spruter.

Han faller gjennom isen, og dør!

For en nedtur. Alle ser på i sjokk.

Drogon og Rhaegal skriker sårt over å ha mistet broren sin. I det minste flaks at The Night King ikke kastet spyd tidligere – da kunne han jo ha drept Jon Snow umiddelbart, og forvandlet ham til en wight.

De sto jo som levende blink der ute på odden.

Uansett. Jon ser opp mot The Night King, og skjønner hva som er i ferd med å se før vi gjør. Skriker at Dany må komme seg bort, nå.

Han blir overmannet av wights, og faller gjennom isen.

Dany har ikke noe annet valg enn å flykte med Drogon, mens Tormund, Jorah, Beric og Bikkja klamrer seg til ryggfinnene.

Bra tenkt at The Hound spiddet wightzombien de fanget på en av ryggfinnene. The Night King hever et nytt spyd, kaster – og bommer heldigvis.

Jorah faller nesten av Drogon, men blir reddet av The Hound.

Nede på bakken rir The Night King videre med horden sin, og han har fortsatt fryktelig mange fotsoldater igjen. Det er umulig å tro at dette er slutten på Jon Snow. På isen ligger Longclaw-sverdet hans, og etter en lang pause stormer han opp fra vannet.

Øynene hans er blåglødende, iskalde, døde.

Neida, kødda.

Jon er selvsagt fortsatt levende. Snakk om flaks at Jon poppet opp akkurat der sverdet var, sånn at han kan hale seg opp av vannet med det.

Tipper han fryser litt.

Jon sjangler inn mot land, der han møtes av flere tusen wights. Flott. Heldigvis reddes han i grevens tid, igjen. Ikke av Dany, Drogon eller Rhaegal, men av en kar vi ikke har sett på en stund.

Onkel Benjen Stark (Joseph Mawle)!

Han gir Jon hesten sin, og blir igjen for å fighte med wight-horden.

Varer ikke mange sekunder før kaptein Coldhands blir overmannet, og ifølge serieskaperne er Benjen dessverre død for godt.

Tilbake på Eastwatch lemper The Hound wight-zombien de har fanget i en båt, og gir et respektfullt nikk til Tormund.

De er drage-buddies nå, de første utenom Dany som har ridd drage på rundt hundre år. Over dem skriker Rhaegal sårt.

Trist.

Dany ser ut til å være i sjokk, der hun står på toppen av Eastwatch-tårnet. Et horn blåser. Tut-tut.

En hest kan skimtes utenfor, med Jon Snow.

Bevisstløs, men levende. Han er så dypfryst at Davos må brekke bort pelsen fra overkroppen hans, men mirakuløst nok har Jon ingen tegn til frostskader, lungebetennelse eller koldbrann.

Dany kommer tidsnok til å se arrene på overkroppen hans, som bekrefter at Jon tok flere knivstikk enn noen mann kunne overleve.

I Winterfell snoker Sansa rundt på rommet til Arya, der hun finner en veske full av fjesmasker. En av dem er av salige Walder Frey.

Og der er Arya, like kald og hatefull som vanlig.

Sansa skvetter forskremt.

Arya forteller at maskene er ansiktene hennes, som hun fikk mens hun trente til å bli en fjesløs pike i Braavos.

Sansa skjønner ikke bæret. Arya vil leke en gjettelek: The Game of Faces. En enkel lek.

Arya stiller Sansa et spørsmål om henne selv, mens Sansa skal prøve å få løgner til å høres ut som sannhet.

«If you fool me, you win. If I catch a lie, you lose. Lets play».

Første spørsmål: Hva føler Sansa om at Jon er kongen i Nord? Er det kanskje noen andre Sansa føler er mer egnet til tittelen?

Sansa vil ikke leke, men vil gjerne vite hva disse maskene er for noe.

Greit, Sansa kan få lov til å stille spørsmål, og Arya svarer:

«We both wanted to be other people when we were younger. You wanted to be a queen, to sit next to a handsome’ young king on the Iron Throne. I wanted to be a knight, to pick up a sword like father and go off to battle. Neither of us got to be that other person, did we? The world doesn’t just let girls decide what they’re going to be. But I can now. With the faces, I can choose. I can become someone else. Speak in their voice, live in their skin. I could even become you».

Hun tar tak i dolken Lillefinger ga Bran, og som Bran ga Arya.

«I wonder what it would feel like to wear those pretty dresses, to be the Lady of Winterfell. All I’d need to find out is your face».

Hun gir Sansa dolken, selve symbolet på svik og bedrag – og går ut av døren.

En kryptisk scene, som kanskje antyder at Arya har spilt fjesspillet med Sansa helt siden hun ankom Winterfell, for å stadfeste hvor hennes lojalitet egentlig ligger.

At hun ga Sansa dolken kan tolkes som et tegn på at Arya endelig tror på henne, og nå vet det hun trenger å vite for å ta Lillefinger.

Eller kanskje hun drar rett til King’s Landing i tide til fredsforhandlingene?

Jon våkner opp på en båt, og det første han ser er fjeset til Dany.

Han ber umiddelbart om unnskyldning, dette med å dra på zombiejakt var en skikkelig drittidé:

«I wish I could take it back. I wish we’d never gone».

Nå har Dany mistet et av barna sine, men hun angrer ikke.

«If we hadn’t gone, I wouldn’t have seen».

Nå vet hun at alt Jon sa var sant. The Night King, hans White Walkers og wights – alle eksisterer, og de er en større trussel enn hun kunne forestilt seg.

«You have to see it to know. Now I know».

Hun har også sett arrene som bekrefter at Jon tok en kniv i hjertet, og dermed kom tilbake til live igjen.

Den typen visshet er det kanskje verdt å miste et dragebarn for, selv om de er de eneste barna Dany noensinne vil ha.

Hun har bestemt seg:

De skal overvinne The Night King’s horde, og de skal overvinne ham sammen.

«Thank you, Dany», svarer Jon.

Hun liker ikke navnet jeg har brukt siden disse recappene startet for drøyt fem år siden. Så unnskyld, da.

Dragedronningen er ikke helt sikker på hvem den siste personen som kalte henne Dany var.

Broren hennes, muligens.

«Not the company you want to keep».

Ok, hvis hun ikke liker å bli kalt Dany, hva med «my queen»?

Jon er klart til å bøye kneet.

Eller ville i alle fall ha vært det hvis han klarte å reise seg uten å fise isbiter. Jon er sikker på at folket i Nord vil se Dany…eh, beklager, Daenerys for den hun er.

Hun er nesten rørt til tårer over dette.

Dragedronningen tar hånden hans, musikken sveller opp.

«I hope I deserve it».

Nå må de vel pule, eller…? Nei. Hun nøler, men går ut.

I mellomtiden drar flere hundre wights opp noe fra innsjøen med digre kjettinger.

Viserion! The Night King vekker ham til live, og har akkurat fått sin atombombe:

En wight-drage.

Holy shit med sukker på!

Og så er det slutt, etter sytti tettpakkede minutter. Det er en slags poetisk symmetri i at den dragen Dany døpte etter sin klysete drittbror ender opp på fiendens lag.

Ok, det er unektelig noen logiske brister som skurrer litt i denne episoden, flere enn jeg kan huske å ha opplevd hittil i serien.

Undertegnede har normalt sett liten tålmodighet med pedantiske petimetre som bitcher om ubetydelige detaljer, og gjør det til en hobby å finne det de oppfatter som feil i serien.

Når det er sagt presser det plausibiliteten til bristepunktet at: A) Jon Snow ville sende Gendry for å løpe etter hjelp mange hundre kilometer. B) at Gendry klarer å løpe denne strekningen på under en dag, C) at de deretter klarer å sende en brev-ravn til Dany på kortere tid enn det tar å sende en e-post – og D) at Dany klarer å fly hele veien fra Dragonstone til flere hundre kilometer hinsides the Wall raskere enn et Concorde-fly.

La gå at denne sesongen har kondensert hendelser og tidsforløp i mye sterkere grad enn tidligere.

Jeg antar at avgjørelsen med å snause ned sesongen til sju episoder har sine konsekvenser.

Mens jeg skrev dette har dessuten regissør Alan Taylor innrømmet at tidsperspektivet i denne episoden er «litt tåkete». No shit.

De logiske bristene begrenser seg dessverre ikke til bare tidsperspektiv og avstandsberegning; jeg kunne ha kastet bort mye tid på å ramse opp saker og ting jeg stusser på her (som: hadde The Night King tilfeldigvis flere kilometer kraftkjetting liggende i slottet sitt? Hvorfor kastet han ikke spydene sine mot Jon og co mens de sto hjelpeløst på odden? Hvorfor brukte de ikke bare dragene til å fange en wight umiddelbart? Hvorfor har ingen på seg lue i vintervær? Etc, etc.).

Men la oss ikke være gledesdrepere.

Til gjengjeld byr denne episoden på noen skikkelig spektakulære scener, og rydder bordet for fredsforhandlinger (eller eventuelt full krig) mellom to dronninger med litt ulik ideologisk plattform.

Neste uke er det duket for sesongfinale, og noe sier meg at «Game of Thrones» har spart en del krutt til slutt.

Denne episoden blir angivelig den lengste i seriens historie, med en antatt spilletid på noen sekunder under 80 minutter.

Gjenstår å se om det dermed også blir vår lengste recap noensinne, og hvorvidt redaktør Pål kommer til å rive ut resten av håret sitt mens jeg presser deadline langt over bristepunktet igjen.

Stay tuned!

BESTE REPLIKK: Tormunds vinterkuldetips: «Walking’s good. Fighting’s better. Fucking’s best».

KRISTOFER HIVJU-WATCH: En av de mest Hivju-dominerte episodene i hele serien, og som en ekstra bonus overlever han mot alle odds frem til den bittersøte slutten! Jeg trodde ærlig talt at Tormund ville bli drept i denne episoden.

FERSKE FOLK: Ingen av stor betydning, bortsett fra en helvetes mange wights.

R.I.P: Thoros of Myr fryser ihjel, noe som må være en ironisk måte å dø for disippelen til en ildgud. Viserion blir drept av The Night King, men gjenoppstår som en wightdrage. Onkel Benjen stryker med i basketaket, sammen med en håndfull rødskjorte-wildlings vi aldri blir kjent med.

MISSING IN ACTION: Denne episoden hold seg unna King’s Landing, så vi får ikke vite hva slags bøll Cersei planlegger, eller se stakkars Jaime kjøpe babytøy og lekegrind mens Bronn himler oppgitt med øynene. Euron gjør fortsatt veldig grisete, våte ting med niesen Yara, mens Theon sitter i en skammekrok med eselhatt på hodet. Det er også en stund siden sist vi så Den røde heksa Melisandre forbereder seg på den kommende krigen. Sam og Gilly er forhåpentligvis på vei til Winterfell. Varys spiller «Game of Thrones»-utgaven av «Settlers of Canaan» med Missandei, mens Grey Worm prøver å finne opp den første protesepenisen laget av gjærbakst. Forresten litt påfallende at Bran skygget unna hele zombie-styret hinsides Veggen, fremfor å gi Jon litt assistanse.

SEX: Det så ut til at Jon og Dany ville danse incesttango, men hun trakk seg i siste liten. Vel, de har plenty av tid til å leke gjem salamien i sesongfinalen.

GØRR: Flere hundre wights blir hakket ihjel, men de fleste har fint lite kjøtt på bena. Thoros ble filleristet av zombiebjørn, og dragen Viserion ble drept skrikende og blødende. Snufs.

FORHOLDSVIS FUN FACTS:

Episoden er regissert av Alan Taylor, som ellers er kjent for filmene «Thor: The Dark World» og (urk!) «Terminator: Genysis». Han har tidligere stått bak seks episoder av «Game of Thrones», men dette er Taylors første på fem år – som gjør ham til den regissøren som har laget flest episoder av serien.

Store deler av ukens episode ble filmet på Island, men oppgjøret ved innsjøen ble spilt inn i et steinbrudd i Belfast, Irland.

Her er nok et tegn på at Arya er trukket mot den mørke siden av kraften.

Enkelte wights har tilsynelatende også evnen til å bli usynlige.

I følge Nikolaj Coster-Waldau starter opptakene av den neste (og siste) sesongen i oktober, noe som trolig betyr at den tidligst vil være premiereklar høsten 2018.

Noen fantasifulle konspirasjonsteorier (la gå at en av dem ble avkreftet i denne episoden):

Enkelte skarpøyde seere hevder at øynene på Longclaw-sverdets ulvehode åpner seg da Jon Snow spretter opp av innsjøen. Jeg er ikke helt overbevist, men uansett litt morsomt.

Ukens «Inside the Episode»:

Og til slutt en interessant innspillingsdokumentar om det enorme arbeidet bak zombieslaget:

KARAKTER: 8 av 10 wights tok ikke svømmeknappen i barndommen.

Whoo-hoo, nå tipper jeg at du er skikkelig gira over at høsten er på vei, eller hva? Det er jo snart stortingsvalg, og vi vet alle hva det betyr:

Mer baconfett enn en lunsjbuffet i Det hvite hus.

Hurra seg rundt, NRK kan endelig fylle sendeflaten sin med noe enda mer langtekkelig enn sakte-TV. Apatien er nå så total at vi ikke engang gidder å forakte politikerne våre, og engasjementet så lavt at vi ikke har nok energi til å stemme sofapartiet.

Vi bare legger oss under sofaen og venter på at dette kjedsomhetssirkuset skal gå over, mens valgdeltagelsen synker til stadig nye bunnivåer.

Ok, det er kanskje en forkledd velsignelse at årets valgkampinnspurt er så gudsjammerlig gørrtrist.

Da slipper vi traumatiserende overraskelser av den typen våre venner i utlandet har opplevd det siste året. Brexit har blitt den nasjonalistiske motsvarigheten til fylleanger, og i USA har det politiske klimaet for lengst nådd et post-satirisk nivå.

I motsetning til amerikanerne må nordmenn heldigvis ikke velge mellom pest eller kolera smurt inn med Zika-Ebola.

Vårt metaforiske Hobsons-valg står bare mellom å slå lilletåen med full kraft inn i et stuebord, eller klinke albuen hard i kjøleskapsdøren. Vi overlever begge deler uten varige skader, men vil helst unngå å utsette oss selv for smerten.

For all del, politikk kan være skikkelig engasjerende og underholdende. I alle fall på film og TV.

Vi er jo alle bergtatt av den sosiopatiske utspekulertheten i «House of Cards», de spissfindige sarkasmene i «Veep» og det sadistiske maktspillet i «Game of Throne»s.

Spørretimen på Stortinget ville blitt mer moro med ildsprutende drager, og si hva du vil om Frank Underwood – i motsetning til de norske lederkandidatene har han i det minste karisma.

Ok, ingen ønsker amerikanske tilstander i norsk politikk, men her er fire valgfilmer fra USA som kan gi oss noen ideer om hvordan stortingsvalget kan sprites opp litt.

«WAG THE DOG» (1997)

«That is a complete fucking fraud, and it looks a hundred percent real. It’s the best work I’ve ever done in my life, because it’s so honest.»

Nei, det siste i verden norsk politikk trenger er flere hakeløse FrP-politikere som blir involvert i boblebadrelaterte sexskandaler med mindreårige. Men sånt kommer garantert til å skje igjen, og da kan jo alltids regjeringen erklære krig mot for eksempel Island.

To uker før valget blir USAs president viklet inn i en sexskandale med en pikespeider, og mediekonsulenten Conrad Brean (Robert De Niro) hyres inn for å rydde opp.

Han rekrutterer en Hollywood-produsent (Dustin Hoffmann), og iscenesetter en fiktiv TV-krig mot Albania for å distrahere velgerne fra skandalen. Tjue år senere er dette mindre en syrlig satire og merw en fremtidsprofeti, noe som forklarer hvorfor De Niro for tiden jobber med en TV-serie basert på filmen.

FORHOLDSVIS FUN FACTS: «Wag the Dog» bygger på en roman av Larry Beinhart, som spekulerte om Bush senior iscenesatte Gulfkrigen for å bli gjenvalgt. Noen uker før filmens premiere ble Bill Clinton viklet inn i Lewinsky-skandalen. Tre dager etter at ville-Bill ble tvunget til å innrømme sugetur-og-sigar-snusket teppebombet han Syria og Afghanistan.

SE OGSÅ: «Bob Roberts» (1992) og «Primary Colors» (1996).

«BULWORTH» (1998)

«You know, there’s a lesson here, which is never try to make life or death decisions when you’re feeling suicidal.»

Den norske valgkampen trenger definitivt ikke middelaldrende gubber som rapper, men ufiltrert ærlighet hadde vært en fin start.

Den demokratiske senatoren Jay Bulworth (Warren Beatty) går igjennom et seriøst sammenbrudd etter et knusende valgnederlag, og bestemmer seg for å begå selvmord. Han tar ut en livsforsikringspolise på ti millioner dollar, hyrer inn en leiemorder til å drepe seg selv – og begynner å fortelle sannheten om det politiske systemets hykleri.

Bulworth begynner dessuten å rappe budskapet sitt, men setter livet sitt i enda større fare da lobbyister for forsikringsindustrien hører om hans plan om å innføre et statlig «single-payer»-helsesystem i USA.

Rappingen til side er filmen dermed minst like aktuell i dag.

FORHOLDSVIS FUN FACTS: Warren Beatty var så usikker på om filmen fungerte at han seriøst vurderte å ikke vise den offentlig. «Bulworth» skapte kontroverser i USA, men ble en kultfilm i politiske kretser. I 2013 uttalte Obama at han til tider drømte om å kunne «go Bulworth», og si hva han mener totalt uten filter. Vel, han har sjansen nå.

SE OGSÅ: «Kronprinsen» (1979) og «Man of the Year» (2006).

«GAME CHANGE» (2012)

«Oh, my God. What have we done?»

Politikere er villige til å gjøre det meste for å klamre seg til makt og jobbsikkerhet, om de så er nødt til å inngå skjøre allianser med folk de aktivt misliker.

I Norge har vi lange tradisjoner med koalisjonsregjeringer; det var sånn vi endte opp med mindretallsålen Kjell-Magne Bondevik som statsminister i en vond periode, og det er derfor Erna stadig er nødt til å dele bløtkakene sine med Siv Jensen.

Norske politikere kan med hell velge sine sengekamerater med mer omhu, og bør ta «Game Change» som en advarsel. En skildring av hvordan John McCain (Ed Harris) lot seg presse til å velge Sarah Palin (Julianne Moore) som sin visepresidentkandidat i 2008.

Filmen kartlegger de katastrofale, tragikomiske konsekvensene dette hadde for kampanjen til McCain – som er skildret med stor sympati og respekt her.

FORHOLDSVIS FUN FACTS: Palin uttalte at filmen er basert på «en falsk historie», men at hun ikke hadde sett den. Hennes personlige assistent under presidentkampanjen, Nicolle Wallace, hevdet at filmens skildring av hendelsene var «true enough to make me squirm».

SE OGSÅ: «Dave» (1993) og «The Campaign» (2012).

«THE PURGE: ELECTION DAY» (2016)

«We will now purge. We will torture you and violate your flesh. Remove your skin and share in your blood. This is the American way.»

Det er viktig å få rase fra seg litt, så kanskje vi burde innføre en «The Purge»-feiring for å piske opp stemningen før stortingsvalgene. Man kan eventuelt spare mye tid på å bare la partilederne kjempe mot hverandre til døden, og kåre den som overlever til statsminister.

Denne tredje filmen i «The Purge»-serien har absolutt ingen rot i virkeligheten, og skildrer et dystopisk USA styrt av høyreekstreme krefter som hjernevasker befolkningen med patriotisk tåkeprat-propaganda, og utrydder underklassen mens den kristenkonservative eliten utfolder sine mørkeste impulser trygt forskanset i sine luksushjem.

Den kvinnelige presidentkandidaten Charlie Roan jages av nynazister på oppdrag av regjeringen, så alt i alt mistenker jeg at regissør/manusforfatter James DeMonaco muligens ikke stemte på Trump i fjor.

FORHOLDSVIS FUN FACTS: Deler av filmen ble spilt inn i Underwood-huset fra «House of Cards». En «The Purge»-kabelserie er under planlegging, og vi håper det blir en realityserie.

SE OGSÅ: «The Contender» (2000) og «The Ides of March» (2011).

Så var det over. «Game of Thrones» sesong sju har nådd finalen, og åttende sesong er ikke med oss før tidligst høsten 2018

Og kanskje ikke før i 2019, om man skal det HBOs seriesjef Casey Bloys sa til Entertainment Weekly i juni.

Med andre ord er det god tid til å spekulere.

(SPOILERE HERFRA OG NEDOVER)

Og for alle Kristofer Hivju-fans er det ett spørsmål som vil gnage mer enn noe annet i minst ett år fremover:

Er Tormund død?

Ble gamle raudskjegg og flammesverd-kumpan Beric slukt av veggen da isdragen spøy blå isflammer og veggen falt?

Et nervepirrende spørsmål. Som vi svarer unnvikende på etter dette spørsmålet:

Hva er greia med de blå flammene til dragen Viserion? Spruter den nå is? Isflammer?

Business Insider, som skriver om business men som også er han bedrevitende kompisen din som faktisk har lest alle bøkene og husker alt som står der, skriver at George R.R. Martin har nevnt isdrager i bokserien tidligere – og at disse skiller seg fra vanlige drager ved å være laget av levende is og sprute kulde, ikke flammer.

Ifølge Business Insider er Viserion dermed ikke en isdrage, bare en udød drage.

Forvandlingen ikke endret stort annet enn hvem han adlyder og fargen på det som fortsatt er veldig, veldig varme flammer som smelter isvegger.

Andre, som nettstedet Popsugar, holder også muligheten åpen for at Viserion knuser veggene med trykket fra pusten (vi ser tross alt forbløffende lite smeltevann), eventuelt at dette rett og slett er den magiske flammen som må til for å bekjempe magien som beskytter veggen.

Uansett årsak, vi må nå stille spørsmålet som alltid er viktigst i en katatrofe – ble en nordmann skadd?

Frampeik kan redde Tormund

For det er jo dette vi egentlig lurer på. Lever’n?

Time Magazine er blant dem som har analysert sluttscenen, og de byr på et interessant sitat fra HBOs egen offisielle recap (antagelig ikke like gøy som de Espen Svenningsen Rambøl skriver for oss), med følgende setning:

«Biter av veggen begynner å kollapse idet Tormund og skrælingene hans flykter i sikkerhet.»

Som Time påpeker kan setningen enten bety at Tormund og vennene faktisk kommer seg i sikkerhet, eller at de bare prøvde på det men feila.

Time, som har en treøyd ravns hukommelse, minner også om at Beric antagelig overlevde fordi han i en tidligere episode sa at lysets herre må ha gjenopplivet både ham og Jon Snow av en grunn.

Den kjente fortellerteknikken frampeik, altså. Du lærte om den i norsktimen av en grunn.

Bekymrede Tormund-fans

ScreenRant har også en grei oppsummering av grunner for og imot at Tormund og Beric skal være døde. Og den er vel så oppløftende.

Riktignok er det veldig logisk å tenke at de to har falt i døden, men da isføyka la seg så vi at deler av veggen fortsatt sto oppreist.

Og, om vi skal gå litt mer fortellerteknisk til verks, vi så dem aldri dø.

At de døde utenfor synsvidde er selvsagt en mulighet, men serier gjerne liker å vise når det er snakk om sentrale og høyt elskede figurer (med mindre man er «True Blood»).

Og at Hivjus Tormund er høyt elsket også utenfor våre landegrenser hersker det liten tvil om.

«Er dette rollefiguren «Game of Thrones»-fans ikke tåler å miste?» spør The Telegraph, mens Hollywood Life konstaterer at «fansen er ekstremt bekymret etter den sjokkerende «Game of Thrones»-finalen».

De oppsummerer begge Twitter-reaksjonene etter finalen.

Der nekter mange å tro at Tormund er død, ganske enkelt fordi han ennå ikke har rukket å plassere rødhårede små monsterboller i den staute ovnen til Brienne.

Og Twitter-brukeren @gracienna skriver «Targaryencest, whatever. Men jeg må vente hvor lenge for å finne ut om Tormund lever?!»

Incest-jubel

Det er ikke alle som tar like lett at Jon Snow egentlig er sønnen til Daenerys‘ bror Rhaegar, og dermed nevøen hennes og jerntronens sanne arving.

Mye fordi Aegon Targaryen (Jons virkelige navn) lå med tanta si i sluttminuttene av episoden.

Til vill jubel verden over.

En del folk later til å føle litt forvirring og uro over å juble over sånt, selv når de vet at sånt var vanligere i den middelalderen fortellingen er basert på.

Newsweek har i den forbindelse intervjuet en psykoseksuell terapeut, Mike Lousada, og han forsikrer om at det ikke er noe i veien med litt tabuglede – så lenge det kun foregår i fantasien.

– Fantasier om et tabu vil alltid være spennende, det å se det utspille seg og vite at det er fantasi. Å gjøre det i virkeligheten, eller å si at det gir et godkjent-stempel til incest, er ikke ok. Vi plasserer oss selv i skoene til rollefigurene, vi føler med dem, noe som er grunnen til at serien har truffet så mange seere. Om vi plasserer oss selv i skoene til Jon, ville ikke du vært tiltrukket av Dany – og omvendt?

Heeelt greit, altså.

Så får det heller være at genpølen blir litt begrenset om de skulle ende opp med å få barn sammen.

Ifølge gen-bloggen Gene Expression er nemlig Jon og Dany mye nærmere hverandre, genetisk sett, enn tanter og nevøer normalt er fordi Daenerys og broren Rhaegar selv var resultatet av innavl.

Dermed er de faktisk likere genetisk enn selv søsken vanligvis er, selv om det også påpekes at Jon ikke er et resultat av innavl, noe som kan motvirke alle de negative assosierte effektene for hans vedkommende.

Det finnes flere spørsmål enn disse etter finalen, men noe må vi spare til Espen når recapen hans lander senere denne uka.

I mellomtiden synger Tormund og The Hound en sang som definitivt ikke handler om ild og is:

Og Søstrene Sisters? De har det skøy, de også:

18. august slapp Netflix «Norsemen», den engelskspråklige utgaven av NRK-serien «Vikingane», for strømming verden over.

Nå, under to uker senere, har populariteten skutt i været, tilsynelatende kun ved hjelp av jungeltelegraf og synlighet på strømmetjenesten (samt en ganske helhjertet anbefalning fra Decider).

Dermed kan alle involverte juble litt og klappe seg på ryggen over at de gadd å spille inn alle scenene to ganger – både på norsk og engelsk.

Fra å ligge på 725. plass på IMDB-lista over verdens mest populære tv-serier har den nå bykset opp på 98. plass, rett over David Simon-seriene «The Wire» og «The Deuce».

Lista er basert på søkene til IMDB-brukere (som også er årsaken til at serier som ennå ikke er ute er med), og på topp troner – ikke overraskende – «Game of Thrones», som nettopp avrundet sin sjuende sesong.

Det er verdt å merke seg at tallene er øyeblikksbilder av interessen, og endrer seg fra uke til uke, men de er om ikke annet en god indikasjon på at NRK ser ut til å ha nok en internasjonal suksess på hendene.

IMDB er jo gjerne stedet hvor man forsøker å finne ut av hvem som er hvem av skuespillerne på skjermen, og hvor man eventuelt har sett dem før.

Det kan virke som om en rekke av skuespillerne i «Norsemen» også opplever en opptur nå, spesielt Silje Torp og Marian Saastad Ottesen.

De er kommet inn blant de 5000 høyest rangerte skuespillerne på nettstedet etter å ha gjort et hopp på henholdsvis 23.144 og 12.246 plasser, noe som gir Torp en rangering på 3482 og Ottesen en rangering på 2510.

Reddit-brukere har allerede flere entusiastiske tråder dedikert til serien.

«It’s humour is dry as a bone and delivered magnificently,» skriver Narrative_Causality i Fantasy-underforumet, mens DonButt i anbefalningsforumet NetflixBestOf har følgende ros å gi:

«»Norsemen» answers the age-old question, «What if we set ‘The Office’ in ancient Norway and Dwight was the Assistant to the Jarl?». And it does so swimmingly.»

Twitter er også full av lovord fra folk som har oppdaget viking-satiren.

Noen sammenligner serien med «Game of Thrones»:

#Norsemen is better than #GoT

— Mr. Harris (@BenedictHarris) August 28, 2017

@netflix #norsemen feels like a timely and refreshing antidote to the eternal bludgeoning overangst of #GoT

— Pike (@gareth6pike) August 21, 2017

Noen sammenligner med Monthy Python:

Watching #Norsemen on @Netflix think Game of Thrones and Vikings mash up with a twist of Monty Python

— Ed Tsyitee Jr (@GreenChileAdict) August 21, 2017

If you're not watching #Norsemen on @Netflix, you're doing it wrong. #Vikings meets #MontyPython. Brilliant.https://t.co/ymj06KpP8o

— SagaThing (@SagaThingPod) August 21, 2017

Noen sammenligner med begge deler:

Everyone's talking about #GameOfThrones and I'm like #Norsemen on @netflix is fucking bonkers. Like Monty Python for introverts. #suchlove

— Vi La Bianca (@Vi_LaBianca) August 28, 2017

Noen minnes «Lilyhammer»:

#Netflix #Norsemen brilliant! So many cast of #Lilyhammer it's like seeing old friends. Darkly funny no @StevieVanZandt which is a shame.

— North Devon Man (@Rob_A_McConnell) August 26, 2017

It turns out that Norwegians are funny AF. Many familiar funny faces from #Lillyhammer on the nutty #Norsemen aka #Vikingane. #Netfliix

— Dan Leger (@Dantheeditor) August 26, 2017

Noen har veldig lyst på mer:

So I have just discovered #Norsemen on @NetflixUK , 3 hours later and I am counting down the days until season 2 (🤞). Absolutely brilliant

— Jamie Richardson (@JamieShrink) August 19, 2017

Dear @netflix, please make more #Norsemen. Thank you

— Dawn Webb (@dawnwebb) August 21, 2017

Noen er bare veldig begeistret:

Started watching #Norsemen on Netflix. I was confused for the first 10 minutes then gigglesnorted the rest of the episode

— Your Mum (@AuntyMartin) August 20, 2017

Norsemen is like The Office but with Vikings. #Netflix #norsemen

— Jake (@jakerubenstein) August 22, 2017

I never knew how much I needed a parody of vikings made by actual Norwegians. This show is gold #Vikingane #Norsemen

— Reece Adin Hart (@RAHart21) August 23, 2017

Og noen er fra Sverige:

Det roligast och fyndigaste jag sett på länge, fick min irritation över Netflix prishöjning att gå över #norsemen

— Anders J (@epkanj) August 27, 2017

Den andre sesongen av «Norsemen»/«Vikingane» dukker opp på NRK til høsten.